Sangen forplikter

Jeg leste idag morges at operasangeren Anders Vangen er død, 53 år gammel. Jeg møtte ham første gang da han var i Fredrikstad for å spille operetten Orpheus i Underverdenen i 1996, den gang jeg var en ung jypling med sangerambisjoner. Vangen gav meg kompliment for min røde genser, og forklarte meg at det å være sanger forpliktet. Skulle man synge måtte man nemlig ta seg godt ut og føre seg pent, og det nyttet ikke med langt hår eller alminnelige gensere om man skulle drive det til noe. Selv var han den perfekte gentleman, en som regel ulastelig antrukket livsnyter i vest og jakke, med et varmt smil og en buldrende røst. – Jeg vil ha noe så jeg blir skikkelig mett og kvalm, brummet han til en nervøs servitrise på Restaurant Major-Stuen og bestilte seg en stor hvalbiff. Og lo. Elegant utseende, varmt humør og evnen til å nyte livet. Man kunne lære mye av Anders Vangen.

Foto lånt av TA og Arild Hansen.

Sunn ekstravaganse

Alle som kjenner meg vet at jeg flørter med low carb. Og alle som ser meg skjønner at jeg også har et heftig kjærlighetsforhold til high carb. Siden jeg er født helt uten karakterstyrke og evne til å motstå fristelser, må jeg nå og da ta i bruk visse virkemidler for å hjelpe meg selv på (den smale) vei. Luksus pleier å virke, for eksempel er tanken på å drikke Pellegrino langt lystigere enn tanken på å drikke Bonaqua, en tanke som på meg bare virker trist. Min kone synes denne fremgangsmåten er både latterlig og unødvendig dyr, men det virker. Ihvertfall for en begrenset tidsperiode. Middagen idag ble et eksempel på slik sunn ekstravaganse, siden jeg i min gressenkemannssituasjon valgte å innta måltidet på Thai Market, Fredrikstads formodentlig beste spisested, og dét selv om jeg spiste lunchen min på Café Cicignon. Men mat må man jo som kjent ha.

Herved erklæres

Croquet-Clubens andre årlige Sildebord gikk igår av stabelen, samtidig som sesongen for 2013 høytidelig ble åpnet. Og det var virkelig en høytidsstund, selv om Commandantskabet dessverre ikke fant været godt og tjenelig for croquet-spill. For hva er en bedre og mer høytidelig måte for et kommandantskap å hilse sin Club på enn med en klassisk sonett?

Commandantskabets Sonett ved åpningen av Clubens Saison for 2013:

«Vi samlet er ved Sildebordets glede 
med utsikten til mat med øl og drammer. 
Croquet-sesongens åpning fjongt innrammer 
det selskap hvor vi alle er tilstede. 

Vår lov er klar om klesskikk og om sede 
og tidspunktet for spillet den berammer. 
Men været gir oss meget katzenjammer 
så derfor vi med kortspill oss adsprede. 

Vi står her nu, vi tvende commandanter 
i ferd med å ta fatt på sildebordet, 
det taffel som i aften skal oss mette. 

I idrettsfolk i riktige gevanter: 
Velkommen! Nu skal I få føre ordet. 
Slik lyder Commandantskabets Sonette.»

Etter dette kunne det bare gå nedover. Vi spilte kort, drakk og konverserte hele aftenen igjennom. Selve croquet-spillet får vi ta en annen gang.

Vi sammen bygge vil vårt hjem

Slik så det ut da jeg debuterte som 1. mai-taler for et knippe engasjerte borgere ute i Narnteskogen. Det er nesten så jeg ikke stikker meg ut mellom de tynne løvtrærne synes jeg.

Den røde fane truet med å anonymisere meg fullstendig, men jeg kjempet den gode sak og gav meg ikke. – De røde har ikke eiendomsretten til fargen rød, sa jeg. – Men enda viktigere, de røde har ikke eiendomsretten til å tale de svakes sak i kampen mot de sterke. Den eiendomsretten tilhører ingen. Det er en plikt for oss alle. 

Levende Museum Narnte har gravd frem restene av Narnte Teglverk, som nå stikker frem litt her og der ute i skogen langs Glomma. Et fascinerende stykke arbeid er lagt ned for å vise frem historien.

