Eller det vil si, jeg bor i utkanten av den, i en liten haveby etablert på 1940- og 50-tallet, med grønne sletter, høye trær og firkantede hus med frodige haver rundt. Når jeg skal til butikken sykler jeg gjennom havebyen - det tar circa to minutter, og vel inne i butikken kjenner personalet alle som kommer inn. Der kan jeg treffe på en kollega, for nesten alle som jobber sammen med meg bor i nærheten, eller jeg kan treffe på flere gode venner, som også bor her. Når jeg sykler litt lenger enn butikken, kommer jeg til glaciet, en grønn slette foran vollgravene som skiller Gamlebyen fra resten av Fredrikstad med vann, og for å komme inn i Gamlebyen sykler jeg over en bro, så over et ravelin, dere vet en slik liten øy som ligger ute i en vollgrav, så over en ny bro og inn under en sortieport, og så er jeg inne. Gamlebyen er den lille engelske landsbyen.
Dette er veien jeg sykler til jobb. Folkene jeg hilser på der inne, er nesten alle mennesker jeg kjenner, for i Gamlebyen, som i en annen engelsk landsby, kjenner folk hverandre. Der inne er husene gamle og sjarmerende, det er brosten i gatene, butikkene er små. Det er et par cafeer, noen restauranter, og en pub. Alle landsbyer har en pub, og nårsomhelst når jeg går inn der, kan jeg treffe noen jeg kjenner. Og som i en engelsk landsby har vi også en prest på puben, vi har bankfolk på puben, vi har slitne arbeidsfolk på puben, ja til og med den pensjonerte obersten kan man treffe på puben. I Gamlebyen.
Jeg savner av og til Oslo. Det å kunne gå ut på gaten en kveld og se på livet, for livet ute i gaten i havebyen vår er ikke så livlig. Det går stort sett i katter etter klokken 21, og det går man ganske fort lei. Jeg savner lukten av storby og lyden av biler og trikker på utsiden av vinduet mitt. Det er så mye man kan gjøre i Oslo som man ikke kan her.
Men å sette seg på sykkelen og tråkke seg rett inn i en engelsk liten landsby, det kan man ikke i Oslo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar