Byantikvar for fremtidens Fredrikstad

Byutviklingsdebatten har gått friskt i avisenes spalter den siste tiden, og Gamlebyen med dens omkringliggende områder står i fokus. Ulike meninger vil vi finne innenfor alle fagfelt, og størst grunn til bekymring er det den dagen vi ender opp med kun én mening om noe. At vi har fått en debatt om arkitektur, vern og byutvikling i Fredrikstad, er således positivt.

Byutvikling engasjerer fordi det handler om bymiljøet vi bor og lever i, og de tilsynelatende motpolene som settes mot hverandre er ofte vern kontra utvikling. Vi mener dette snarere er en skinnkonflikt: Vern bør ikke være en motsats til utvikling. Det er fullt mulig å se vern av bygninger og bygningsmiljøer hånd i hånd med utviklingen av en moderne by. Bevaringen av en bys egenart er av enorm betydning. Det gir gjenkjennelighet og særegenhet som i en moderne verden bare vil bli viktigere og viktigere å hegne om. Det vil fremme Fredrikstads attraktivitet, for å benytte et populært begrep.

At enkelte bygninger skal bevares, vurdert ut fra kvaliteten eller det unike ved bygningen, er de færreste motstandere av. Uenigheten går snarere på hvor mye som skal vernes. Vi mener det er viktig å se helheten, på bygnings- eller kulturmiljøer. Kulturminneloven definerer kulturmiljøer som «områder hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng». Enkeltbygninger som i seg selv knapt er verneverdige, kan være med å utgjøre helt unike og høyst verneverdige miljøer. Men det kan være vanskeligere å se og definere slike miljøer, og det gjør også vernekampen vanskeligere. Det gjør behovet for kunnskap og oppmerksomhet om de bevaringsverdige bymiljøene våre enda viktigere.

I en særstilling kommer Gamlebyen. Midt i Fredrikstad har vi et kulturminne i verdensklasse i kraft av det unikt velbevarte kulturmiljøet, med militære og sivile bygninger innenfor en 1600-tallsfestning og fortene plassert i festningens åpne forterreng. Fokuset på akkurat kulturmiljøet er årsaken til de mange protestene som de siste par årene har blitt rettet mot omdiskuterte byggeprosjekter i og ved dette kulturmiljøet, enten det er i synsfeltet fra vollene rundt Gamlebyen, fra Kongsten fort, eller mellom festningen og Vaterland. Man er i sin fulle rett til å hevde at utfordrende nybygg i et slikt miljø er positiv byutvikling, men vi mener det er feil. I et slikt miljø er det vern om det unike kulturmiljøet for kommende generasjoner som må ha forrang, fremfor nåtidens kanskje kortvarige fascinasjon for «utfordrende» arkitektur.

Et slikt kulturminne i verdensklasse krever god forvaltning fra vertskommunen, altså en mer foroverlent og årvåken holdning fra Fredrikstad kommune. Ikke minst i forbindelse med endring og vedlikehold av de verneverdige gårdene har vi de senere år sett flere uheldige eksempler på hva som kan skje når det motsatte er tilfellet, både i form av forfalne gårder og i form av gårder som etter «utbedring» fremstår som varig endret og ikke lenger representative for den byggeperioden de ble satt opp. Detaljene forringes, noe som er et tap for kulturmiljøet.

På bakgrunn av dette mener vi Fredrikstad må få en byantikvar som kan ta denne mer koordinerende og foroverlente rollen i bevaringsarbeidet, og bidra med faglig styrking i byggesaks- og planarbeidet. Byantikvaren må være en instans med fagkunnskap som blir lyttet til. Men like viktig skal byantikvaren være en formidler av byens bygningsmessige arv, og være en kunnskapsbank for kommuneadministrasjonen som innbyggerne. Private eiere bærer den største byrden i vedlikeholdet av bygningsarven i Fredrikstad, og faglige råd og veiledning er viktig.

Fylkeskonservatoren har ansvar i dag. Men de skal ha hele Østfold i tankene. I en tid med usikkerhet om fylkeskommunens fremtid, samtidig som signalene fra staten peker mot større lokalt ansvar, er det all grunn til at vi i Fredrikstad selv bør ta initiativ til, og legger føringer for å ta vare på våre egne kulturmiljøer. Det er tross alt vi som bor i Fredrikstad som kjenner byen vår best. Gir vi Fredrikstad en byantikvar, gir vi også et signal om at vi tar vår egen kulturarv på alvor og vil bringe den inn i fremtidens Fredrikstad.

Trond Svandal 
Knut Thomas Hareide-Larsen

Kronikk i Fredriksstad Blad 27. februar.

Realitetsorientering

Stående i kø.
Noen lukter godt, jeg tenker at folk flest kanskje ikke er så ille likevel.
Skuffelsen når jeg finner ut at det er meg.

Kronen på verket

Man trenger ikke inspirasjon for å skrive, sies det, man trenger disiplin. Ta en blogg, for eksempel. Man setter seg ned hver dag, finner noe å skrive om og gjør det. Av og til tar det lang tid, av og til finner man noe å skrive om bare man ser ut av vinduet og er man skikkelig skrapet for stoff skriver man om at man ikke har noe å skrive om. Oppskriften er grei, så hvorfor fungerer det ikke?

En hittil undervurdert faktor er hva man har på seg. Ta Tweeds, for eksempel, forsøksvis flanerisk lettbent og velformulert, en tanke narsisistisk og likevel med nesen nysgjerrig rettet mot kontinentets liflige duft av eleganse. En publikasjon som Tweeds lar seg nødvendigvis ikke skrive iført hva som helst, man kan selv tenke seg hvor vanskelig det ville være å skrive et flaneri om kunsten og livet i en krøllete t-skjorte eller en bermudashorts. Ordene vil ofte ikke ut om de ikke lirkes på behendigste vis ut på skjermen, og kun små feiltrinn kan føre til at de for alltid stenges inne i et stadig mer frustrert forfattersinn. Klærne har meget å si. Skjorten kan ganske vel ha skrukker, om det er den rette skjorten, men er det ruter må rutene ikke være for store. Buksene må passe til dagsformen, håret må være riktig pomadert om man først er påkledd, men kan man kan likevel godt skrive før sitt morgentoilette om man kun er iført slåbrok, undertøy og kronetøfler. Reglene er mange og uskrevne, og ofte vet jeg ikke om dem selv før jeg møter en av dem ansikt til ansikt i et forsøk på å være kreativ.

Smertelig aktuelt i denne sammenhengen er hva man har på føttene. Selv skriver jeg som regel iført mine sorte kronetøfler. Med tanke på den frie natur jeg liker å identifisere med Tweeds' filosofi kan man for noen sjelden gangs skyld kanskje tenke seg at tekstene skrives barfotet, da selvfølgelig under den forutsetning at resten av bekledningen passer en slik frivolig naturlighet, og kun unntaksvis hører man om forfattere som skriver i sokkelesten. Jeg kan for Tweeds' del knapt tenke meg noe mer upassende enn å skrive i sokkelesten og jeg vil gå så langt som å avvise tanken fullstendig.

Kronetøflene mine, fra produsenten Church's, som jeg kjøpte i 2008 i en liten forretning på Frogner og som sjelden svikter meg når det gjelder å komme i den rette stemning, har imidlertid begynt å vise ikke ubetydelige tegn på slitasje, og jeg har i den forbindelse grunn til å tro at dette kan være årsaken til flere tilfeller av skrivesperrer den senere tiden. Jeg har ringt inn en ny bestilling, men fordi kronetøflenes kvalitet gjør at de lages i et noe begrenset kvantum var beskjeden at bestillingen muligvis kan ta et halv år å effektuere, forutsatt det gitte tilfelle at mine fremtidige tøfler først må lages før de kan sendes til Norge. Og her sitter jeg i et par slitte tøfler og med økende tendens til skrivesperre.

Church's lager forøvrig med jevne mellomrom varianter av kronetøflene mine, og jeg var forleden dag nær ved å gjøre ende på mine plager ved å gå til innkjøp av et par laget i anledning skofabrikantens 140-årsjubileum. Den blå fløyelen kombinert med kronen av sølv stod på så mange måter bedre til den tweedske personlighet enn de mer ordinære i sort og gull, men et beklagelig anfall av edruelighet fikk meg til å avstå trangen til å bruke 300 britiske pund pluss frakt og toll på dem, selv om de ganske sikkert ville avhjelpe både skrivesperrer og bidra til festligheter i det provinsielle selskapslivet i måneder fremover. Istedet må jeg vente i det som føles som en uendelighet og håpe at mine nye par tøfler skal bli ferdig før de gamle går ut av tiden. Og Tweeds blir uskyldig den skadelidende part.

Urolig hviler hodet som bærer kronen, sa den gode Shakespeare. Det samme gjelder ikke for føttene.

– Det er I, herr Rådmann!