«Bare ta og riv det ned»

Min oldemor, som arbeidet som kokk på et aldershjem og bodde på Sinsen i Oslo, eide en gang et middagsservise fra Egersund Fayancefabrik. Etter at hun døde gikk det i arv til min mor, som i sin tur gav det til meg. Serviset har ingen høy verdi i seg selv, forleden fant jeg en tallerken på et loppemarked og betalte knappe tyve kroner for den, men for meg har det likevel en verdi. Affeksjonsverdi kaller man det visst, fordi det knytter seg en bestemt følelse til det. Serviset er forbindelsen mellom min oldemor og meg, og i det perspektivet er det uvurderlig.

Dessuten er det vakkert. Gamle ting er som regel det, på sitt upraktiske vis. Det er bare det at det nettopp er upraktisk, og folk flest har en iboende motforestilling mot upraktiskheter. Den stikker dypt, mye dypere enn viljen til å bevare forbindelser til fortiden og mye dypere enn viljen til å ta vare på det vakre. Derfor ble gamle vinduer i Gamlebyen en gang byttet ut med husmorvinduer, og derfor ble det også asfaltert i brostensgatene. Ja, ser man på byen vår som helhet er det et under at bygningene i Gamlebyen fremdeles står. Det kunne endt som med Nygaardsgaten, der den lave særpregede trehusbebyggelsen ved hjelp av rivning og branner etter hvert ble erstattet av praktiske betonghus i diverse gråsjatteringer.

Under hver betongkoloss i Fredrikstad ligger ruinene av en vakker trevilla som Arbeiderpartiet har revet, pleier jeg å si. For spøk selvsagt, slike ting kan man ikke si på fullt alvor i Fredrikstad. Dessuten er det ikke helt sant, for viljen til å være praktisk og til å jevne forbindelsen med fortiden med jorden har dessverre en tendens til å springe på tvers av partigrensene her i byen. Nå og da har jeg mitt svare strev med å få også mitt eget parti til å innta konservative standpunkt.

Ta Det norske Cheviotspinderi ved Nabbetorp, for eksempel. Bygget er det eneste gjenværende av sitt slag, en ekte forbindelse til fortiden. Likevel var det politisk flertall i bystyret for å mene at bygget var upraktisk og måtte rives. Deretter skal det delvis bygges opp igjen, for utbygger vil så gjerne bevare et historisk sus (sic!). Eller Vaterland, der man nå skal bygge igjen den historiske forbindelsen mellom festningsbyen og den gamle forstaden med moderne hus. Går vi lenger tilbake finner vi rivningen av selveste Arbeiderforeningen, praktbygget i sentrum som var hele byens kulturhus. Er det kultivert å rive et kulturhus for å gi plass til et matsenter? Slett ikke. Men det er praktisk. Et kulturhus skal byen forøvrig atter få, på Værste. Vel å merke etter at man først har revet og siden bygget opp en kopi av den gamle verkstedhallen.

Et betimelig spørsmål er selvsagt hvorvidt det å bygge opp kopier av gamle hus i seg selv er så ille. Når det er pent. Når det er moderne. Og når det er praktisk. Hvor stor betydning har det at noe er ekte? Bygningene som står igjen er forbindelser med fortiden, slik serviset til min oldemor på Sinsen er det. Det er dette autentiske som er interessant og som representerer en verdi i seg selv. Kopien mangler dette. Hva sitter man igjen med om man river gamle fasader og bygger opp nye? Ingenting annet enn kulisser. Praktiske og sjelløse kulisser.

Et skråblikk på bevaringsmyndighetene er interessant i denne sammenheng. Det er nemlig en utbredt misforståelse at fylkeskonservator og riksantikvar representerer en slags yttergrense for hva man kan tillate seg å finne på av endringer og utbygginger. Kommer det ingen protester, kjører man bare på. Er det ikke grunn til å rope et varsko, i en by hvor politisk fredning av Kongstenhallen synes viktigere enn å bevare Kongsten fort, og når bevaringsmyndighetene reduseres til en pute som historieløsheten kan hvile på?

