For spansk folkelighet har liksom litt mer charme

Noen mennesker elsker sjøen, mens andre foretrekker fjellet. Som østfolding er det kanskje ikke noen overraskelse at sistnevnte ligger mitt hjerte nærmest, og det har i grunnen aldri vært med særlig begeistrelser jeg har passert Minnesund bro på vei opp i den norske fjellheimen. Det er klart, holder man seg foran peisen med en bok er det begrenset hvor ille det kan bli, men helt generelt synes jeg sjøluft og blått hav er en god del mer forlokkende.

På Gran Canaria tok vi oss noen kjøreturer opp i fjellene, og når det bare er for noen timer går det liksom an å nyte utsikten på en helt annen måte; det er ingen fare for at jeg skal tvinges ut på tur og at jeg må overnatte i en hytte på den golde norske ødemarken folk kaller påskeidyll, nei jeg kan bare se ut av bilvinduet og nyte synet av fremmed natur og vite at jeg er tilbake ved sjøen og komforten innen kort tid. Ekstra spennende er det når vi kommer til fjellbyene, der tiden nesten har stått stille og der man nesten ikke kan kjenne lukten av turisme og masseproduksjon. Sjarmerende hus i spansk kolonistil, en liten kirke, et makelig tempo og en velassortert kolonialforretning. En restaurant og en bar. Finner man slik i fjell-landet Norge? Nei, til nød får man en hamburgertallerken og en dose folkelighet på en sliten pub i Sjusjøen.

Med høydeskrekken min er det ikke alltid like lett på de spanske fjellveiene, spesielt ikke når jeg ikke kjører bil og det kun er et lite autovern, en bildør og en god porsjon flaks mellom meg og de 400 meterne ned i døden.. Og siden jeg i tillegg har en noe uheldig høydeskrekk på vegne av objekter kan jeg heller ikke med enkelhet stikke hånden med kameraet ut for å fotografere.

Men jeg holdt ut, ja jeg nøt det til og med, for jeg er tross alt litt av et naturmenneske.