Fredag den trettende. Klokken er 14.55 og jeg må forte meg bort til Gamlebyen Elektriske for å kjøpe to pakker 10-ampere sikringer før helgen, men av uvisse årsaker får jeg ikke opp låsen på sykkelen min. Sykkelen, som ble kjøpt for noen uker siden, har ikke fastmontert lås, så jeg måtte kjøpe en kraftigere type samtidig med sykkelen, slik at jeg ikke skulle få dårlig samvittighet av å la sykkelen stå ulåst. Jeg synes nemlig det er svært kjedelig å låse sykkelen, det føles så unødvendig, og min forrige sykkel ble alltid stående ulåst på utsiden av huset, inntil den natten den ikke ble stående lenger. Men, klokken 14.55 på fredag den trettende får jeg altså ikke opp låsen lenger, trygghetssamfunnet har slått tilbake og jeg har låst meg fast. Jeg begynner å gå, for jeg må jo fremdeles ha sikringer, og på gaten treffer jeg ganske så tilfeldig min gode venn kontrabassisten og hans bror. Jeg øyner håp om hjelp - jeg er ikke spesielt praktisk, og det er en sjanse for at jeg ikke har lirket nøkkelen godt nok inn låsen eller noe, og at disse brødrene kanskje kan være mer fingernemme. Jeg tror de har båtførerbevis og alt. Joda, kontrabassisten har utrolig nok til og med en baufil i bilen, så dette skal de ordne. Jeg går avsted for å kjøpe sikringene mine, noe som tar syv minutter inkludert utveksling av høflighetsfraser med damen bak disken, og når jeg kommer tilbake er låsen halvveis av og lyden av innbrudd lyder over torvet i Gamlebyen. De praktiske brødrene måtte gi opp lirkingen og baufilen er i ferd med å ta drepen på låsen min; trygghetssamfunnet skal bekjempes med vold og harde midler.
Sykkellåsen er nå død, den kan ingen lenger hjelpe. Og selvfølgelig fikk jeg den opp på første forsøk da jeg skulle demonstrere problemet et par minutter senere. Fredag den trettende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar