Når sant skal sies

Andreas Thorkildsen sier til VG Nett at han har unormalt høy selvtillit. Slik taler en mann med åpenbar minimal selvinnsikt.
Thorkildsen er verdensmester, sexsymbol, forholdsvis godt betalt og medieyndling. Det ville vært unormalt om han ikke hadde høy selvtillit.
Selv veier jeg mer enn tre spinkle jenter til sammen, tjener mindre enn kona og har ennå ikke knekt koden på Twitter.  
Jeg har unormalt høy selvtillit.

Tweeds Kulturfest - 24. til 26. oktober

Datoen for Tweeds Kulturfest er klar, og onsdag 24. oktober braker det altså løs i Gamlebyen i Fredrikstad. I tre dager håper vi å kunne holde det gående, tre hverdager vel og merke, for i helgen klarer de fleste å nyte livet helt på egenhånd. Hverdagene er vår jobb. Hold av datoene og kom!

Dere kan også være med på å støtte kulturfesten, ved å klikke dere inn på denne lenken. Der trykker dere "Liker", og vips er kulturfesten fem kroner rikere. Og for et par flanører er dét mye penger.

Vi sees i oktober!

Mitt univers

Liseberg er ikke bare en fornøyelsespark. Det er en institusjon, det er kultur, det er skjønnhet. Kombinert med uoppdragne barn, ettergivne foreldre og en hel masse mas riktignok, men når det kommer til charme og opplevelseskvalitet går Liseberg de norske fornøyelsesparkene en høy gang. Helt siden jeg var liten har det vært en nesten magisk følelse å komme inn i dette universet, der store grønne kaniner danser i gatene og der lykken er en kjempestor godtesmokk i polkafarver. Noen karuseller er nye, andre har bare byttet navn, og noe er akkurat som man husker det. Mine favoritter var alltid tømmerstokken og farfars gamle bil, som vel sier noe om hvilken ende av risikoskalaen jeg befant meg i som barn. Begge to finnes der forresten fremdeles. Begge to er fremdeles like bra.

Forresten, om man nå først snakker om å innføre såkalte tivolielementer i Gamlebyen, kunne jeg godt tenke meg å bli kjørt rundt i en slik en.  Hadde ikke det vært ganske sjarmerende?

Sirkushesten

Fredrikstad Rideklubb fyller 40 år, og som politiker er jeg er invitert til å by på meg selv ved å vise mine ferdigheter i gymkhana. Til tross for at jeg ofte ikler meg tweed og skyggelue, har jeg aldri hatt noe spesielt forhold til hester. Jeg har sett en hest, jeg har tatt på en hest og jeg stod til og med rett ved siden av en hest da den bet, eller kanskje den kløp, en venn av meg for å få mer mat. Usympatisk gjort, har jeg alltid tenkt. Jeg har også sittet på en hest, så smått ridd bortover mens en ansvarlig person gikk ved siden av. Det var i sjette klasse på leirskole ved Vannsjø, og det er min siste befatning med hest.
Egentlig skulle jeg gjerne ridd. Det hadde helt sikkert tatt seg bra ut å ankomme bystyresalen til hest, og hvem ville protestert mot en mann i ridestøvler og pisk? Det hadde ikke vært fullt så elegant når jeg skulle hjem igjen bare, når et helt parti rett over sperregrensen hadde måttet hjelpe meg opp i sadelen. Henrik VIII måtte hjelpes opp på hesten, og vi snakker om det ennå.

Skal en få gjort noenting

Maleren ute på balkongen bak meg skraper i veggen så jeg nesten ikke klarer å skrive. Jeg har aldri vært god til å skrive når det er lyder rundt meg, og det blir enda verre når folk står bak ryggen min. Den eneste grunnen til at jeg faktisk tvinger meg selv til å skrive er at det er en fremmed mann som vasker, skraper og maler huset mitt, og at det bør legitimeres ved at jeg også gjør noe. Ellers kunne jeg vel malt selv? Her om dagen satt jeg ute på gressplenen i fluktstolen min, sliten og lei, mens maleren vasket huset og jeg spiste hamburger og pommes frites. Klart jeg må skrive idag.
En av naboene mine lenger nede i gaten har ikke det samme moralske problemet med sin hjelp i huset. Det er en robot, som stille og effektivt klipper gressplenen. Jeg syklet forbi den da den holdt på i veikanten, den durte frem og tilbake på den lille gressflekken som var den et levende vesen. Den kan man sitte og se på, i timevis uten dårlig samvittighet. Den kan man skru av når man skal skrive.
Jeg lurer på om den finnes som husmaler også.

Bankene nå til dags

Jeg var i banken her om dagen. Det må man ikke gjøre, bankene liker nemlig ikke at man bare stikker innom i tide og utide. Det irriterer.
Jeg hørte dem mange ganger i den tiden jeg selv jobbet i bank, historiene om hvordan det var å komme inn i banken i gamle dager. Høyt under taket, dog kun bygningsmessig, en mann med hornbriller, nålstripet dress og arrogant mine som ikke gav lån til hvem som helst. Da måtte man ha luen i hånden, fortalte de meg alltid. Jeg vet ikke om det var slik, for da jeg var liten gikk vi alltid til Margot i banken. Hun het det, Margot i banken, og banken lå litt lenger oppe i gaten i boligfeltet vårt, mellom en frisør og en dagligvareforretning, og ingen hadde luen i hånden hos Margot. Man hadde med seg sparegrisen sin. Da var det vel slik de utviklet seg, bankene, at stil og profesjonell mine vek plassen for nærhet og tilgjengelighet. Nå tror jeg kanskje de har kuttet ut begge deler, for hvor man kan levere sparegrisen sin nå vet ingen, da de fleste bankkontorer dessverre har sluttet med penger.
Praktisk i grunnen, jeg lurer på om det går andre steder også. Jeg lurer på når hoteller, for eksempel, skal slutte med sengetøy og senger og slikt, eller kanskje heller bare tilby folk å sove middag?

Når det ikke går lenger

Jeg husker jeg pleide å leke med fontenene nede i byen. Jeg kunne holde på i evigheter med å løpe rundt den nederste kanten, balansere forsiktig på den øverste eller bare ligge lent over for å forsøke å telle myntene som folk hadde kastet uti. Nå er de tettet igjen og brukes som enorme blomsterbed, ustelte og uten så mye som en lykkemynt under all jorden.
Hvem har hjerte til å leke med en ulykkelig fontene?