– Dersom København ble sentrum i verden, skrev Piet Hein en gang i noe mer elegante vendinger, ville enkelte bli glade, mens andre igjen ville bli forundret – de trodde den var det allerede. Heins poème illustrerer hvorfor vi ikke alltid adresserer problemstillinger som befinner seg rett under nesetippen, og med denne nestenkontinentale innledning settes kursen hjem til Fredrikstad og til vår egen politiske andedam. Like under overflaten befinner det seg nemlig en politisk sak av ikke ubeskjedne dimensjoner, som kun ytterst sjelden skaper krusninger i overflaten i form av en offentlig debatt.

Saken gjelder innføringen av det parlamentariske system i Fredrikstad, og jeg undrer meg over hvorvidt mangelen på oppmerksomhet i denne saken skyldes fenomenet ovenfor: Folk flest tror vi allerede styrer etter det parlamentariske system. Det er kanskje ikke så underlig, parlamentarismen har etter sitt inntog for 130 år siden bidratt til å gjøre politikk oversiktlig og forståelig, og de norske byer som figurerer oftest i riksmediene styres idag etter parlamentarismen. Fredrikstad derimot, gjør det ikke.

Parlamentarismen som system kjenner vi godt. Byparlamentarismen søker å kopiere dette og overføre det til lokaldemokratiet, og hopper for enkelhets skyld bukk over det faktum at en by ikke er en nasjon og et bystyre ikke er en lovgivende forsamling. Således defineres byrådet som et utøvende organ utgått av byens øverste valgte myndighet; den utøvende makt er politisk valgt og styrt av det til enhver tid sittende flertall. Enkelt og greit kan man på pressens tabloide måte uttrykke det slik at byråkratene ikke lenger får skylden for økonomifadeser, men politikerne selv. I en tid med både politiker- og byråkratiforakt skulle valget altså stå mellom pest og kolera.

Parlamentarismens kjeglete motsetning kalles formannskapsmodellen og stammer fra tiden før de politiske partier, altså en fra velgerperspektiv nærmest himmelsk tidsperiode. Tanken var at byens klokeste hoder, politikere dengang skulle nemlig helst inneha denne spesielle egenskapen, dannet et formannskapskollegium utgått av det større representantskapet for smidigere å kunne utøve sin ombudsmannsrolle opp mot den mektige magistraten vi senere har kalt Rådmann.

Rådmannen var da som nå den utøvende myndighet som vernet vår stad mot all træskhet og fare, og som kom med forslag til de tiltak som representantene skulle stemme over. Politikk var det i praksis svært lite av, og både representantskapet og formannskapet var i streng kontrast til nåtidens arenaer for politisk spill kollegier der man søkte å oppnå konsensus og et felles beste for byen.

Konsensus og felles beste for byen høres kanskje ikke ut som modellen Fredrikstad idag bruker, ihvertfall ikke om man som interessert borger skulle forville seg opp på tilhørerbenken i bystyresalens annen etasje. Den økende tendens til at lokalpartiene fungerer som både rugekasser og miniatyrversjoner av sine mødre i hovedstaden gjør sitt til at de politiske skillelinjene er mer markerte enn tidligere og uenigheten ofte av mer prinsipiell enn praktisk betydning. Fredrikstad styres idag etter en hybrid mellom formannskapsmodellen og parlamentarismen, hvor begrepene posisjon og opposisjon har festet seg i det politiske språket til tross for at det ikke hører hjemme i den modell vi egentlig styrer etter.

Den politiske dialogen man kun for få år siden fremdeles kunne spore virker langt borte, og som bypatriot og ennå i min første periode som politiker medgir jeg at jeg nå og da dagdrømmer om de lange linjer og den stabilitet som bred politisk enighet fører med seg. Jeg kan ikke helt la være å undre meg over om tiden for å tilstrebe konsensus og arbeide sammen for den byen vi alle elsker virkelig kan være forbi. Er det ikke slik at byen som helhet taper terreng der de politiske motpolene vinner?

Bystyret skal om ikke altfor lenge ta stilling til disse spørsmålene. Selv har jeg foreløpig ikke konkludert; er tiden gått fra formannskapsmodellen eller er dialog og konsensus stadig innen rekkevidde for Fredrikstad? Det parlamentariske systemets fordel er at ansvaret klart og tydelig plasseres hos politikerne, og kanskje vil man som ung og håpefull lettere oppmuntres til å delta i et politisk system man faktisk forstår hvordan fungerer. Økonomi er også en faktor i det rådmannen kaller en forgjeldet lavinntektskommune, men hvor stor vekt bør man legge på penger når byen skal finne sin rette styringsform?

