Livsnyterens bukett

Man lever bare en gang. Da skal man vel huske å lukte på blomstene?

Jeg er livsnyter, og anger er som kjent livsnyterens dessert. Det har jeg ofte fått merke, og av og til plager det meg også. Men hva er verst? Å angre på noe man nøt eller å angre på noe man lot være å nyte? Jeg holder nok på at det siste er verst, siden jeg tross alt er livsnyter og slik er nå engang livsnytere skrudd sammen. For oss livsnytere er ikke anger bare anger, nei anger er også noe fint, det er også en påminnelse om vel utført nytelse. Og slike påminnelser må man ta vare på, det er det som til slutt blir livet.

Den lille luksusen som gjør hverdag til helg. Den lille hemmeligheten. Den syndige konfekten man kanskje ikke skulle tatt.

Jo. Man skal huske å lukte på blomstene.

Konservativ - tradisjonen tro

Siste advent er her endelig, og juletreet ble kjøpt inn igår. Tradisjonen tro i Gamlebyen, på plenen utenfor huset jeg jobber, for man må holde på tradisjonene, spesielt når det gjelder julen. Tradisjonen tilsier også at treet i det tweedske hjem pyntes den 22. desember, samme dag som far i huset, altså jeg, lager istand den tradisjonsmessige tomatsild. Silden smaker vi på for første gang på kvelden lille julaften sammen med nystekt ribbe og det øvrige julepålegget, etter at hele familien har overvært det tradisjonsrike julespillet i Glemmen kirke. Først når Lisleby Musikkorps har spilt sine julesanger og kirkekoret har sunget fra seg, blir det ordentlig jul i stuen. Og på julaften, da er det fjernsyn som gjelder, ihvertfall på formiddagen. Med en eldre søster har jeg selvsagt blitt flasket opp på "Tre nøtter til Askepott" og "Reisen til Julestjernen" og jul uten Donald Duck blir det heller ikke. Og Donald Duck, ham ser man på SVT, om man har litt respekt for tradisjoner, for alt blir så mye bedre på svensk. Noe kirkebesøk har vi i alminnelighet ikke tid til med all denne hyggen, men så er jeg da også av den oppfattelse at når det først er jul skal man gjøre det man har mest lyst til. Kirken, den har man vel strengt tatt mest utbytte av andre søndager, og går man ikke ellers trenger man ikke plage seg selv med å gå på julaften heller. Og jeg sitter tross alt både i bystyre og menighetsråd, så meg er det lov til å høre på.

Jo, tradisjoner er deilige. I julen er det endelig in å være konservativ. God ettermiddag!

Tenn lys

Desember er utvilsomt vinterens beste måned. Ihvertfall om man gleder seg til jul. Da kan man være inne, man kan gjøre det hyggelig med forberedelser, skrive julekort og lister til jul, holde tradisjoner i hevd og pakke inn julegaver. Og ute, ja ute kan det egentlig være hvilket vær som helst, for julen den er egentlig inne, der vi har det aller best.

For noen er julen engstelse og ensomhet. For noen er ikke desember så fin; for noen er desember bare en evig lang ventetid på at noe vondt skal være over og den grå hverdagen vi andre misliker skal komme igang igjen, for da blir ikke det som er grått og trist så synlig lenger. Hva kan man gjøre med det?

Tenn et lys i noens mørke. En telefon, en invitasjon, et julekort, et besøk, en ekstra tallerken rundt spisebordet julaften. Så blir kanskje desember vinterens beste måned for enda flere.

Gjør noe fint. Og god lørdag!

Glemselens bok

Det er litt rart, og nesten en tanke vemodig å tenke på egentlig, at en tekst som publiseres på Tweeds, etter en dags tid forsvinner nedover siden og snart blir helt usynlig. For sånn er det jo, om det kommer en ny tekst noen ganger i uken, hvem vil lese den gamle da? Noen tekster jobbes det også ordentlig med, og om det muligens er å gå litt langt å kalle dem små kunstverk, jeg er da ikke ubeskjeden, så er de ihvertfall uttrykk for en slags kreativ skapertrang.

Ifjor, for eksempel, kåserte jeg over temaene julebordssex og den unevnelige sykdommen, to ganske utmerkede tekster, i all beskjedenhet. Men de ble stående i én dag, før neste aldeles utmerkede tekst erstattet dem. Man kan si at journalister lider samme skjebne, men journalistikk er tross alt håndverk, og ikke kunstuttrykk slik en konservativ livsnyterblogg er det. Journalister kan stort sett være glad folk ikke husker tekstene deres dagen etter, men jeg? Hå-nei.

Neste år kommer det nok en bok. "Tweeds. Tekster i utvalg." Da blir jeg vel endelig husket og anerkjent for den jeg virkelig er.

God fredag!

I en skuff

Jeg har sikkert glemt noen, men nå har jeg faktisk skrevet 47 julekort og sendt av gårde de aller fleste av dem. Det begynte med 22, men listen vokste og vokste, ja selv da jeg stod på postkontoret og postet den første vendingen kom jeg på flere jeg hadde glemt. Men nå setter jeg altså strek.

Jeg gikk innom en bokhandel for å finne ekstra konvolutter, slike litt finere konvolutter, gjerne i farver, som man bruker til de mer festligere anledninger enn betalingspåminnelser og flyttemeldinger. Men nei. De solgte ikke slike konvolutter, for de hadde ikke plass til stativet.

Folk bruker visst ikke så mye skuffer lenger.

Ute snør det ihvertfall ikke

Jovisst ble jeg våt da jeg syklet nedover mot sentrum igår for å kjøpe flere julekort. Ikke bare regnet det, det blåste også og der var store vannpytter i gatene da jeg suste nedover, så jovisst ble jeg våt, nesten overalt, enda jeg hadde på meg både jaktjakke og sixpence. Men det snødde ihvertfall ikke! Og da er det helt greit. Det var 13. desember og jeg syklet til byen. Jeg var fornøyd, tross alt.

Det var en dag det passet ekstra godt å spise sashimi til middag. Og det var en dag det passet ekstra godt å ordne med alle julekortene, og lage en old fashioned til arbeidet, for den inneholder tross alt appelsin og det er jul snart, og appelsin passer fint når det snart er jul og man vil ha noe godt. I drinken.

Assistanse fikk jeg også, og plutselig var spisestuebordet vårt blitt til et lite postkontor, der hver hadde sine bestemte oppgaver og alle måtte henge i og signere, sortere, skrive og klistre på små lapper med adressen vår på.

Jeg var fornøyd.

Henger i stroppen

"Det er snart jul. Ærlig talt. Det må da være masse å blogge om?"

E-posten fra min kjæreste bloggrådgiver, ja denne bloggens rettmessige mor om den har noen, blinker mot meg. Hun er min dårlige samvittighet. Og joda, det må da være masse å skrive om, det er bare det at jeg har vært lat og latt være. Det er ikke bra, jeg ser det selv, man skal skrive når man har en blogg å skrive i. Jeg som har vært så aktiv i det siste og alt, så egentlig er det ingen grunn til å la være å skrive, nei jeg har nok bare vært lat.

Jeg har gjort andre ting. Som alle bloggere skriver når det har vært stille på dem en stund. "Jeg har ikke glemt bloggen, jeg har bare vært så busy". Jeg har jo også det, jeg også kan si det. Jeg har skrevet 22 julekort, 22 julekort er mange julekort og flere skal jeg skrive idag. Jeg har vært toastmaster i et selskap, på engelsk, en smertefullopplevelse for sjelslivet mitt, fordi det viser seg at jeg snakker svært mye bedre norsk enn engelsk. Jeg tror ingen merket det. Jeg har debutert i bystyresalen, ja fra talerstolen altså, hvor jeg holdt en minitordentale om at jeg synes det er en uting med badeland ved Kongsten fort.

Det er vel ikke så dårlig. Sett fra utsiden har jeg levd noenlunde normalt, ja til og med litt mer aktivt enn normalt. Så hvorfor er jeg plutselig lat når det kommer til skriblerier?