Forbudt kjærlighet?

Jeg liker å tenke på meg selv som en sammensatt person. Hvorfor vet jeg ikke, og det er ikke slik at jeg akkurat streber etter å være vanskelig, men det forholder seg nå engang slik at sammensatte mennesker gjerne er interessante på en annen måte enn enklere folk. Som jo er interessante nettopp fordi de er så enkle. Enkelt burde på sin side være bra, lett å forstå og ikke så mye bryderi, men paradoksalt nok har jeg aldri hørt det at noen bli omtalt som enkel være en positiv ting ved vedkommendes personlighet. Når det kommer til folk, er sammensatt det man vil være. Derfor er mine matvaner kimen til et potensielt problem. Jeg ser nemlig ut som en pølseelsker. Og det er nøyaktig det jeg er.

En notorisk, uforbederlig pølseelsker, som bare unntaksvis lar en anledning til å spise pølser gå fra seg. 

Wienerpølser i brød eller lompe, med sennep, ketchup, rå løk og et glass Coca-Cola ved siden av. Riktignok elsker jeg også østers. Moules-frites. Foie gras. Champagne og Dry Martinis. Og er derfor beviselig en svært sammensatt person. Men hva hjelper det når man i bunnen er en pølseelsker og også ser ut som en? Likevel klarer jeg ikke befri meg helt fra den trøstende tanke at det nettopp er min kjærlighet til pølser som gjør meg til en sammensatt person, at jeg nettopp elsker både pølser og østers. Ja, når jeg sier kimen til et potensielt problem og ikke kimen til et problem eller kimen til et reelt problem er det kanskje underbevisstheten som strekker ut en hjelpende hånd, som peker på det nettopp sammensatte ved å problematisere noe så enkelt som kjærligheten til wienerpølser. Kanskje ville jeg uten kjærligheten til pølser vært mindre sammensatt eller kanskje ikke sammensatt i det hele tatt? Jovisst er det en trøstende tanke, og jo mer jeg tenker på den som trøstende, desto mer trøster den. Og på den måten hjelper jeg tanken på vei, og blir etterhvert min egen trøster.

Jeg er en sammensatt person og jeg elsker wienerpølser. Så enkelt, så vanskelig.