Stem inn DIN blogger i Bystyret!

Så er dagen endelig her: Klokken tolv idag åpnet fru ordføreren høytidlig årets valgkamp i Fredrikstads gågate, og det er nå fritt frem for alle å bekjenne sine politiske sympatier og antipatier. Min talerstol er Tweeds, og derfor tenkte jeg selvsagt også at dere leserne skulle stå sentralt i nettopp min valgkamp. Dere tenker kanskje at det ikke er så nøye med enkeltstemmene, at det i det store og hele er partistemmen som avgjør. Men neida!

Dersom dere vil ha inn en chaise longue-blogger med sans for kunst og kultur, en sjeldenhet av dimensjoner i poltikken må jeg få legge til, så må dere faktisk stemme på meg personlig. Og hver stemme teller. Tweeds følges av over 220 mennesker på Facebook. Dersom alle skaffer én personlig stemme til meg, altså et kryss ved navnet mitt på stemmeseddelen, så voilà - Tweeds har en plass i Bystyret. Jeg kommer derfor til å være helt avhengig av dere, og hver enkelt av dere, for å få de stemmene jeg trenger. Og jeg håper dere skaffer meg mange hver, og derfor kommer valget naturlig nok til å stå endel i fokus de neste ukene. Men fortvil ikke, det blir masse plass til livsnyteri også.

Etter et møte med en av mine mest trofaste lesere i byen idag, som hadde et noe lunkent forhold til å stemme på meg, ser jeg meg nødt til å komme med følgende presisering:


Du må ikke stemme Høyre for å kunne gi meg en personlig stemme!

Moren din, søsteren din, kusinen din eller bare en du kjenner såvidt i Fredrikstad, kan enkelt sette opp navnet mitt på stemmeseddelen til det partiet de stemmer på, i et eget avmerket felt. Det er tross alt mulig å sympatisere med Arbeiderpartiet og fremdeles synes at jeg er en knakende kjekk kar. Jeg ser den.

Navnet som skal på: Knut Thomas Hareide-Larsen.
Stemmer du Høyre, scroll ned til topplassering nr 33 og kryss av. Enkelt som ingenting!

For de detaljorienterte - her er min profil hos TV2 Velgerguiden. Vis den til alle som kan stemme i Fredrikstad!

Lev som en greve - på Galeien

Etter en deilig lunch i Gamlebyen, bestemte stipendiaten og jeg oss for å sykle en tur til Kråkerøy, der vi besøkte Café Galeien på den lille øya Isegran. For et sted! Der den fryktede sjørøveren Alv Erlingsson en gang regjerte, ja selveste greven av Sarpsborg, råder idag bare idyll. Store gressplener, det gamle empirehuset, det tårnformede forsvarsverket ut mot elven og et førsteklasses spisested - Isegran kan levere. Fredrikstad Museum drev en stund denne caféen selv, i god universitetskantinestil, men har nå heldigvis overlatt roret til et vertskapspar som har skjønt seg på gjestgiveri. Hjemmelagede europeiske matretter, gode råvarer og et kontinentalt forhold til selve livet, preger nemlig Café Galeien. I tillegg til utsikten over Glomma til Gamlebyen og fri sikt ut mot Hvaler-skjærgården, selvsagt, en beliggenhet andre restauranter i byen bare kan drømme om. Selv nøt jeg bare utsikten og en hyggelig samtale med vertskapet, sammen med et glass hvitvin og en skål med oliven.

Da er det fastslått, livsnytere liker seg på Isegran. God tur!

On Chesil Beach

Igår ble jeg ferdig med en liten bok jeg har holdt på med en stund, Ian McEwans On Chesil Beach. Den var litt uheldig med timingen, jeg hadde  knapt fått begynt på den før 22. juli kom og lesning ble lagt på hyllen for en periode. Det gjorde ikke noe for opplevelsen da jeg vel var igang igjen. Det er en nydelig liten bok, og som så mye annet av det McEwan skriver, så er det også ganske vond lesning. Jeg har lest tre og en halv av bøkene hans, og jeg likte tre av dem. Saturday syntes jeg gikk for tungt og for sakte, og On Chesil Beach står som en kontrast til dette. Nja, ikke det at det går fort, handlingen er tidvis ganske stillestående, og det er hovedpersonenes tanker og persepsjoner som står i fokus. On Chesil Beach handler om et ungt par, nygifte for bare noen timer siden, og vi kommer inn i historien når de sitter på et lite strandhotell i England. De pirker i maten, de er nervøse. For hva? Jo, selve.. ekteskapsfullbyrdelsen, og etterhvert som vi leser forstår vi at det er helt forskjellige årsaker til dette. Følelsene de har for hverandre, historiene bak dem og små antydninger av mørke, lar oss forstå at det som først virker som et lite problem, stikker dypt. Veldig dypt.