Hvorom allting er, borgerne og pressen må ut i andedammen før 177 års historie kastes på båten. Såpass refleksjon over en viktig endring fortjener Fredrikstad.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 15. februar 2014. Illustrasjon: Geir A. Carlsson (Fredriksstad Blad)

Sett kortet besluttsomt helt inn

Sent på natten og på vei i seng tar meg i å undre over om det er kan være et uferdig haikudikt eller bare en spydighet rettet mot enslige menn på seminar noen har festet på døråpneren på vei inn til soveavdelingen på det lille konferansehotellet.

Forfatteren er ropende overkvalifisert for jobben sin.

Josef og hans brødre

Over halvveis inn i den påfølgende boken jeg begav meg i kast med tenker jeg det kan være på sin plass å informere den interesserte leser om at jeg nå, etter å ha definert meg som leser av romanen i det minste vekselsvis i omkring syv år, har lest ut Thomas Manns Josef og hans brødre. Da dette inntraff søndag aften var det nesten som om den velkjente småpratingen fra en kjær venn plutselig forstummet og gjorde alt ganske stille. Alt var selvsagt ikke i virkeligheten ganske stille, fremdeles var det lyder i huset fra fjernsynsapparat og oppvaskmaskin og fra mennesker og de av kulde knakende husvegger, lyder som jeg ikke lenge før hadde irritert meg over, men som stillheten fra den oppholdte småpratingen nå likevel nesten overdøvet. Første gang jeg forsøkte meg på Josef og hans brødre var på en campingplass i Sverige, kanskje ikke et sted hvor Thomas Mann oftest blir lest, men hva vet vel egentlig jeg om å felle dom over hvor folk leser sine bøker, og i solsteken på den ekstra varme sommeren det året hakket meg igjennom et vanskelig og intrikat høysvensk, det var altså en svensk oversettelse jeg hadde fått fatt i, uten mer hell enn at jeg neppe kom mer enn hundre sider på vei. Tross motstanden boken gav fortryllet den meg med sitt elegante språk og nesten likegyldige forhold til om jeg forstod noe av hva den fortalte meg eller ikke, og jeg vil ikke se helt bort fra at dette i høy grad var en medvirkende årsak til at jeg ikke klarte å legge den fra meg helt, men tvert imot definerte meg som en leser av Josef og hans brødre mens jeg i virkeligheten bare strøk hånden over bokryggen eller betraktet den på sin plass i de ulike bokhyllene som var dens hjem i de årene det her er snakk om. Når jeg sier «lest ut» istedenfor det minst like vanlige «lest ferdig» er det ganske bevisst, siden jeg i en blanding av sympati og solidaritet med leserne av den samme romanen på 1940-tallet, som nødvendigvis måtte vente flere år mellom hver av de fire bøkene Josef og hans brødre består av, og som av denne grunn må tenkes å ha lest bokverket flere ganger for å få den nødvendige følelsen av kontinuitet i historien, ikke føler meg helt ferdig. Det ville vel kanskje også vært en tanke overmodig å tenke seg at det forfatteren iløpet av de drøye 1200 sidene forsøkte å meddele meg ikke skulle ha blitt en smule forringet, det være seg utelukkende på grunn av mine egne feil og svakheter som leser eller også kombinert med de forstyrrelser som lyden av fjernsyn og oppvaskmaskin og mennesker og de av kulde knakende husvegger en gang fører med seg, og at jeg nettopp derfor om ikke altfor lenge bør lese romanen fra begynnelse til slutt enda en gang. Dette gir også næring til håpet om at den velkjente småpratingen fra den nevnte vennen, som jo kun er et bilde på de tanker og assosiasjoner historien om Josef og hans brødre og ikke minst de omstendigheter disse levde under og som Thomas Mann i sin visdom og fra sin grav fremdeles formidler til sine lesere, vedvarer etter et bare et lite opphold. Ja, allerede når jeg skriver dette, fire dager etter at det ble stille, kan jeg høre at praten liksom begynner igjen og at jeg fremdeles, litt etter litt tar meg i å undres over hvordan det hele ender.

Drummers drumming

Julestjernen i vinduet er gått ned i øst, granen er høstet og juletrefotens smånisser sitter stille og ettertenksomt på sine tønner etter nok et års vel utført arbeide. I kjelene på kjøkkenet ligger restene av den allersiste ribben – den som endte sine dager som hovedingrediens i en gong bao, og snart forsinner duften av både den og julen ut i historien til fordel for grønnsåpe og friske blomster. 

Det er helligtrekongersdag, den trettende juledagen og alt er over. Gå i fred.