Tilbake til affeksjonsverdien og min oldermors gamle servise. Det selges på loppemarked for tyve kroner pr tallerken. For meg er det imidlertid uvurderlig. Likeledes bør Cheviotspinneriets egenverdi være meget høyere for Fredrikstads borgere enn for Riksantikvaren. Om Fylkeskonservatoren blåser i at vi bygger igjen området mellom Vaterland og Gamlebyen, så bør det fremdeles være i vår interesse å ta vare på det som er autentisk i vårt eget nærmiljø. Det er lov å tenke selv heter det, forøvrig et svært lite benyttet prinsipp innenfor politikken. Det er ikke bevaringsmyndighetene som definerer hva som er særegent ved Fredrikstad. Det er det vi som gjør. Husene omkring oss handler om vår fortid. Dette er vår by. Ansvaret ligger hos oss. God lørdag.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 27. april 2013. Illustrasjon: Nina Klausen

Tweeds' lille røde

I pausen på et bystyremøte kom en av Arbeiderpartiets representanter bort til meg, pekte på mine røde loafers og bemerket at jeg burde «vært hos dem,» siden jeg har sans for de røde detaljer. Det er forsåvidt ikke første gang det er blitt påpekt, mer eller mindre spøkefullt, at jeg ikler meg de rødes klær. Ofte har jeg røde sko eller sokker, nå og da en genser på innsiden av jakken eller kanskje et rødt lommetørkle i brystlommen. Om dette sees på som et innslag av frisk eleganse, eiendommelighet eller til og med som uttrykk for politiske tilbøyeligheter er interessant. Har «de røde» eiendomsretten til fargen rød? Under Frankrikes l'ancien régime, der de hverken hadde problemer med demokrati eller sosialisme, var det kun de eldste og mest fornemme adelsfamiliene som hadde retten til å gå med røde hæler på skoene. I USA er rødt tradisjonelt republikanernes farge. Politisk er de imidlertid «blå.» 

Jeg har alltid følt meg ganske «blå» selv, og bekjenner meg som godlynt erkekonservativ. Denne bekjennelsen fikk et skudd for baugen da jeg på et annet bystyremøte, etter hardt og innbitt å ha kjempet for å verne Det norske Cheviotspinderis bygninger i Fredrikstad mot de store økonomiske interesser, ble plassert i partiet Rødt av en av mine meningsmotstandere som ikke likte at jeg utfordret markedskreftene og med det hindret næringsutvikling. Jaha, her møtes altså fargen rød og den politiske tilbøyeligheten «rød», i to pauser i bystyresalen i Fredrikstad og med meg midt i mellom dem. Har «de røde» også eiendomsretten til å kjempe den gode sak? Det synes jeg er en trist villfarelse, mye mer bekymringsfull enn at «de røde» innbiller seg eiendomsretten til fargen rød. Det er ikke gitt at de som er politisk «røde» er de som er best på sosial politikk, miljø eller bevaring. Av og til, når vi snakker om mennesker, historien vår, om kunst eller andre temaer som er mindre egnet for bombastiske oppfattelser, da er den politiske skillelinjen mellom «rød» og «blå» ganske unyansert. Derfor har jeg i fremtiden to viktige kommunikasjonsoppgaver foran meg: 

«De røde» må fravristes eiendomsretten til fargen rød. Jeg vil fremdeles sprade rundt med mine røde detaljer. Deretter må de fravristes eiendomsretten til å tale de svakes sak i kampen mot de sterke. Den eiendomsretten tilhører ingen. Dét er en plikt for oss alle.

På Astrup Fearnley

Søndag ble Oslo-søndag og kultursøndag og boksøndag. Jeg tok en tur til Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen, og jeg var ikke alene. Halve det kunstinteresserte Oslo var der, og for en gangs skyld var jeg ikke den som stakk meg ut der jeg gikk med tweed og runde briller.

Museet ligger veldig fint til og jeg likte meg der. Jeg likte meg der så godt at jeg av en søt museumsvert lot meg overtale til å bli medlem av kunstklubben deres, og kan nå glede meg over gratis inngang ut året, omvisninger, invitasjoner og ganske sikkert mye annet fjongt.

Jeg fikk dessuten denne museumskatalogen, med oversikt over verkene slik at jeg kan sitte hjemme og forberede meg før jeg drar på besøk. Praktisk?

Inne på museet har de mye interessant, selv om jeg foretrekker å komme tilbake på en mindre hektisk dag for å få bedre inntrykk. Noe klarte å gjøre inntrykk uansett, som denne kalven man kunne gå igjennom. Innmaten var ikke så fin, så jeg tok bilde fra utsiden. Damien Hirst er selvsagt mannen bak kunsten.

Jeg tok lunsjen, som bestod av darjeeling-thé og en baguette med tomat, egg og hjemmelaget majones, på cafétrappen ute ved skultpurparken, hvor jeg tyvlyttet på alle damene som snakket om kunsten og livet og kvelden før, og som alle så chic og nesten franske ut. Så dro jeg hjem til Dag Solstad og gymnaslærer Pedersen.