Leve forskjønnelsen!

Igår var det igjen møte i Fredrikstad Bystyre, og på plass på setet satt selvsagt jeg, klar med almanakk, fyllepenn, kaffe og møterundstykker. Det er bent frem umulig å unngå karbohydrater på disse møtene, så frem til jeg a) anskaffer viljestyrke eller b) lykkes i å påvirke møteledelsen i retning av mer karbohydratfattig møtemat, ser jeg meg nødt til å innvilge meg selv permisjon fra det sunne kostholdet når det tross alt er snakk om offentlig møtevirksomhet.

På sist bystyremøte ble jeg utnevnt som representant i sosial- og omsorgsutvalget, et for enkelte overraskende valg, siden dette vel ikke har vært mitt fokusområde oppigjennom, men likefullt er det nå engang der jeg skal høre hjemme de neste fire årene. Mer i tråd med min sosiale profil var derimot valgene denne gangen, når tiden var kommet for de mindre råd og utvalg. Jeg ble nemlig valgt inn som vararepresentant for Legatet for Fredrikstad bys vel og forskjønnelse, et valg jeg synes kler meg svært godt. For hvem passer vel egentlig bedre? Ja, jeg bare spør. Representanten fru Prebensen (AP) uttalte i sakens anledning på Twitter at jeg er bystyrets svar på Posh-Spice.

Jeg kunne ikke unngå å bli noe smigret av sammenligningen.

Veien til førerkortet

Jeg har begynt å vurdere seriøst å ta førerkort. Ikke fordi jeg er så veldig interessert i å kjøre rundt omkring, selve bilkjøringen og biler generelt interesserer meg i det hele tatt svært lite, men tanken på å kanskje kunne slippe unna vinteren virker forlokkende. Det har nemlig slått meg at de som er mest ivrige på å få en hvit vinter, det er de som kjører bil absolutt overalt. Og da er det vel ingen sak med vinter? For meg, derimot, som må gli omkring som en i ull innpakket elefant samtidig som jeg fryser langt inn sjelen, er en hvit vinter synonymt med ulykke og depresjoner. Nå får jeg uansett ikke noe førerkort før det første snøfallet, om jeg da ikke blir bønnhørt og denne temperaturen fortsetter ut februar, men det er allikvel håp i hengende snøre. Jeg ble nemlig tipset om et trafikkskole i Brønnøysund, som for den ringe sum av 25.000 kroner, skaffer meg lappen i løpet av en liten uke. Det høres ikke umiddelbart fristende ut å tilbringe en uke i mørketiden i Brønnøysund, men man får kanskje sette livet på pause en stund og bite tennene sammen for et større formål. Dessuten må man dra sammen med noen, og de tar kun to "elever" pr. uke, så om jeg velger partner med omhu kan det jo tenkes å bli hyggeligere enn man skulle tro.

Jeg er optimist, hører dere.

Med en komités verdighet

Jeg er nettopp hjemme fra mitt aller første møte i sosial- og omsorgsutvalget. Egentlig liker jeg ordet komité bedre enn utvalg, det er liksom litt mer stil og verdighet over det, og stil og verdighet var det i aller høyeste grad over sosial- og omsorgsutvalget. Andre steder i samfunnet har man kanskje gått litt langt i retningen av uformell adferd, man er tilsynelatende til og med på fornavn med stastministeren, men i sosial- og omsorgsutvalget er det ikke noe slinger i valsen i så måte. Her står høflighet og dannelse i høysetet; "representanten fra Høyre" eller fullt navn, tusen takk - slik snakker man med hverandre hos oss. Det vil si, vi snakker ikke med hverandre, vi snakker gjennom lederen, den utmerkede fru Wroldsen. Om man da snakker i det hele tatt. Jeg snakket ikke i det hele tatt, bortsett fra i pausene, da det som seg hør og bør ble servert rundstykker, for med blant annet én tidligere utvalgsleder av det samme utvalget, én tidligere ordfører og én statssekretær i justisdepartementet som medlemmer av kollegiet, havnet jeg naturlig nok litt i bakgrunnen. Er ikke det merkelig? Sosialpolitikk har, som nevnt tidligere og for å si det forsiktig, hittil ikke vært mitt fokusområde. Men du verden så hyggelige og flotte folk å lære av!

Jeg gleder meg til mer. Av alt.

Bare slapp av

Hver gang jeg med et bums setter meg ned i kontorstolen, rygger stolen en tanke tilbake og treffer veggen, der alle de tidligere formennene henger. Stolen treffer ofte flere, men særlig en av dem er spesielt utsatt; han har falt ned sikkert hundre ganger siden jeg kom hit for halvannet år siden, og derfor henger han da også skjevt, ja når han først henger. Nå datt han ned igjen, stakkars, og smiler opp til meg derfra gulvet. Jeg vet nok hva han tenker.

Ellers sitter jeg på kontoret. Der jobber jeg selvagt, men jeg reflekterer også over selve livet, slik jeg ofte gjør når jeg er litt syk. Jeg er nemlig litt syk nå, og da synes jeg alltid forferdelig synd på meg selv. Jeg skylder på årstiden, den fører kulde og mørke og virusinfeksjoner med seg, og det er ikke stort man kan gjøre ved situasjonen utover å kjøpe seg et landsted i Botswana eller kanskje Provence, men i år blir det visst ikke noe av for min egen del.
- Bare slapp av, sa en kollega lakonisk etter en av tiradene mine, det er bare snakk om et halvt år.

De glade idrettsfolk

Så var den slutt, croquet-sesongen. Det ble behørig feiret og markert fredag aften, da Christiansteen Private Croquet-Club avholdt sin første årlige (som det heter i USA) sesongavslutningsmiddag. Eller souper, som termen faktisk er i henhold til constitutionen. Jeg tør si det var en vellykket aften, for min del har jeg ikke orket å skrive om den før nå, langt utpå søndags ettermiddag, så at den satt sine spor på mitt spinkle corpus er helt sikkert. Etter en forskriftsmessig gin & tonic gikk vi til bords, tolv gjester i tallet - og festmenyen bestod av cognacgravet laks, coq au vin samt den eldgamle danske dessert bondepige med slør (som så ingenlunde må forveksles med tilslørede bondepiger). Og en hel del drikke ved siden av, selvsagt. På medlemmenes anmodning gav de tvende commandanter langt på vei etter for at festmenyen heretter skal bli tradisjon for de fremtidige sesongavslutninger, ja man kan nesten kalle det et folkekrav. Frøken Helene, aftenens sjarmerende serveringspike, ble også gjenvalgt og commandantene lovet å legge seg dette på minnet.

Bildet viser commandant stipendiaten som leser clubens constitution, iført det constitutionsbestemte antrekk for croquet-spill. Alle var enige om at det hadde vært en hyggelig aften.

Kommunal opplæring

Igår brukte jeg det aller meste av ettermiddagen og kvelden til å sette meg inn i sosial- og omsorgsseksjonens tjenester, samt rådmannens forslag til handlingsplan og budsjett. Om dette forventes jeg etterhvert å si noe fornuftig, men foreløpig er alt fremdeles nytt og ganske fremmed. I begynnelsen lette jeg til og med med lys og lykter etter noen budsjettall jeg kunne forholde meg til, men det var visst umoderne tenkning. Det viser seg nemlig at handlingsplan og kommunalbudsjett over ett er såkalt mål- og rammestyrt, det vil si at det meste består av faktaopplyninger, mål og strategier for å nå målene, i tillegg til statistikk og grafer. Det gjør budsjettene lettere å lese, men hvor i all verden skal jeg få dykket ned i tallene? Dessuten har vedkommende forfatter av plandokumentet bestrebet seg på å skrive så radikal bokmål som mulig, slik at jeg hele tiden blir mentalt forstyrret av ord som tida, ramma og åra. "Ramma". Det gir helt andre konnotasjoner enn akkurat kommunalbudsjett, det er ihvertfall sikkert.

Om sosial- og omsorg hittil ikke har vært mine kjerneområder i livet, føler jeg meg ihvertfall trygg på mine fraksjonskolleger i utvalget, Anette Lie Christensen - en engasjert ung dame med hjerte i helsefagene, og førstevaramann Bengt Morten Wenstøb, min cigarrøkende venn og medrepresentant for det frie Høyre. Han underviser i sosialfag på høyskolenivå, har sittet fast i utvalget de siste fire årene og står helt sikkert klar til å redde meg ut av eventuelle blemmer. Det må han da?

Vel, så er jeg i de beste hender.

Ha en bedårende dag!

Sosialpolitikeren

Idag har jeg virkelig vært sosial. Nesten litt i overkant sosial, kan jeg merke her jeg sitter, i ferd med å slå meg ned i chaise longuen for å drikke en kopp te. Det er viktig å drikke godt og varmt nå som temparaturen skifter, man vet aldri hva som kommer av virus og denslags, og dessuten er det viktig å slappe av når man kan. Der er jeg dreven, jeg som allerhelst ville levd livet fra chaise longuen, ja om man fikk alt til å dreie seg om meg, selvsagt,  noe jeg ennå har tilgode (selv om enkelte sikkert ville hevde at jeg er på god vei). Dessuten hadde det vært svært upraktisk, med chaise longuen altså. Idag, for eksempel, har jeg deltatt på årets Opplevelseskonferanse i Sarpsborg, i regi av Østfold Reiseliv. Der møtte jeg mange interessante mennesker, blant annet fikk jeg gleden av å spise lunch med fylkesordføreren, og da kan man ikke like godt ligge i en chaise longue, nei da må man rette seg litt ekstra opp i stolen. Mens jeg var på konferansen tvitret jeg litt om det som skjedde der, og tweetsene ble plukket opp av en annen konferansedeltager, en dannet finnmarking bosatt i Sarpsborg og som til alt overmål satt ved siden av meg. Hun viste seg å hete Ramona Zachariassen og du kan følge henne om du klikker her. Det gjør jeg.

Ellers hadde jeg et hyggelig med møte med den nye lederen for sosial- og omsorgsutvalget, Frøydis Wroldsen, en positiv og interessant dame jeg skal jobbe sammen med de neste fire årene. Selv om vi tilhører forskjellige partier må vi selvsagt finne de beste løsningene for Fredrikstad, og det tror jeg helt sikkert vi skal klare. Jeg nevnte jo forresten her om dagen dette med at jeg var blitt sosialpolitiker fordi jeg hadde så mye empati, men da vi fikk en oversikt over ledige styreplasser som skulle fordeles i Høyre og jeg nevnte for kollegaen min at jeg kanskje kunne søke om plass i Legatet til sosiale formål i Fredrikstad, fikk jeg relativt klar beskjed om at så langt strakk ikke mine empatiske evner seg, at jeg kunne fordele dem på hele to råd og utvalg. Jeg ønsket meg derfor istedet plass i Legatet for Fredrikstad Bys vel og forskjønnelse, som nok står mer i stil med min profil, vakker som jeg i all beskjedenhet er.

Men nei, min sosiale hverdag stanset ikke der - jeg stakk nemlig innom Adam og Eva, der jeg klippet meg hos min tremenning Camilla, og jeg fikk både lettbrus, munter passiar og oppdatert hårfrisyre før stipendiaten kom innom for å ta meg med til den utmerkede sashimibaren i Storgaten. Der rakk vi et kort og sunt måltid før kveldens medlemsmøte i Høyre på Hotel Victoria. Ja, ikke stipendiaten da, han er Venstre-mann og satt på café og skrev intellektuelle tanker før vi syklet hjem i yr og vind.

Og nå venter min grønne chaise longue og en episode av Boardwalk Empires sesong to.

Endelig usosial.