Boken er ikke lang, 167 sider, men McEwan bruker hver side godt og det er mer enn rikelig med plass til at han lar meg bli kjent med hovedpersonene, som Chesil Beach blir åstedet for et vendepunkt for. Og når boken er over, savner jeg dem -  jeg vil vite mer, høre mer. Men når siste side er ferdiglest, finnes det egentlig ikke stort mer å si.

Røk uten ild

Man er stadig oppdatert på nye ting når man er kontornabo med et reklamebyrå. Det var der jeg så og prøvde den første iPaden, det er der jeg lærer om alle mulige slags duppeditter og hvordan tekniske saker er satt sammen, stadig like interessant for en som fremdeles lar seg imponere over det faktum at man har klart å finne opp telefonen.

Her om dagen lært jeg noe nytt også på livsnyterfronten. Byråets yngstemann og eneste røker har fått seg, ja hva skal man egentlig kalle det, elektriske sigaretter. Dem røker han mens han jobber, slipper ut litt vanndamp fra lungene nå og da og gir innendørs røkning et vennlig og moderne ansikt. Den har en liten glo på tuppen og har nok nikotin i seg til å mette vel 300 magedrag. Strømmen får den gjennom en USB-port, og jeg kan liksom se for meg at det nye - Unnskyld, har du fyr om en stund blir til - Kunne jeg fått låne USB-porten din?

Grav deg ned i tide

Sommeren er fin. Det er ikke noen tvil om det, og selvom det kanskje ikke har vært supert sommervær, akkurat nå er det 11 grader her, så har det tross alt vært en del stranddager i år og jeg føler ikke at alt har vært bortkastet. Men jeg har blitt ødelagt innvendig. Det har ikke skjedd over natten, det har tatt ca fem år vil jeg anslå, med den ene vinteren fælere enn den andre, som nå har resultert i at jeg får pre-vinterdepresjoner i begynnelsen av august. Jeg klarer rett og slett ikke å glede meg 100% over sommeren, for jeg vet den snart er over og at det kommer snø. Dette sitter åpenbart inne i hodet mitt, det er det ikke noen tvil om, og det skal nevnes at det ikke er det eneste området jeg ikke klarer å velte meg i nuet av frykt for ettertiden. Det er derfor jeg sier at jeg er ødelagt, men vinteren er likefullt den skyldige part.

Egentlig liker jeg veldig godt høsten. Det trenger ikke være høst om sommeren for at jeg skal like dem, forsåvidt, så godt liker jeg den ikke. Men når den først kommer og skal være her og alt blir rødt og kjølig i luften, da liker jeg meg. Da kan man gå en tur i skogen og kjenne lukten av fuktig bark og mose, spise en deilig middag etterpå og være fornøyd. Det går an å være ute, ha på seg anstendig med tøy og allikevel ha det bra. Det er alt det som kommer etter jeg ikke liker.

I år skal jeg fylle opp programmet hele vinteren, tror jeg, slik at det rett og slett ikke kan gå galt. Det skal være så mye hyggelig å finne på at det fullstendig overskygger temperaturen og snøen og isen og skjerfet og det bustete håret og ullsokkene og alt. Jeg var inne på det ifjor: tenke positivt og nyte livet. I år skal planen perfeksjoneres. Kjære med-depresjonister, vi må begynne allerede nå.

Min engelske landsby.

Jeg bor i en liten engelsk landsby. Midt i Fredrikstad.

