Det som gjelder

Hvis et tre faller i skogen.
Sånn er det med en nettside også, eller en blogg eller en artikkel. Ikke bare trær. Man kan skrive, men motoren eller tilbyderen av publiseringsverktøyet eller det infrastrukturen til en blogg måtte hete, kan ha en feil. Og konvertering til andre infrastrukturer eller motorer eller publiseringsverktøyer med større tilbøyelighet til å rette feil må utføres av mennesker med doktorgrader i publiseringsverktøys- konvertering eller i det minste av mennesker med interesse og forståelse for saken og samtidig estetisk sans, for det er kunst det er snakk om, ikke bare en blogg.
Først da kan man snakke ikke å vokse på trær.
Så når treet faller i skogen.
Eller man skriver. Så kan det bråke så mye man vil. Men får man ikke publisert det på Facebook hører ingen det jo.

Å våkne før tiden

Sykkelen har vært på vårsjekk idag og fått justert bremser, rettet bakhjul og strammet eker og ikke minst satt inn en ny slange etter en stillestående punktering av mistenkelig karakter tidligere i vinter. Det er vår for sykkelen, selv om det er februar, selv om den skulle stått inne i garasjen eller i kjellerrommet sammen med den sykkelen som aldri ble solgt ifjor, og forvirret av grønt gress og våryre mennesker er den mer enn klar for avslappede lystturer i varmere vær. Lett triller den avsted og jeg sitter oppå og lar meg trille med.

Til kongen på fødselsdagen

Tenk på det, i gamle dager, ihvertfall i de gamle dagers Frankrike, kunne kongen ved en såkalt Lit de Justice tre inn i det lovgivende Parlementet og selv registrere sine dekreter og gjøre dem til lover. Det var ganske logisk, domstolene hadde i utgangspunktet fått sin makt av kongen og utøvet sine gjerninger på vegne av ham, og når han møtte opp selv var forutsetningene for delegert makt ikke lenger til stede. Adveniente principe, cessat magistratus, som kjent.
Idag er det helt annerledes, idag har ikke Frankrike  noen konge engang og de få landene som har en konge er svært forsiktige med å la ham tre inn i lovgivende forsamlinger for at han skal vedta saker og ting på egen hånd, ihvertfall land man gjerne vil sammenligne seg med. Det er i det hele tatt mindre stas å være konge idag, i land man gjerne vil sammenligne seg med og i vårt eget, og vi får ta vare på dem mens vi har dem. - Når vi kommer hjem fra reiser pleier vi å bestille fiskeboller, sa kongen vår en gang, og stilt opp mot en Lit de Justice i tide og utide må vi vel si at vi slipper billig unna. Gratulerer med dagen.

Om å velge side eller mene selv

Refleks. Å tilhøre høyresiden og lese en kommentar fra en Dagbladet-journalist, og instinktivt være uenig fordi den kommer fra venstresiden.
Jeg, som ikke vet ikke hva som er venstreside og høyreside i en debatt om kvalitet og viktige eller uviktige samfunnstemmer, jeg uten refleks, befant meg plutselig i den merkverdige situasjonen å være enig med Dagbladet. For hadde ikke jeg også tenkt de samme tankene, og hadde jeg ikke fortalt om dem ved et middagsbord til og med? Men jeg visste jo ikke da at det var sensur og knebling av høyresiden jeg drev med, og jeg som tilhører høyresiden og alt.
Det er ikke den første gangen det skjedde heller, forrige gang jeg var enig med Dagbladet var en kommentar om en lettkledd popsangerinne, hvor den samme journalisten, kall det tilfeldig eller ikke, betok meg med setningen "(..) popmusikken, hvis dionysiske snarere enn apollinske natur forklarer både fortørnelsen og forakten den historisk sett er blitt møtt med" og fikk meg til å glemme at det var Dagbladet jeg leste. Jeg ble så betatt av språket og ordene og da kritikken lød mot elitisme og at det faktisk må kunne gå an å skrive så folk forstår det i dette landet kom, glemte jeg helt å holde meg på høyresiden.

For spansk folkelighet har liksom litt mer charme

Noen mennesker elsker sjøen, mens andre foretrekker fjellet. Som østfolding er det kanskje ikke noen overraskelse at sistnevnte ligger mitt hjerte nærmest, og det har i grunnen aldri vært med særlig begeistrelser jeg har passert Minnesund bro på vei opp i den norske fjellheimen. Det er klart, holder man seg foran peisen med en bok er det begrenset hvor ille det kan bli, men helt generelt synes jeg sjøluft og blått hav er en god del mer forlokkende.

På Gran Canaria tok vi oss noen kjøreturer opp i fjellene, og når det bare er for noen timer går det liksom an å nyte utsikten på en helt annen måte; det er ingen fare for at jeg skal tvinges ut på tur og at jeg må overnatte i en hytte på den golde norske ødemarken folk kaller påskeidyll, nei jeg kan bare se ut av bilvinduet og nyte synet av fremmed natur og vite at jeg er tilbake ved sjøen og komforten innen kort tid. Ekstra spennende er det når vi kommer til fjellbyene, der tiden nesten har stått stille og der man nesten ikke kan kjenne lukten av turisme og masseproduksjon. Sjarmerende hus i spansk kolonistil, en liten kirke, et makelig tempo og en velassortert kolonialforretning. En restaurant og en bar. Finner man slik i fjell-landet Norge? Nei, til nød får man en hamburgertallerken og en dose folkelighet på en sliten pub i Sjusjøen.

Med høydeskrekken min er det ikke alltid like lett på de spanske fjellveiene, spesielt ikke når jeg ikke kjører bil og det kun er et lite autovern, en bildør og en god porsjon flaks mellom meg og de 400 meterne ned i døden.. Og siden jeg i tillegg har en noe uheldig høydeskrekk på vegne av objekter kan jeg heller ikke med enkelhet stikke hånden med kameraet ut for å fotografere.

Men jeg holdt ut, ja jeg nøt det til og med, for jeg er tross alt litt av et naturmenneske.

Alt kan gjøres vanskelig

Man blir ledd av fordi man snakker om Internett.
"Å gå inn på Internett" sier man og blir ledd litt av for det er jo ikke et sted å gå inn, Internett er rundt oss hele tiden og man kan bare se på mobiltelefonen så er man der.
Inntil man kommer til utlandet, da skjønner man at det er noe i det, når det koster tusenvis å se på mobiltelefonen og når man har vært innom en Vodafone-butikk fire ganger i løpet av 13 dager for å ordne mobilt bredbånd så man kan få wifi i feriehuset sitt. Når to mennesker som jobber i en Vodafone-butikk og som heter Anibal og Zulaika har ringt etter hjelp, sendt sms, ordnet simkort og pratet på spansk i mange minutter og man har stått i kø, fire ganger. Da skjønner man litt mer av Internettets mystikk. Internett er ikke bare bare, skjønner man da.
Du vet ikke hva du har før du ikke har det.

Når det er best

At borte er bra og at hjemme er best
det tenker jeg sjelden på når jeg er borte.
Hjemme er der jeg er, som regel slapper jeg av
hvor som helst bare jeg kan være meg selv.
Men når jeg ligger på min egen sofa,
i mitt eget hus og har skotskrutete slåbrokk
og tøfler og leser i Min kamps femte bok,
da er hjemme aller best. Først da.