Norges Skål!

Jeg er egentlig ikke spesielt nasjonalistisk av meg. Nå er "nasjonalistisk" kanskje et noe belastet uttrykk også, men det jeg mener er at jeg altså ikke har den helt store nasjonalfølelsen - stoltheten over å være nettopp norsk, opptatt av norske jordbær, norske nypoteter, norsk laks og ekte Linie-akevitt. Jeg er vel egentlig mer orientert mot resten av Skandinavia og mot Europa, og er det egentlig noen som kan klage over svenske nypoteter, sild og O.P. Andersson i glasset?

Men på 17. mai, da er jeg norsk. På 17. mai glemmer jeg den norske vinteren og at Norge er for klimamessig u-land å regne, da glemmer jeg den norske enkle folkesjelen som er så plagsom, da glemmer jeg jantelov og uhøflighet og dårlig fokeskikk og riktig nyter å være nordmann. Jeg tror egentlig det bare er julaften som kan måle seg med den barnlige gleden jeg føler når jeg hører et 17. mai-tog, korps som marsjerer, synet av pølseboder og ballongselgere, festkledte mennesker og plasttrompeter som skriker. Da jeg var liten stod jeg alltid på verandaen sammen med moren min og søsteren min og hørte på speidertoget som gikk forbi nede i gaten klokken 06.00. Selv om jeg var aldri så trøtt, ville jeg ikke gå glipp av det, og jeg tror at dersom jeg hadde bodd på det samme stedet idag, så hadde jeg stått der fremdeles sammen med min egen sønn.

Men det går da an å være både europeer og nordmann? Man må ikke være EU-motstander og grønnsaksbonde for å sette pris på det norske, og kanskje kan vi til og med se at vi har mye å lære av andre land, og ikke minst mye å hente på å være del av et større europeisk felleskap. Om jeg kunne få velge, var Skandinavia en politisk enhet, som også var medlem av EU. Hvilke fordeler kunne ikke Norge, Sverige og Danmark ha av å være sammen, av å trekke samme vei og av å dele de samme utfordringer?

Norge blir ikke mindre av at vi åpner horisontene. Om du drikker Norges skål i calvados eller en liten dansk en; nyt å være en norsk europeer på Norges vakreste dag.

Gratulerer med dagen!