Festen som kokte vekk i lapskausen

Da var det 18. mai. Dagen igår gikk fort som alltid, og jeg sitter og tenker, hva er egentlig 17. mai? Nå mener jeg ikke hva vi feirer, med refleksjoner over grunnlovsdagen, barnetog, nasjonalisme og hvor heldige vi er som lever i et fritt land og alt det der, for det er det så mange andre som gjør så uendelig meget bedre. Nei, jeg forsøker egentlig å få tak på dagen, for helt siden jeg var liten har den ikke vært så lett å få tak på. Det startet magisk, med korpsmusikk, pene klær og tog, etterfulgt av pølser og sukkerspinn og hippsan hurra. Og så vet jeg ikke hva som skjedde, for plutselig stod vi midt i skolegården på Trosvik skole, for eksempel, og hadde sekkeløp eller hørte på taler eller korps sittende på en scene for å holde konsert, som for ordens skyld ikke er på langt nær så sjarmerende som korps som går i tog. Korps bør holde seg i tog. Det er en magisk dag, det er det ingen tvil om, men magien synes altså å slutte ca. klokken to, når folk begynner å traske hjemover eller på skolearrangementer eller til besteforeldrene for å spise lapsaus. Norges største festdag forvandles på ettermiddagen til en søndag. Hvordan skjedde det?

En av mine beste venner, eller venninner som det heter når man er konservativ og det er man jo, sier at det er helt umulig å knekke den sosiale koden på 17. mai. Dette understreket hun i praksis for noen år siden, da jeg lente meg ut av vinduet en grytidlig 17. mai-morgen for å høre på korpset som spilte for borettslaget ved siden av, og jeg så henne jogge forbi der nede på gaten, uaffisert og uten spor av sentimentalitet for den ved siden av avspilte nasjonalsangen. Men hun har rett, det er umulig å knekke den sosiale koden på 17. mai. Skal man drikke champagne eller appelsinjuice til frokost? Skal man se på tog i bunader eller skal man sitte hjemme og se oppstyret på fjernsyn? Skal man drikke øl eller brus til lunch? Skal man være sammen med venner, eller skal man gå med bestemor og hennes yngste søster? Og hva med etter toget, skal man gi etter for familiepresset og spise denne lapskausen, eller skal man dra på fest? Alle fester jeg har vært på den 17. mai, har vært nedturer. Selv da jeg var avgangselev, jeg sier avgangselev, for jeg hadde ikke russedress, var 17. mai en bakrusdag av dimensjoner, som man ikke fikk noe som helst ut av på kveldstid. Festen var over.

Det kan selvsagt ha noe å gjøre med at 17. mai ofte faller på en hverdag, og at man derfor skal på joben dagen etter. Det er altså kanskje av frykt for morgendagen at man prioriteter foreldre og besteforeldre på den potensielt største festdagen i året? Det skal jo liksom være barnas dag dette, og det skjønner jeg, man kan ikke feste med barna. Men det finnes en løsning. Kanskje man kunne plassere barna hos besteforeldrene sine etter en hyggelig frokost og etterfølgende barnevennling bytur, for så å dra på cocktailparty og lage en perfekt avslutning på dagen? Da kunne man virkelig utnytte den festdagen 17. mai er, kanskje til og med avslutte med et realt fyrverkeri á la amerikansk fjerde juli, og på slik måte med fest og moro kaste søndagsfølelsen tilbake dit den hører hjemme. Til søndagene. Og er det hverdag dagen derpå, så bruker man en av feriedagene med et smil og tenker på hvor morsomt det er å feire Norges nasjonaldag. Prosjekt "Ta nasjonaldagen tilbake fra søndagene" er herved igang, og vi begynner allerede til neste år.

Hjertelig velkommen skal dere være!

Bildet "Cocktail Party" er laget av Mike Jones.