Forbudt kjærlighet?

Jeg liker å tenke på meg selv som en sammensatt person. Hvorfor vet jeg ikke, og det er ikke slik at jeg akkurat streber etter å være vanskelig, men det forholder seg nå engang slik at sammensatte mennesker gjerne er interessante på en annen måte enn enklere folk. Som jo er interessante nettopp fordi de er så enkle. Enkelt burde på sin side være bra, lett å forstå og ikke så mye bryderi, men paradoksalt nok har jeg aldri hørt det at noen bli omtalt som enkel være en positiv ting ved vedkommendes personlighet. Når det kommer til folk, er sammensatt det man vil være. Derfor er mine matvaner kimen til et potensielt problem. Jeg ser nemlig ut som en pølseelsker. Og det er nøyaktig det jeg er.

En notorisk, uforbederlig pølseelsker, som bare unntaksvis lar en anledning til å spise pølser gå fra seg. 

Wienerpølser i brød eller lompe, med sennep, ketchup, rå løk og et glass Coca-Cola ved siden av. Riktignok elsker jeg også østers. Moules-frites. Foie gras. Champagne og Dry Martinis. Og er derfor beviselig en svært sammensatt person. Men hva hjelper det når man i bunnen er en pølseelsker og også ser ut som en? Likevel klarer jeg ikke befri meg helt fra den trøstende tanke at det nettopp er min kjærlighet til pølser som gjør meg til en sammensatt person, at jeg nettopp elsker både pølser og østers. Ja, når jeg sier kimen til et potensielt problem og ikke kimen til et problem eller kimen til et reelt problem er det kanskje underbevisstheten som strekker ut en hjelpende hånd, som peker på det nettopp sammensatte ved å problematisere noe så enkelt som kjærligheten til wienerpølser. Kanskje ville jeg uten kjærligheten til pølser vært mindre sammensatt eller kanskje ikke sammensatt i det hele tatt? Jovisst er det en trøstende tanke, og jo mer jeg tenker på den som trøstende, desto mer trøster den. Og på den måten hjelper jeg tanken på vei, og blir etterhvert min egen trøster.

Jeg er en sammensatt person og jeg elsker wienerpølser. Så enkelt, så vanskelig.

Så bra man kan ha det

Langfredag ved den gamle by. Våren er kommet, og lukten av råte og brakkvann fyller nesen med håp om lysere tider, der jeg er på vei langs Glomma fra Ringverven og forbi nordre bjørn mot Gamlebyen. Søle, som ellers om året i beste fall blir sett på som et nøytralt innslag i naturen, blir en kjærkommen avveksling fra snø og kulde. I mars og april er søle bra.

Det sitter en kråke på norde bjørn. Den roper, enten på meg eller på våren, jeg vet ikke, men begge svarer vi etter beste evne. Kråken fortsetter bare.

På Café Magenta sitter Magne og Trond, stipendiaten. De filosoferer over livet, påskehøytiden og Pariserkommunen, godt hjulpet av denne mannen,

kunsteren Rolf Grieg, som en gang satt en hel måned i arkivet til Musée Carnavalet i Paris og leste om Pariserkommunens uhyrligheter og som nettopp idag har salgsutstilling på Café Magenta.

Simon og Anne-Marit tror knapt sine ører.

Selv drikker jeg min cappuccino og spiser smørbrød og sier etterhvert farvel og tenker at jovisst er ikke den gamle by fortapt helt ennå. Og at til middag er det fisk og fisk er utmerket til middag.

Rock and roll

Det kommer neppe som en overraskelse på noen at jeg svært sjelden går på rockekonsert. Men påsken er kontrastenes høytid, og hvilken dag passer bedre, om man først skal snu litt på det, å gå på rockekonsert på om ikke skjærtorsdag? Først tok vi et glass på Fabel.

Nina og Trond.

Elisabeth og Ole-Henrik. Jeg trenger sannelig et nytt kamera. Vennene mine ser kornete ut. Og det er de ikke altså, virkelig ikke.

Hedvig Mollestad Trio. Konserten var bra. Meget bra. Dette sier jeg til tross for at jeg fremdeles har en dott i høyre øre og at jeg på grunn av lyskasterne var skråsikker på at jeg kom til å få et epileptisk anfall underveis. Men hva skjer egentlig med rock and roll? Jeg trodde at jeg som erkekonservativ kom til å stikke meg voldsomt ut på denne konserten. Men nei. Jeg var for eksempel ikke den eneste tilstede fra styret i foreningen Gamle Fredrikstad, som er oppsiktsvekkende nok i seg selv når det gjelder en rockekonsert. Jeg var ikke den eneste med jakke. Jeg var heller ikke den eneste med tversoversløyfe, selv om jeg riktignok var den eneste med både jakke og tversoversløyfe. Til gjengjeld så jeg en hel haug mennesker med skjorte og v-genser. Jeg var langt fra den eldste, jeg hilste på minst én over 70, og jeg tror heller ikke jeg var den eldste til sinns. Jeg var ikke den eneste bystyrerepresentanten, og jeg var ikke en gang den eneste bystyrerepresentanten fra Høyre. Holder vi gode konservative på å ta over rockescenen? Er vi endelig hipstere?

Det er sannelig på tide.

Leve friheten

Jeg er sikker på at de fleste kjenner seg igjen. Man drar på besøk i høytiden og får servert det samme man fikk på besøk hos noen andre dagen før. Eller som man vet man får på et nytt besøk dagen etter. Spesielt om man er skilsmissebarn og har mange foreldre å besøke, da har alle en lei tendens til å ville servere det som er mest stas, og som man derfor av naturlige årsaker er lei av før tre dager av høytiden er gått. Dette gjelder både jul og påske forsåvidt, og de to rettene man har en tendens til å bli mest utsatt for i min egen familie er pinnekjøtt og lammestek. Derfor minner jeg om at påsken ikke må brukes til å lage tradisjonsmat. Tvert imot, lager man noe man har kjempelyst på istedenfor det man tenker at man må lage, har alt en tendens til å bli noen toner lystigere, ihvertfall for mitt eget vedkommende. Derfor hadde vi buffalo hot wings to kvelder på rad denne uken. Derfor spiste vi igår enchiladas med hjemmelaged pico de gallo. Derfor skal vi ha juletorsk på langfredag.

Pico de gallo er en meksikansk relish, en miks av ulike grønnsaker som kan brukes med hell i all slags mat med meksikansk tilsnitt. Sammensetningen kan du bestemme selv, og min egen lille oppskrift har jeg fått av min venn Torgeir. Jeg bruker tomater, rødløk, chili, hvitløk og koriander, som hakkes sammen og smaksettes med salt og pepper. Det hele marineres en halvtimes tid i limejuice. Bedre enn pinnekjøtt. Bedre enn lammestek.

Prøv selv!

Nytelse uten strev er også nytelse

Du er ute på ski. Du har gått langt, du henger etter familien fordi du er dårligere enn dem til å gå på ski eller du er i dårligere form. Det er noe galt med klisteret også, sant og si vet du ikke hva som er galt for spesielt mye greie på klister har du ikke, du bare merker at her er det noe som ikke er som det burde være. Eller er det snøen som ikke er som den burde være? Snøen burde være borte, tenker du. Død over snøen. Uansett, det er pause. Deilig. Du setter deg ned, din kone åpner sekken og gir deg belønning for alt strevet: En appelsin. En appelsin?!

Joda, vi har appelsin her nede i byen også. Og det er merkelig, men den smaker faktisk enda bedre uten alt slitet som skiturer og utedo innebærer. Når man ligger i sofaen for eksempel, leser en bok eller lytter til musikk man liker. Jeg har lyst på noe, tenker man. Ikke sjokolade, det kan det ikke være, for sjokoladen står på bordet rett foran meg. Ikke kaffe, jeg har kost meg masse med både kaffe og thé og varme drikker. En tur ut, kan det være det jeg har lyst på? Nei, jeg var jo ute igår. Noe friskt er det jeg vil ha, noe jeg blir i godt humør av. Kanskje noe som så og si dekker mitt daglige behov for c-vitamin? Og så har man svaret og løsningen er nær, for butikkene er åpne her nede og ens kone tenker selvsagt på behovene dine her også. Ja, faktisk har vi appelsin inne på kjøkkenet.

God bypåske!

Bypåske har nå alltid vært best

Påskeroen begynner etterhvert å senke seg over hjemmet. Det betyr lange dager i sofaen, hyggelige middagsbesøk, god mat og vederkvegende drikke. Det betyr å lese bøker, jeg har nylig avsluttet Brødrene Karamasov og begynt på Dag Solstads 16.07.41, og det betyr kulturopplevelser som Hedvig Mollestad Trio på skjærtorsdag og første påskedags gudstjeneste i Glemmen kirke på søndag. Det betyr å skrive, sansynligvis mindre enn jeg tror på forhånd og samtidig forhåpentligvis mer enn jeg gjør til vanlig, og det betyr å gå turer i solen og ellers prise meg lykkelig for at jeg ikke er på påskefjellet.

Som en hyggelig avslutning før feriedagene tok jeg turen innom Hydrogenfabrikken og det eminente kreative byrået Netron. Der hjalp Morten Marius og Christopher meg med å finne et egnet kamera for blogging og hobbyfotografering, for i det siste har den dårlige bildekvaliteten på egne fotografier begynt å plage meg mer og mer. Spørsmålet er bare om jeg kommer til å huske å ta kameraet med meg? Disse små anfallene av selvinnsikt har forøvrig også begynt å plage meg mer og mer.

Ellers skriver avisen at jeg er Gamlebyens nye vaktbikkje, etter at jeg tok over som formann i foreningen Gamle Fredrikstad. Dersom jeg kan velge rase selv, vil jeg gjerne være en fransk bulldog.

Påskekylling

Bildene i dette innlegget skulle egentlig tale for seg selv, men Birgitte syntes de var så ekle at de behøvde en tekst. Jeg skjønner at dette kan se ekkelt ut. Men som connoisseur kommer man ikke utenom gode råvarer, og ferdigkrydrede kyllingvinger à la den lokale kjøttdisken kan ikke måle seg med dem man lager selv.

Tiden det tar for kyllingvingene å ble delikate og brunstekte kan du benytte til å gjøre noe nyttig. Eller du kan sette deg i en god stol og tenke. Tenkning under matlagning er undervurdert.

Bare se hvor lekre de blir etter en halvtimes tid i ovnen, og du føler deg helt sikkert bedre selv også.

Hemmeligheten bak enhver vellykket Buffalo-kyllingvinge: Buffalo Style Sauce. Jeg sverger til Tabasco, for jeg er konservativ og Tabasco er sørstatenes ukronede dronning av hotsauces. Bland hotsauce med smeltet smør og vend de nystekte kyllingvinger grundig i nevnte blanding.

Et voilà - familien kan nå innta et sunt og godt måltid fra mulighetenes land, sammensatt av alle næringsgrupper. Påskestemningen blir garantert god etter dette. Lykke til!