Bare slapp av

Hver gang jeg med et bums setter meg ned i kontorstolen, rygger stolen en tanke tilbake og treffer veggen, der alle de tidligere formennene henger. Stolen treffer ofte flere, men særlig en av dem er spesielt utsatt; han har falt ned sikkert hundre ganger siden jeg kom hit for halvannet år siden, og derfor henger han da også skjevt, ja når han først henger. Nå datt han ned igjen, stakkars, og smiler opp til meg derfra gulvet. Jeg vet nok hva han tenker.

Ellers sitter jeg på kontoret. Der jobber jeg selvagt, men jeg reflekterer også over selve livet, slik jeg ofte gjør når jeg er litt syk. Jeg er nemlig litt syk nå, og da synes jeg alltid forferdelig synd på meg selv. Jeg skylder på årstiden, den fører kulde og mørke og virusinfeksjoner med seg, og det er ikke stort man kan gjøre ved situasjonen utover å kjøpe seg et landsted i Botswana eller kanskje Provence, men i år blir det visst ikke noe av for min egen del.
- Bare slapp av, sa en kollega lakonisk etter en av tiradene mine, det er bare snakk om et halvt år.