En avril, ne te découvre pas d'un fil

Våren kommer innenfra. Det vil si, våren kommer også innenfra. Det har den alltid gjort, og hadde det ikke vært for det faktum at våren kommer innenfra, ville det tatt lang tid før våren i det hele tatt kom. Våren innenfra kommer først. Derfra sprer den solskinn og glede, som for eksempel når man ser en krokus som stikker opp fra sneen eller når solen varmer ekstra på en benk i Gamlebyen, altså lenge før det er noe særlig solskinn og glede å spre. En krokus i sne er jo om man tenker over det egentlig bare deprimerende, og solen skinner på benker i Gamlebyen stort sett gjennom hele vinteren. Disse små, i seg selv nøytrale og altså til dels på grensen til deprimerende fenomenene blir tolket av desperate sjeler i lyset av en innvendig vår, og blir dem til glede. Etterhvert kommer også våren utenfra, og dette er viktig, for det er en klar forutsetning for de fremtidige innsidige vårer at våren utenfra faktisk kommer dem i møte og dét i rimelig tid. Hvis ikke vil en enslig krokus som stikker opp av sneen bare bli en deprimerende påminnelse om at sne omgir oss i syv måneder av året, og at vinteren sakte men sikkert vil tære bort hver eneste spire som måtte forsøke seg. Våren utenfra og våren innenfra må altså jobbe sammen. Når man kommer til en fredag i midten av april er det begrenset hvor lenge den innvendige våren klarer seg uten næring utenfra. Joda. Man kan fylle på med dekkede bord, blomster, synge vårsanger og tenke positivt, men når det er april og det stadig faller sne på utsiden, da dør til slutt den innvendige våren. Dette er noe den utvendige våren etterhvert bør tenke over og ta innover seg. Det handler rett og slett om å samarbeide.

Genanse og verdighet

Lørdag leste jeg ut Dag Solstads Genanse og verdighet, og jeg gikk derfor søndag formiddag over til Gymnaslærer Pedersens beretning om den store vekkelse som har hjemsøkt vårt land. Jeg likte Genanse og verdighet godt, slik jeg husker at jeg likte den godt første gang, da jeg lyttet til den som lydbok. For min del blir leseropplevelsen bedre når jeg kan lese selv, det er noe med å kunne gå tilbake og lese setninger som tiltaler en om igjen. Solstad beskriver den tid vi lever på en god måte. I hvertfall beskriver han på en god måte en tid jeg kan kjenne meg igjen i, og det er ikke vanskelig for meg, på mange måter like sulten som Elias Rukla på substans i dagliglivet, å identifisere meg med den tomheten Solstad beskriver. I tillegg er det definitivt noe Thomas Mann'sk over Dag Solstad, som kan hende er årsaken til at jeg liker bøkene hans spesielt godt. Selv om enkelte ord er skrevet på radikal bokmål, spesielt i Gymnaslærer Pedersen, er språket tidvis innfløkt og minner mer om det man ellers forbinder med et mer konservativt skriftspråk. Solstad uttrykker seg på samme tid alderdommelig og radikalt, som for min del fascinerer mer enn det tiltrekker, og som kanskje er grunnen til at Thomas Manns bøker for min egen del stadig anses som selve crème de la crème hva språket angår.

Mine seneste kupp

Lørdag var det tid for min lokale kirkes årlige loppemarked, og tradisjonen tro stod jeg bak disken og solgte gamle gjenstander. Med god utsikt til horden av mennesker som strømmet inn døren klokken ti, nesten ville i blikket der de kjempet seg frem for å sikre seg en gammel godbit før sin neste. Den som filosoferer over menneskets eventuelt iboende godhet og hvorfor det egentlig er krig i verden, bør på et tidspunkt i sine studier innfinne seg ved åpningen av et loppemarked. Vedkommende vil få verdifull innsikt. Selv fant jeg flere ting i de små pausene jeg tok meg i mitt arbeid, selv om det meste ble stående tilbake og mest sansynlig kjøpt av noen andre.

Slik som denne bowlerhatten, som hvis den hadde vært et nummer større i fremtiden ville vært å finne på mitt hode. Stipendiaten derimot, han kjøpte seg en tilsvarende. Jeg gleder meg til å se ham strene over Kongens torv med sin dokumentmappe og sin paraply, iført bowlerhatt på vei for å rekke toget til Sarpsborg, der han har sitt daglige virke som arkivar. Skjønt, det mest sansynlige er nok at jeg ser ham på vei hjem.

Noe fikk da også jeg handlet. Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land fant jeg på antikvariatet i nabokvartalet, mens Stanleys I det mørkeste Afrika fra 1890 ble for en svært rimelig penge kjøpt på loppemarkedet. Jeg kjøpte også en glassgjenstand som fra nå av defineres som en isbøtte, samt tre kuverter av et japansk thé-servise, slik at jeg nå kan invitere til et aldri så lite ostindisk théselskap på mitt kontor.

