Glemselens bok

Det er litt rart, og nesten en tanke vemodig å tenke på egentlig, at en tekst som publiseres på Tweeds, etter en dags tid forsvinner nedover siden og snart blir helt usynlig. For sånn er det jo, om det kommer en ny tekst noen ganger i uken, hvem vil lese den gamle da? Noen tekster jobbes det også ordentlig med, og om det muligens er å gå litt langt å kalle dem små kunstverk, jeg er da ikke ubeskjeden, så er de ihvertfall uttrykk for en slags kreativ skapertrang.

Ifjor, for eksempel, kåserte jeg over temaene julebordssex og den unevnelige sykdommen, to ganske utmerkede tekster, i all beskjedenhet. Men de ble stående i én dag, før neste aldeles utmerkede tekst erstattet dem. Man kan si at journalister lider samme skjebne, men journalistikk er tross alt håndverk, og ikke kunstuttrykk slik en konservativ livsnyterblogg er det. Journalister kan stort sett være glad folk ikke husker tekstene deres dagen etter, men jeg? Hå-nei.

Neste år kommer det nok en bok. "Tweeds. Tekster i utvalg." Da blir jeg vel endelig husket og anerkjent for den jeg virkelig er.

God fredag!