Om hus og menn

Selv om de tomme husene langs veien virker skremmende, hender det likevel om bilen stanser opp en stund at jeg forsøker å gi dem liv, at veggene males og lysene tennes inne i mørket og at jeg nesten hører lyden av en person som sparker snøen av støvlene etter kanskje å ha hentet ved. Hvem han er vet jeg ikke, kanskje han er meg, en annen meg som lever et helt annet liv her ute, kanskje alene eller med en helt annen person og ganske sikkert med andre bøker i bokhyllen enn jeg har i mine. Soppbøker kanskje, og bøker av Mikkjel Fønhus eller Jack London. Eller kanskje han også, akkurat som jeg, lengter til en leilighet i Frankrike uten sosiale medier og mobiltelefon, og at det derfor er bøker om Frankrike som fyller bokyllene hans, for om han virkelig er meg er vi sikkert ganske like. Han setter seg kanskje ned foran peisen sin, trekker ut en bok han har tenkt på lenge og forteller noe til den han er sammen med, eller kanskje han er helt alene, og så leser han. Mens jeg drar videre.

Anniversaire

I anledning 34-årsjubileet for min fødsel, fikk jeg idag kake på Café Cicignon.  Bananene kom hele veien fra New York. Charmant, non?

Langs veien mot Haugesund

På vei fra Oslo til Haugesund tidlig på høsten i 2003, begynte jeg å legge merke til hvor lite jeg likte, eller rettere sagt hvor mye jeg mislikte, synet av tomme hus. Det var en hel del av dem også, de dukket opp med jevne mellomrom og stirret på oss da vi kjørte forbi, og jeg var helt sikker på at de ville gjort mer iherdige forsøk på å skremme oss dersom vi hadde stanset. Langs de snirklete kystveiene dukket det også opp enorme oljeplattformer som av ymse årsaker ikke var fraktet ut på feltet, kanskje de var ødelagt eller kanskje de bare stod der til pynt, men hvorom alting var skremte de oss. Eller meg da, med min fobi for store ting. Jeg skulle være forlover i et bryllup og egentlig gruet jeg meg veldig for talen, men på vei opp rakk jeg nesten ikke grue meg i det hele tatt.

En verden bortenfor

Byens beste espresso får man ikke på café, men på et lite trykkeri som nærmest ligger gjemt bort i en av Gamlebyens mange bakgårder. Og når jeg av og til beveger meg utenfor Dunkejongaardens vegger og ut i brostensgatene, hender det rett som det er at jeg går innom Magnus i Presserommet for å slå av en prat og for å få en kopp av nettopp denne espressoen. Det er faktisk noe av en kulturopplevelse å komme inn dit; du vet den behagelige følelsen man av og til har av å komme inn i en annen tid, en tid der kvalitet var viktigst og hvor kjærligheten til faget faktisk telte mer enn penger. Den følelsen liker en god konservativ, den følelsen elsker jeg. Så har jeg også latt meg friste adskillige ganger, det må jeg medgi. Av visittkortprøvene på veggen. Tykke og eksklusive, med farver ingen andre har på visittkort. Jeg vil ha dem. Av brevarkene med smakfulle brevhoder på. Eller av julekortene jeg kjøpte i år. 300 gram, 100% bomull og med Ferrari-røde detaljer. Man kjøper ikke papir. Man kjøper tilbake en liten del av seg selv.

Til glede og fred

Da jeg var liten gikk jeg ofte innom Egil Hovland på vei hjem fra skolen. Han bodde i et stort hus rett i nærheten av vårt, og siden jeg var et underlig barn gikk jeg ofte innom eldre mennesker i nabolaget for å snakke om livet og om kunsten. Og kanskje også for å få noe godt å spise eller drikke. Hovland åpnet alltid i pyjamas og slåbrok og bad meg alltid inn på et glass eplemost eller sitronbrus, som han hentet fra det lille tekjøkkenet rett ved arbeidsrommet, hvor det store flygelet stod bestrødd med noter og blyanter, i tillegg til et skrivebord, en stor sittegruppe og en miniatyrmodell av Glemmen kirke. Kunstnertilværelsen hans fascinerte meg, jeg kjente ingen andre kunstnere og var ikke vant til folk som jobbet om natten og sov lengre på morgenen og dermed åpnet døren i slåbrok. Han var sikkert ikke vant til barn som ringte på for å få eplemost heller, og på den måten innbiller jeg meg at vi ble litt rikere av opplevelsen begge to. En gang jeg kom innom skulle den svenske poeten Britt G. Hallqvist komme på besøk litt senere på dagen, hun som skrev lovsalmen Måne och sol, og fru Hovland inviterte meg tilbake den samme dagen for å spise ost og drikke te sammen med de tre voksne. Jeg tenkte aldri over mens vi satt der at den lille damen fra Lund skulle være noe spesielt. Utover alt det eksentriske og utover sin egen vennlighet tenkte jeg opp igjennom oppveksten sjelden over at Egil Hovland skulle være noe spesielt heller, når han for eksempel stanset den enorme amerikaneren sin og lot meg sitte på nedover mot byen da jeg ble eldre, eller da jeg som musikkelev intervjuet ham om norsk kunstmusikk på 60-tallet eller da han gad komme for å høre meg synge min første konsert. Likesom helt vanlig var han. Og på samme tid absolutt ikke. Nesten i det stille var han stor blant alle oss små.

Avgjørende øyeblikk

Bildet er tatt fra baderomsvinduet, på et tidspunkt da jeg ikke var helt sikker på om jeg skulle våge meg ut i det som tilsynelatende var et ekstremvær. Ånd vant imidlertid over kjød, ellers ville jeg mest sansynlig ligget under dynen med en bok eller i verste fall stirret ut gjennom baderomsvinduet fremdeles.

Pratmakerne

Endelig fredag, etter en uke med mye politikk. Ikke at politikk er dumt, politikk driver vi med hver dag alle sammen og er i bunn og grunn ganske underholdende. Vi overbeviser folk i nærheten om at vårt eget syn på en gitt sak er det beste, det være seg å dra på hytta kontra syden, unngå å pusse opp soverommet eller å bruke 100 millioner på en fylkesscene. På sms, Twitter eller fra talerstolen. Derfor er politikk morsomt også for folk flest, i saker som en selv har interesse for. Politikere er på en måte bare ekstra glad i å overbevise andre og ekstra flinke til å finne noe interessant i tilsynelatende kjedelige saker. Denne uken har det ikke vært kjedelig, siden det har vært både bystyremøte og årsmøte i Fredrikstad Høyre. Det er på forhånd sjelden godt å si hvor de største politiske kampene foregår av de to nevnte politiske fora, og denne uken er jeg ikke en gang sikker i etterkant. Man skulle tro det var noe større engasjement rundt byggingen av en fylkesscene til 300 millioner, men når Fredrikstad Høyre skal velge sine fremste posisjoner går det sjelden smertefritt for seg det heller. Det er bare i Fredrikstad Høyre man har kampvotering om en varaplass til styret, sa jeg fra talerstolen. Selv fikk jeg smake pisken og ble vraket da jeg holdt støttetalen til den tapende kandidat. Det er greit nok, for jeg liker politikk. Og i politikken må man tåle å bli herjet med når man taper. Victori spolia heter det, og er ikke så vakkert som det høres ut. Men så er det også sjelden det siste kapitlet i boken. Og nå er det altså endelig fredag. Neste uke kommer nye muligheter, med politikk og diskusjoner, endeløs tasting og massevis av underholdning. Slik lever vi. Og plutselig er det vi som vinner.