Om Toldbodgaten

Av årsaker jeg ikke nødvendigvis behøver å komme inn på satt jeg en ettermiddag og forsøkte å komme på noen setninger å skrive om Toldbodgaten i Fredrikstad. Man kan skrive mye om en bestemt gate, det være seg i Fredrikstad eller i en hvilken som helst annen by. Det hele kommer an på konteksten til det man skriver om, som jeg innledningsvis unngikk å komme nærmere inn på av den årsak at det ikke har noe med saken å gjøre. Man kan også velge å kort gjøre rede for hvor gaten befinner seg i forhold til de andre gatene i byen,  hvor den strekker seg fra og hvor den ender opp, som var nettopp den tilnærmingsmåte jeg kom frem til ble den riktigste i den konteksen mine fremtidige setninger befant seg. Selvsagt yter ikke en slik kort og faktabasert, nærmest kald, beskrivelse Toldbodgaten rettferdighet, det er kun konteksten og begrensningene i antall ord som tvang meg til å forholde meg så nøytralt til en gate som fortjener noe mer.

Toldbodgaten ligger helt vest i Gamlebyen, inntil muren mot elven som skulle beskytte festningsbyens borgere mot angrep fra sjøveien, og har ligget der siden muren stod ferdig mot slutten av 1600-tallet. Gaten har med andre ord ligget der den ligger i over 300 år. Men også før muren ble bygget, helt tilbake til dengang byen ble anlagt ved elven Glommas munning i 1567, hadde det ligget en gate langs elven i vest. Siden det nærmest med sikkerhet må antas at tolleren, hvis tollbod gaten opprinnelig er oppkalt etter, også i tiden før bymuren hadde sitt tilholdssted ved elvebredden, er det ikke urimelig å kalle også denne første gaten ved elvebredden for toldbodgaten. Denne gang med liten forbokstav, siden vi ikke med sikkerhet vet hva borgerne av byen på den tid kalte den. Men at denne første toldbodgaten er den senere Toldbodgatens opphav, ja til og med dens forfader, det råder ingen tvil om. Når historien om Toldbodgaten skal fortelles forsømmer man seg derfor ved å ikke i det minste nevne forfaderen, uten hvilken Toldbodgaten idag kanskje aldri hadde eksistert. Man kan altså føre Toldbodgatens røtter tilbake til 1567. Blir det ikke i lys av dette nærmest umulig å si noe av betydning om gaten på noen få, ganske korte setninger? Hvor mange mennesker har vel ikke møtt sine skjebner gjennom 18 generasjoner i Toldbodgaten.

Husene i gaten kan gi oss noen begrensede opplysninger. Helt i syd ligger Kommandantgården, hvor byens nærmest eneveldige militære leder hadde sitt hovedsete, og hvor det siden huset ble bygget har virket 40 kommandanter. 40 kommandanter, med sine adjutanter, koner, barn, svigermødre, elskerinner, husholdersker, favorittmåltider, laster og tilbøyeligheter. Hva sier Toldbodgaten om dem? Intet. Her ligger Bullgården, hvor fabrikant og visekonsul Peter Bull med sin familie bodde og i hvis bakgård Peter Bulls Rapee Fabrique både så sin begynnelse og sin slutt, før gården senere ble til noe så ordinært og kjedsommelig som et postkontor. Og gaten har selvsagt flere hus.

Jo, studerer man historien kan man nok danne seg et bilde av det liv som ble levet i Toldbodgaten, men det kan aldri bli noe mer enn nettopp et bilde, en rekke oppstilte tablåer av det liv som engang var og som nå er glemt. For der det nå står ett hus, stod det en gang et annet hus. Og der det nå står et uthus stod det en gang en port. Der det nå står en port stod det en gang en kone, og konen bodde kanskje ikke engang i Toldbodgaten, men likte bare å oppholde seg akkurat der på et bestemt sted i gaten. Ser man nedover Toldbodgaten ser man ingenting av dette, og historiene til Bull og hans kone og deres barn og alle som en gang har levd og hatt sitt virke i Toldbodgaten er usynlige og borte for alltid.

Selv liker jeg, når jeg spaserer i Toldbodgaten, å gå oppe langs kanten på vollene, slik at jeg ikke egentlig spaserer i Toldbodgaten, men ved siden av og et stykke over den. Da har jeg på samme tid utsikt over både gaten, med sine brostener og gårder og all sin glemte historie, og elven Glomma som renner ved siden av. Rett som det er må jeg riktignok ned på gaten, siden tre av byens porter ligger i Toldbodgaten, som alle tre gjør det nødvendig å gå midlertidig ned i selve Toldbodgaten før jeg kan gå opp igjen på vollen etter å ha passert dem.

Alt dette ville det være naturlig å skrive om Toldbodgaten, om bare konteksten og plassen tillot det. Det gjør den sjelden. Når man nå og da i fremtiden leser en slik kort, faktabasert og nærmest kald beskrivelse av noe, det være seg en severdighet, en billedtekst eller en gate, så send en tanke til Toldbodgaten. Tenk på alt som kan ligge bak. Der ligger historien.

Barokkn'Roll i Gamlebyen

– Klassisk musikk kan ikke rocke, sa Jimmy Olsen til meg en gang og tok en slurk av ølen sin. Han er Fredrikstads ukronede konge av Rock and Roll og burde ha greie på det. Jeg, som ikke er konge av noe som helst, kanskje i høyden en visegreve, sippet til min Dry Martini og pirket litt på de to olivener som badet i herligheten før jeg spiste den ene. Jeg tenker så meget bedre når jeg spiser. – Hva med barokk, sa jeg. Barokk'n Roll? Jimmy Olsen tenkte. Jo. Barokk kunne rocke.

Tidligere denne uken står en nyvåken Jimmy Olsen, James Moore fra Kulturhusnettverk Østfold, noen flere andre samt jeg selv inne på Teglhuset i Gamlebyen og funderer over hvordan vi kan forvandle det middels store rommet til et alehouse fra 1600-tallets England. Svaret er enkelt. Det kan vi ikke. Men vi kan gjøre noe som er langt bedre. Bjarte Eike, festspillmusiker i Bergen fra 2008, skal nemlig ta med seg Barokksolistene og lage An alehouse session i Gamlebyen 10. og 13. april. Vi snakker ikke om noen hvem som helst, vi snakker i all beskjedenhet om musikere i Europas toppklasse som skal lage stemningen fra en engelsk skjenkestue for Fredrikstads borgere. For oss enkle borgere. Man kan altså drikke sitt øl, spise sin middag og la seg underholde av eliten. Og hva skal eliten spille? Jo, da Oliver Cromwell nærmest forbød glede og musikk og kastet ut musikerne fra 1650-tallets engelske teatre, trakk de inn i alehousene. Der blandet de seg med folkemusikerne og hentet inspirasjon fra dem, skolerte musikere og upolerte folkemusikere blandet seg og hentet inspirasjon fra hverandre, de spilte sammen og blandet musikken sin og skapte noe helt nytt, en slags barokkmusikk helt uten sidestykke. Som passer sammen med øl. Som passer sammen med utagert glede. Som passer bedre i et alehouse enn i et konserthus. De skapte Barokk'n Roll.

Månefestivalen presenterer en Kulturhusnettverk Østfold-produksjon i samarbeid med Tweeds Kulturfest, i grenselandet mellom våre to festivaler, et møte mellom rock og klassisk: An Alehouse Session. Barokksolistene under ledelse av Bjarte Eiker. 10. og 13. april klokken 19.00 i Teglhuset. Tversoversløyfe møter cowboyhatt. Ikke gå glipp av dette.

Etter påske. Men Solstad blir med videre.

Jeg leste nettopp ut Dag Solstads 16.07.41, et aldri så lite mesterverk av en bok. Jeg har lest litt av Solstad tidligere også, men har nå bestemt meg for å lese mer, også de bøkene jeg har snust litt på før. Som for eksempel Genanse og verdighet, som jeg kun har lyttet på som lydbok. Siden det sikkert er 12 år siden og siden jeg kjenner meg selv om min tendens til å sovne under opplesning av lydbøker, spesielt om jeg ligger i sengen, tenker jeg den nå er moden for nærmere studier. Allerede i formiddag går jeg til anskaffelse av et nytt eksemplar, denne gangen med permer og sider man kan bla frem og tilbake. Dag Solstad, jeg er klar.

Menneske på ny

Jeg hadde engang en kollega som ved første streif av sol inntok maten sin utendørs på den store takterassen i tilnytning til kantinen vår. Det kunne være kaldt, for det var det samme for henne om det var februar eller juli; sålenge det fantes en liten plett å varme seg på fant hun den, mye lik en katt som alltid finner det et sted å varme seg. Hun satt der med kaffen sin og sjokoladen sin eller kanskje yoghurten sin og var et øyeblikk fornøyd. Hun lengtet etter varme. Hun lengtet etter Paris.

Jeg tenkte på henne da jeg tok slo opp fluktstolen på det våknende gresset utenfor huset vårt og satt skammelen fra entréen som et kaffebord ved siden av, til almenn forlystelse for naboer og forbipasserende mosjonister. – Der sitter en mann som lengter etter våren, tenkte de nok eller kanskje de til og med sa det til hverandre, om de var to. Det var selveste påskedagen og jeg følte det nesten som var jeg også stått opp på ny.