Grav deg ned i tide

Sommeren er fin. Det er ikke noen tvil om det, og selvom det kanskje ikke har vært supert sommervær, akkurat nå er det 11 grader her, så har det tross alt vært en del stranddager i år og jeg føler ikke at alt har vært bortkastet. Men jeg har blitt ødelagt innvendig. Det har ikke skjedd over natten, det har tatt ca fem år vil jeg anslå, med den ene vinteren fælere enn den andre, som nå har resultert i at jeg får pre-vinterdepresjoner i begynnelsen av august. Jeg klarer rett og slett ikke å glede meg 100% over sommeren, for jeg vet den snart er over og at det kommer snø. Dette sitter åpenbart inne i hodet mitt, det er det ikke noen tvil om, og det skal nevnes at det ikke er det eneste området jeg ikke klarer å velte meg i nuet av frykt for ettertiden. Det er derfor jeg sier at jeg er ødelagt, men vinteren er likefullt den skyldige part.

Egentlig liker jeg veldig godt høsten. Det trenger ikke være høst om sommeren for at jeg skal like dem, forsåvidt, så godt liker jeg den ikke. Men når den først kommer og skal være her og alt blir rødt og kjølig i luften, da liker jeg meg. Da kan man gå en tur i skogen og kjenne lukten av fuktig bark og mose, spise en deilig middag etterpå og være fornøyd. Det går an å være ute, ha på seg anstendig med tøy og allikevel ha det bra. Det er alt det som kommer etter jeg ikke liker.

I år skal jeg fylle opp programmet hele vinteren, tror jeg, slik at det rett og slett ikke kan gå galt. Det skal være så mye hyggelig å finne på at det fullstendig overskygger temperaturen og snøen og isen og skjerfet og det bustete håret og ullsokkene og alt. Jeg var inne på det ifjor: tenke positivt og nyte livet. I år skal planen perfeksjoneres. Kjære med-depresjonister, vi må begynne allerede nå.