Refleks. Å tilhøre høyresiden og lese en kommentar fra en Dagbladet-journalist, og instinktivt være uenig fordi den kommer fra venstresiden.
Jeg, som ikke vet ikke hva som er venstreside og høyreside i en debatt om kvalitet og viktige eller uviktige samfunnstemmer, jeg uten refleks, befant meg plutselig i den merkverdige situasjonen å være enig med Dagbladet. For hadde ikke jeg også tenkt de samme tankene, og hadde jeg ikke fortalt om dem ved et middagsbord til og med? Men jeg visste jo ikke da at det var sensur og knebling av høyresiden jeg drev med, og jeg som tilhører høyresiden og alt.
Det er ikke den første gangen det skjedde heller, forrige gang jeg var enig med Dagbladet var en kommentar om en lettkledd popsangerinne, hvor den samme journalisten, kall det tilfeldig eller ikke, betok meg med setningen "(..) popmusikken, hvis dionysiske snarere enn apollinske natur forklarer både fortørnelsen og forakten den historisk sett er blitt møtt med" og fikk meg til å glemme at det var Dagbladet jeg leste. Jeg ble så betatt av språket og ordene og da kritikken lød mot elitisme og at det faktisk må kunne gå an å skrive så folk forstår det i dette landet kom, glemte jeg helt å holde meg på høyresiden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar