I stipendiatens dukkehus

Jeg har et lite knippe svært gode venner, og den lille gjengen vår forsøker etter beste evne å møtes noen ganger i året for å spise middag sammen og ha en hyggelig kveld. Igår var det selveste stipendiaten som åpnet hjemmet sitt, Et dukkehjem, som jeg kaller det, fordi han nærmest konsekvent har innredet leiligheten sin i 1890-tallsstil. Det er som man liksom venter på at Nora skal komme tilbake, skjønt noe kvinnemennske har jeg ikke sett der inne på en stund.

Disse omgivelsene passer i grunnen oss fire hurraguttene svært godt, konservative som vi vel må sies å være, og blant gamle møbler, tunge bøker og med klassisk musikk strømmende ut av høytalerne var stemingen naturlig nok på topp hele kvelden igjennom. Stipendiaten serverte pinnekjøtt, men ikke før alle hadde smakt på en liten forrett bestående av syltelabber og sennep. Det var en eiendommelig opplevelse, men slett ikke vondt, og med øl og dram og dessuten pinnekjøtt nært forestående, gikk det vel egentlig ganske bra. Hovedretten, altså pinnekjøttet, smakte helt utsøkt. Det er nesten bedre å spise pinnekjøtt nå enn i julen, for da er man allerede ganske lei. Hjemme har vi det alltid på første nyttårsdag, alle søndagers mor, og da er jeg som kjent både deprimert og matlei og ganske ute av stand til å nyte denslags.

Igår derimot, møtte jeg opp så glad og fornøyd at min kone nesten trodde jeg skulle på damebesøk. Stipendiaten og jeg tok vår første gin & tonic før klokken 17.30, og vi var i det hele tatt en riktig så lystig gjeng da vi avsluttet, etter å ha spist og drukket i tilsvarende en lovregulert norsk arbeidsdag.

Oppsummeringsvis: Det ble en svært rolig søndag.