Miljøskade

Jeg klarer ikke å konsentrere meg om hverken skriving eller lesing når andre prater rundt meg. For eksempel når fjernsynet står på eller når jeg sitter i nærheten av noen som snakker i telefonen eller fører en samtale med sidemannen sin. Jeg klarer heller ikke ha på noe særlig av musikk, spesielt ikke opera, jeg blir distrahert av det gjenkjennelige og av all meningen. Til og med Mozart er vanskelig å høre på, og jeg føler meg sjelsbeslektet med Sibelius som ikke orket lyden av vannet som rant fra takrennene. Men Bachs Das Wohltemperierte Klavier klarer jeg å høre, ja det er faktisk nyttig å ha den på i bakgrunnen om det er annen lyd rundt, for musikken omfavner og kveler det andre og stenger det meste annet ute av hodet mitt. Deilig er det også, det er som at musikken berører meg, som om polyfonien kilte meg innvendig; fugene ruller over hjernecellene mine og stimulerer dem når jeg hører på de første hurtige satsene. Tikketikketikketikketikketakk går det igjennom hjernen min mens jeg lytter, og jeg kan skrive samtidig. Men den første satsen, preludium i C-dur, klarer jeg ikke å høre uten å synge Gonouds Ave Maria samtidig. Da kan jeg hverken lese eller skrive.

En mulig bivirkning er at jeg skriver om musikken istedenfor det jeg egentlig skulle skrive om, som i dette tilfellet var tartarsmørbrødene på Grand Hotel. Bildet får tale for seg selv.

Darjeeling

Ta tekrus. Jeg har aldri forstått sjarmen. Krus i seg selv er ille nok, men til te? Det skurrer virkelig. Te er vel dannelse? Te er da kultur?
Kanskje man burde heller burde litt ettertenksomt burde si tea. Eller thé. Det er noe annet, merker man. Thé drikkes fra lave kopper av fint porselen.

Min er fra Japan.

Brysom bevaring

Jeg oppfattes ofte som erkekonservativ i bevaringssaker, kanskje noen ganger også på grensen til kompomissløs og reaksjonær, når jeg for eksempel vil at Fredrikstad kommune skal omgjøre Vaterlandsvedtaket eller at bevaringsverdige hus skal tilbakeføres til den stil de er bygget i. Gang på gang må jeg kjempe hardt og innbitt for at selv Høyre skal innta konservative standpunkt, og andre partier, foruten Venstre, er det bare å gi opp. I enkelte tilfeller, som i Badelandsaken på Kongsten, kan man ikke gjøre annet enn å vente og håpe at opinionen snur, for opinionen seirer nemlig alltid over fornuften når det kommer til signaler en politiker virkelig lytter etter. Men hvorfor er man ikke opptatt av kulturminnene i nærområdet sitt? -Ordførere og lokalpolitikere er Riksantikvarens største hodepine, sier Jørn Holme i et intervju med Aftenposten. Han mener kulturminnevern blir sett på som plunder og heft, hvilket han nok dessverre har rett i. Ofte er jeg tilstede i ulike fora der utbygningssaker blir diskutert, og hvor det interessante er hvor langt man kan gå før bevaringsmyndighetene reagerer. Kulturminnet i seg selv er man gjerne ikke så bekymret for, og fylkeskonservator og riksantikvar blir i beste fall sett som en slags ytterste grense til hva man kan tillate seg å finne på av endringer og utbygginger. Kommer det ingen protester fra bevaringsmyndighetene er det bare å kjøre på, og noen egentlig ansvarsfølelse for egne kulturminner har man tilsynelatende ikke. Hadde riksantikvaren sagt det var greit å bygge ut og sperre utsikten til Kongsten fort, er min påstand at det allerede ville vært gjort. I saker som angår bevaring behøver politikerne nemlig ikke å tenke selv lenger. Vi trenger ikke å føle noen skam. Vi trenger ikke ta ansvar. Har bevaringsmyndighetene blitt en pute som historieløsheten kan hvile på?

Bare ta og riv det ned

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fremstår ofte som at de ønsker å være så forskjellige som mulig, og representantene i de to partiene liker nok å tenke at det er en stor ideologisk avgrunn mellom dem. Men er de så ulike i praksis? Det er klart, på nasjonalt nivå har man endel forskjeller, og når det kommer til innvandring er Arbeiderpartiet også på lokalt plan langt mer sympatisk. Men der innvandring skiller dem, forenes de av anti-konservatismen. I Fredrikstad er de to partiene enige om ganske meget og mangt, og de slåss stort sett om de samme velgernes gunst. Bevaring og gammel kultur har ingen av dem noensinne brydd seg om, selv om Frp riktignok ikke kan måle seg med Arbeiderpartiet når det kommer til rivning av eldre gårder til fordel for nye kassehus. Men det er klart, gi dem 80 år så skal de nok gjøre sitt beste. Ingen av dem er interessert i å snu i Vaterland-saken. Begge var helhjertet positive til et badeland ved Kongsten fort, ingen av dem er nevneverdig interessert i Bibliotekets Aula, de belaster gjerne en allerede forgjeldet by med 100 millioner til en fylkeskulturscene nesten ingen vil ha, og turisttog i Gamlebyen er åpenbart midt i interessefeltet. Konklusjonen er at alt som er nytt og flott er bra, mens gammelt og kjedelig kan det i grunnen være det samme med. Og formannskapsmodellen er bare så 1837.

Jeg tror ikke vi kommer noe særlig nærmere søskenpartier i Fredrikstad enn disse to.

Ord betyr faktisk noe

Ord og uttrykk som betyr noe, men som lett tømmes for mening ved hyppig konferansebruk: 

Unik. 

Utvikle.

Spennende.

Synergier. 

Innovasjon. 

Katalysator.

Trippel-helix.

Tretrinnsrakett.

Paradigmeskifte.

Å skape gode arenaer.

Å spille hverandre gode.

Å legge ut på eller å ha foretatt en reise.

Savner du verdiskapning? Det betydde ingenting i utgangspunktet.

Den gode strid

«Kampen mot hverdagslivet» er stipendiaten og mitt noe tabloide valgspråk knyttet til den livsnyterske misjonsvirksomheten vår. Kampen mot hverdagslivet er igang, og det har den i grunnen vært sålenge vi har kjent hverandre, selv om det er først i de senere år at den for alvor er blitt formalisert og spisset. Det fører naturligvis en rekke konsekvenser med seg også for dem rundt oss, som for eksempel igår da vår glade kameratskap på seks venner skulle samles. Hvert medlem har ansvar for hvert sitt arrangement, én gang i året. Og selv om det hos oss som alle andre steder er enkelte som sjelden eller aldri tar ansvaret sitt, lykkes det oss faktisk å møtes ihvertfall tre til fire ganger i året på denne måten. Igår var det Oslo-borgerens tur. Vi ble invitert på taco.

( Rød alarmtelefon ringer.)
-Taco. Drar vi til hovedstaden med tog, fire herrer, for å spise taco? (Kort betenkningstid i den andre enden) -Nei. Det gjør vi ikke.

Samtalen fant sted i hemmelighet.

I timene som fulgte utspilte seg en intrikat kampanje av list, opinionspåvirkning og skitne triks, med det heldige resultat at en fiendlig overtagelse av Oslo-arrangementet til fordel for livsnyterne snart var et faktum.





Tapas. Cocktails på Fuglen. Seksretters middag.  Ingen spiste taco denne dagen.

Og kampen fortsetter.

Endelig fredag. Men hva nå?

Ingenting er vel som fredag, med utsikter til en hyggelig helg, cocktails og perfekte fridager. Men blir helgen alltid like vellykket som man tror? Nei, og nettopp dét er trolig grunnen til at fredag for mange er den foretrukne helgedagen. Blir lørdagen kjedelig og tverr, vet man det jo ihvertfall ikke ennå. Dessuten, vi nordmenn har en hangup på helgen, medfødt antagelig, siden selv jeg merker den, med mitt ellers våkne og objektive syn på ukens dager. Hverdagen skal helst være preget av hektisk måtehold, og vinflasken skal først komme på bordet fredag. På den måten får man mest mulig kos ut av helgen, og at man samtidig får en hel haug, ja faktisk et helt liv av kjedelige hverdager, det synes ikke å affisere oss nordmenn stort. Kjedelige hverdager og altfor høye forventninger til helgen gjør at fallhøyden blir stor, og at fredag ender opp med å bli den beste dagen i uken.

For et merkelig liv vi lever.