Eller det vil si, jeg bor i utkanten av den, i en liten haveby etablert på 1940- og 50-tallet, med grønne sletter, høye trær og firkantede hus med frodige haver rundt. Når jeg skal til butikken sykler jeg gjennom havebyen - det tar circa to minutter, og vel inne i butikken kjenner personalet alle som kommer inn. Der kan jeg treffe på en kollega, for nesten alle som jobber sammen med meg bor i nærheten, eller jeg kan treffe på flere gode venner, som også bor her. Når jeg sykler litt lenger enn butikken, kommer jeg til glaciet, en grønn slette foran vollgravene som skiller Gamlebyen fra resten av Fredrikstad med vann, og for å komme inn i Gamlebyen sykler jeg over en bro, så over et ravelin, dere vet en slik liten øy som ligger ute i en vollgrav, så over en ny bro og inn under en sortieport, og så er jeg inne. Gamlebyen er den lille engelske landsbyen.

Dette er veien jeg sykler til jobb. Folkene jeg hilser på der inne, er nesten alle mennesker jeg kjenner, for i Gamlebyen, som i en annen engelsk landsby, kjenner folk hverandre. Der inne er husene gamle og sjarmerende, det er brosten i gatene, butikkene er små. Det er et par cafeer, noen restauranter, og en pub. Alle landsbyer har en pub, og nårsomhelst når jeg går inn der, kan jeg treffe noen jeg kjenner. Og som i en engelsk landsby har vi også en prest på puben, vi har bankfolk på puben, vi har slitne arbeidsfolk på puben, ja til og med den pensjonerte obersten kan man treffe på puben. I Gamlebyen.

Jeg savner av og til Oslo. Det å kunne gå ut på gaten en kveld og se på livet, for livet ute i gaten i havebyen vår er ikke så livlig. Det går stort sett i katter etter klokken 21, og det går man ganske fort lei. Jeg savner lukten av storby og lyden av biler og trikker på utsiden av vinduet mitt. Det er så mye man kan gjøre i Oslo som man ikke kan her.

Men å sette seg på sykkelen og tråkke seg rett inn i en engelsk liten landsby, det kan man ikke i Oslo.

Ikke akkurat. Men likevel!

Forrige fredag var jeg faktisk på en musikkfestival. Månefestivalen, som vært år blir arrangert i Gamlebyen, ble nemlig arrangert i Gamlebyen også i år, og jeg var der. For aller første gang. Nå er jeg klar over at dette ikke er høyaktuelt, i og med at festivalen var over for en uke siden og folk ikke akkurat pleier å skrive om ting som ligger en uke bak i tid, men nå er jeg altså i den situasjonen at jeg ikke har skrevet om det før, så jeg har ikke noe valg. Det må ut.

Egentlig var jeg ikke på selve Månefestivalen heller. Jeg bor rett ved, så jeg bestemte meg bare for å ta en tur bort og se på livet, fredagskveld og pent vær som det var. Jeg følte meg som den eneste Høyre-mannen der blant alle rockerne, og det var jeg kanskje også, med relativ orden på håret og i lyseblå skjorte, men jeg hadde heldigvis rettet litt på de sosiale antennene og latt stråhatten bli hjemme. Og godt var det, for da jeg kom inn på favorittcaféen min var det fullt av mennesker der og et band som spilte cubansk/latino/gladpop, så jeg fikk ikke sittet noe sted. Man kan ikke ha hatt på seg inne, spesielt ikke når folk forsøker å se på bandet, og jeg er ikke akkurat lett å se forbi fra før. Og når jeg attpåtil skulle drikke øl, hadde det rett og slett vært fortvilende å hatt stråhatten med seg. Men nå hadde jeg altså ikke det.

Etter et par øl, noen filterløse sigaretter og masse rytmer i kroppen gikk jeg videre i Gamlebyen, med ett mye mer komfortabel i forhold til folkemengden, den politisk-sosiale selvtilliten styrket av én stykk vellykket konsertopplevelse og selvsagt de to ølene. Jeg traff til og med noen jeg kjente fra før. Og det er nå vi virkelig kommer til Månefestivalen, for Valkyrien Allstars spilte nemlig i kirken, og det var det eneste bandet jeg hadde lyst til å få med meg. Jeg hadde ikke noe festivalpass eller billett eller noe, men ved å fortelle dørvakten at jeg sitter i menighetsrådet fikk jeg gå rett inn og få med meg siste del av settet. Da det var over, syklet jeg hjem, ikke så rent lite imponert over megselv og solofestivalløpet mitt.

Så sånn var det. Ikke akkurat hipster der altså, men jeg fikk da vært på min første musikkfestival.