Tilpasninger

Marerittet fortsetter. Eller, ikke mareritt kanskje, det finnes verre skjebner enn å lære seg å kjøre bil, men det blir stadig mer og mer av en tålmodighetsprøve å forholde seg til en kjøreskole. Jeg har for eksempel fått time på glattkjøringsbanen. "Timen" varer fra 07.30 til 15.30, altså helt vanvittig lenge, ja faktisk så lenge at jeg så meg nødt til ta et alvorsord med kjøreskolesekretæren om hvordan de kunne få opp kundetilfredsheten et par hakk ved å kikke opp av nettbanken og tilpasse opplæringen til kundegruppen sånn nå og da. Det ble bare passe godt mottatt. Jeg er som mange vet på mitt aller beste først etter middag klokken 19.30, og det å plassere meg i en bil med en 17-åring klokken halv åtte på morgenen er ikke måten å få meg i perlehumør på. Det viser seg imidlertid at de ikke er så interesserte i humøret mitt på kjøreskolen. Forleden dag var jeg til overmål på førstehjelpskurs sammen med en liten gruppe mennesker som hadde dette kurset som en del av mopedopplæringen (!) sin , og jeg hadde ikke noe annet valg enn å se det hele fra utsiden og søke trøst i det komiske ved situasjonen. Vi hadde gruppearbeid, tegnet tankekart og diskuterte hva som kunne være praktisk å ha med seg i en bil, da først og fremst med tanke på en ulykkesituasjon. Spylevæske ble foreslått. Jeg klarte heldigvis i siste øyeblikk å plassere meg nær en kar av noenlunde størrelse, og således avverge at en halvannen meter høy 16-år gammel jente ble utsatt for overhengende klemfare da mitt enorme corpus skulle legges i stabilt sideleie.

Sikkerhet først. Dét lærte jeg ihvertfall på kurset.

Utkledd eller avkledd? Se dét er spørsmålet

Plasseringen var det ihvertfall ikke noe i veien med, der jeg er portrettert i dagens Fredriksstad Blad; jeg står lengst til høyre. Det gjør jeg da også som regel i ulike sammenhenger i Gamlebyen, da det nok oppfattes som noe av en politisk ukorrekthet å være mer konservativ enn jeg. Den overbegeistrede typen til venstre for meg er forøvrig stipendiaten, fast karakter i Tweeds-universet, og som dere ser er ingen av oss utstyrt med noenlunde ordentlige skjorter. På bakgrunn av dette bildet kan jeg signere på at pressen sjelden gir et riktig bilde av saken slik den til enhver tid foreligger - vi ville nemlig aldri stille oss opp ved vanntroen, bærende på en plakat, uten å ha ordentlige skjorter på.

Bakgrunnen for bildet er en kronikk som stod på trykk idag, etter at Alexander Hermansen kom med en rekke uttalelser om foreningen Gamle Fredrikstad i lørdagens Demokraten. Kronikken kan for spesielt interesserte leses på denne siden.

Så er spørsmålet om det er verre med en utkledd traktor, enn en dårlig kledd tøffetogmotstander? Vel, det får være opp til hver enkelt. God ettermiddag!

PS. Tegningen er laget av Jørn Grynnerup i Fredriksstad Blad.

I siste liten

Jeg kunne sagt mye rart om loppemarked, men begrenser meg til at jeg hver gang jeg befinner meg på et, kommer hjem med i hovedsak to kategorier varer: Glass og bøker. Så også denne gang, da den lokale menigheten avholdt sitt loppemarked i Gamlebyen. Jeg var på plass, i utgangspunktet som frivillig, men jeg kan altså ikke la være å vandre rundt blant rukkel og fjas på leting etter skjulte skatter. Dermed ble det en serie nye glass til kontoret, ja til å drikke av altså, og noen bøker jeg først og fremst ville redde fra fra forbrenningsanleggets bokbål. Og en tilårskommen koffert, for jeg måtte ha noe å frakte alt hjem med også, og dessuten fikk jeg den for 50 kroner. Helgens gode gjerning, der altså.

Et slag for festligere tider

Endelig var altså helgen her, og vi kan vinke farvel til hverdagene for denne gang. Nå venter adspredelser og det gode liv, og som en bekreftelse på at ukens prøvelser virkelig er over kom croquet-settet vi har ventet på fra England. Ingenting symboliserer vel nytelse og overskudd som et dannet slag croquet? Christiansteen Private Croquet Clubs medlemmer kan nå bare glede seg - alt er klart og sesongen starter som seg hør og bør ved Kristi Himmelfart. Noe annet ville da heller ikke tatt seg ut.

God fredag!

Man blir da ikke stor og lykkelig av måtehold

Nå og da kommer en slik uheldig raptus over meg, da jeg skal forsøke å leve så moderat som mulig. Nå ligger det jo i ordet moderat at man ikke skal overdrive i den ene eller den andre retningen, og jeg tenkte derfor at denne gyldne middelvei kunne være noe for meg? Så dårlig kjenner en altså seg selv. Selve min filosofi er at man skal hygge seg ekstra i hverdagen slik at den ikke blir trist og grå, og nå som jeg lever såkalt moderat ser jeg klart og tydelig hvor grå den blir. Det finnes ingen gylden middelvei. Det finnes lykke og det finnes ulykke. Moderasjon er ulykke, det kan jeg etter fire lange dager konkludere med. Jeg søker en viss trøst i at man kanskje bare må over en bakketopp, så går ting litt bedre etterhvert når man har kommet skikkelig igang, men foreløpig er jeg negativ til hele prosjektet. Rent bortsett fra at det er godt for karakteren, og at det strengt tatt bør tiltale alle Høyre-folk å leve moderat, for det er jo nettopp moderate vi skal være. Jeg liker å se ting på et litt høyere nivå, og ingenting er vel bedre når noe er godt for karakteren. Rent ideologisk tiltaler det meg altså, dette grå og triste livet med mosjon, sunn mat og bortfall av god drikke - nå gjelder det bare å sette fristelsen ut i praksis.

Jeg kjøpte joggesko igår, vel å merke ikke for å jogge, men for at mitt store corpus skal kunne bevege seg en tanke lettere på asfalten når jeg renner avgårde. Jeg er på bunnen, som betyr at det bare kan gå én vei: Jeg må vente til raptusen gir seg og jeg kan slappe av igjen.

Den enes død.

Jeg lærte nettopp at man bør ha moralske kvaler om man spiser bever, vel å merke dersom man ikke er storspist av seg. Bevere skal etter sigende være svært monogame, og dersom vi spiser den ene lever den andre ulykkelig og alene resten av sitt liv. Det høres ikke urimelig ut. Moralen får altså være at man i nøden helst bør spise beverpar.

For en sjebnens ironi da, at bever var en av rettene i bryllupet mitt.

Dekadans, dekadans

Dekadens råder her i vårt sogn, sa Vreeswijk. Og det gjorde det ganske sikkert, men det var nok noe langt verre på ferde enn at prestens barn hadde fått barn med en jazzmusikant.

Noen tror sikkert at det å være konservativ er som å sitte i en ørelappstol, innlullet i en slags lykkelig sentimentalitet og tenke på tiden som har gått. Denne myten kan jeg avkrefte, det er nemlig svært smertefullt for sjelen å være konservativ, og dessuten er det vel knapt noe sted man kan få kjøpt en ørelappstol lenger. Nei, det å være konservativ er som hele tiden å bli utsatt for små smertefulle angrep på sjelen, en hissig ryggmargsrefleks som nekter å avfinne seg med samfunnets forfall. Som for eksempel når noen bryter en regel overhodet uten å vite at de gjør det. Eller når man skriver radikalt bokmål, som i benevnelse alene kan få pulsen til å stige. - Det er grenser for alt, også språklig konservatisme, sa Fredriksstad Blads nyhetsredaktør da jeg lurte på hvorfor de plutselig skrev Mosselukta. For Mosselukta er et begrep, sa han,  og vips ble jeg, som kvier meg for å bruke enhver form for diftong og a-endelse i skriftspråket, plassert på den andre siden av grensen for språklig konservatisme, hva nå den grensen måtte markere. Det er sikkert ikke noe hyggelig, det er sjelden noe hyggelig på andre siden av de grensene jeg pleier å passere. Fredrikstad med én s er også forøvrig et ganske alment begrep etterhvert, men helt dit opp når visst ikke Fredriksstad Blads språklig-konservative grense. Når døren er først åpen, kan vi kanskje snart skrive på dialekt. Det blir lett. For dialektord blir vel ofte også begrep? Verksted har jo her nede i provinsen blitt til værste, et språklig misfoster av en modernisert folkeliggjøring. Bro heter nå bru, for det sier de visst på Rolvsøy. Det er et begrep. Snart er det vel også regelen at bakdel er synonymt med ulempe og ikke akterparti. Læreren er borte i Fredrikstad- vi kan gjøre som vi vil. Nei, gitt. Takke meg til Mosselukten. Men nå er den borte den også.

Det er skam på tørre land.