Selbak er en liten landsbylignende bydel i Fredrikstad, et godt stykke utenfor sentrum, ved Glommas bredd. Selbak har et trivelig torv, små og sjarmerende hus, et anerkjent konditori og patriotiske innbyggere med bred dialekt. Grunnen til at det har vært skrevet en del om at Selbak ikke er som det engang var, er at det i de siste dagene har forekommet både knivstikking og postran på Selbak, og det liker man selvsagt ikke. Men hvordan var det egentlig på Selbak før knivstikkingen og raningen og alt dette som har kommet etter? Jeg visste ikke, men bestemte meg for å finne ut mer.
Min første tanke var å ta sykkelen og sykle Glommastien oppover for å spørre damene på konditoriet om hvordan Selbak var før. Om noen visste det, måtte det vel være de? Men da jeg kom utenfor huset blåste det så fælt at jeg raskt skjønte at jeg ikke kom til å ville sykle helt opp til Selbak, så jeg syklet istedet bort til butikken for å kjøpe middagsmaten min. Der traff jeg stipendiaten, og hvem passer det vel bedre å spørre om hvordan det var på Selbak før enn min gamle venn med en doktorgrad i historie så og si på baklommen? Jeg inviterte stipendiaten på middag, og begynte å fritte ut av ham detaljer om Selbaks svundne tid. Joda, stipendiaten kunne fortelle. Selbak var et typisk arbeiderstrøk, fikk jeg vite, hvor det var samhold og alle kjente alle. Etterhvert ble det litt slitent, og husene ble billige og gjenstand for oppkjøp av ikke-etniske nordmenn, også kalt innvandrere, og jeg skjønte på stipendiaten at han nok mistenkte at dette var hovedfokuset til mennesker som mente at Selbak ikke lenger er som det engang var, sammen med en smule "alt var mye bedre under krigen"-tankegang. Greit nok.
Jeg hadde altså funnet ut at Selbak før så noenlunde slik ut:
1. Arbeidende befolkning, ihvertfall den mannlige delen, siden kvinner ikke jobbet i gamle dager. Dessuten med lavere innslag av innvandrere.
2. Alle kjente hverandre
Videre hadde stipendiaten nettopp hatt en lengre samtale med en eldre mann fra Lisleby, en tilsvarende bydel på den andre siden av elven, og mannen kunne fortelle at det ble drukket en god del alkohol på Lisleby i gamle dager. Og det ble det ganske sikkert også gjort på Selbak, antok stipendiaten, og jeg stilte ingen spørsmålstegn ved dét. På bakgrunn av dette er det altså grunn til å tro at Selbak, slik det en gang var, bestod av en hvit, delvis arbeidende befolkning, hvor alle kjente hverandre og de fleste drakk. Etterhvert har det altså flyttet en god del innvandrere dit, som jo kan være forklaringen på at det idag drikkes mindre på Selbak nå enn før, og som nok i ærlighetens navn også kan være forklaringen på at alle ikke lenger kjenner alle. Problemene på Selbak kan altså tenkes ihvertfall delvist løst ved at man for eksempel inviterer en innvandrerfamilie på grillfest i haven. Man kan også vurdere å invitere på en liten knekkert, men da må man endelig huske på å ikke bli fornærmet om den blir avslått høflig. Ikke alle er like glade i knekkerter. Resten tror jeg vi får ta litt sånn pø om pø.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar