Anger er livsnyterens dessert

Idag er det bots- og bededag. Dette vet jeg fordi vi har syv års bryllupsdag idag, og jeg giftet meg nemlig dagen før bots- og bededag. Fest først, bot etterpå. Og for en som lever livet etter prinsippet "anger er livsnyterens dessert", falt dette seg i grunnen ganske naturlig. Nå har ikke dagen fortonet seg så veldig bots- og bededagaktig. Ikke bare på grunn av bryllupsdagen, jeg fikk til og med hjerteformede speilegg til frokost, men også fordi det er det siste dagen i en absoulutt verstinguke hva lavkarbokosthold angår. Her har man hygget seg voldsomt kan jeg forsikre - uken og helgen har bestått av  snitter, marsipankake, vafler, kjeks, appelsinjuice, rom & cola og Irish Coffee med masse krem, og idag toppet jeg det med et besøk på Rich. Bar i Sarpsborg. Ifjor ble bryllupsdagen feiret med treretters middag på Mer, i år ble det altså pølse og potetstappe på gatekjøkken. Men så er det også syvårskrisen det er snakk om, og dessuten verdens beste potetstappe.

Imorgen blir det bare fett og ikke noe brød, jeg lover. Bot og bedring.

Snittefellen

Jeg vet ikke helt hva som skjer om dagen, men jeg får altså servert snitter overalt. Og når jeg ikke eier viljestyrke er det så godt som helt umulig å styre unna karbohydrater, noe som igjen er en ulempe for meg som idrettsmann. Det er tross alt viktig å holde på formene, når man som jeg er aktiv i lokalidretten, nærmere bestemt i Christiansteen Private Croquet-Club. Sesongen er forresten over for croquet-spill, og i den anledning skal vi snart holde middag for medlemmene. Middager er nemlig bra for motivasjonen, og selv om vi i år ikke har slått et slag croquet, kan man ikke likegodt se bort fra formalitetene. Er sesongen over, må den avsluttes på behørig vis. Slik gjør vi det ihvertfall hos oss.

Vi skal spise coq au vin, så det blir ihvertfall litt avveksling fra alle snittene. Godt skal med godt fordrives!

Et lite wienerbrød

Egentlig skulle jeg bare slappe av i chaise longuen hele kvelden igår, men siden jeg var helt møteløs og en tanke rastløs fant jeg ut at jeg skulle dra avsted for å høre stipendiaten holde foredrag. Hvor, sier du? Men i kirke- foreningen, selvsagt, det er da der man tilbringer en tirsdagskveld. Det er kanskje unødvendig å si at jeg røk på en skikkelig karbosmell, og har man først gjort dét er det vel ingen vei tilbake, spesielt dersom man som jeg ikke eier viljestyrke og knapt nok har noen karakter. Det ble derfor både smørbrød, julekake og wienerbrød på meg, og jeg må innrømme at jeg forsynte meg et par ganger for mye. Men bevares, litt måtte man da underholde seg med under tombolaen, jeg som i min mangel på erfaring med denslags ikke hadde hatt med meg penger til lodd. Eller lodder, som det heter. Stipendiaten, han fikk fem lodder pluss en blomst som takk for foredraget, så han led ingen nød.

Og der ser man, det man tror blir en rolig kveld på chaise longuen blir brått til en real heisatur inn i norsk kulturhistorie. Og takk for det.

Middagshvile

Idag var det far selv som ordnet middagen, for siden jeg er så ofte borte på kveldene er det ekstra hyggelig å lage noe godt når jeg først er hjemme. Nå er jeg fremdeles på lavkarbokjøret, selv om jeg så ingenlunde er konsekvent og derfor bruker ekstra lang tid. Uansett var det på den nokså briljante LCHF-bloggen at jeg fant dagens middag: Salat med biffkjøtt, roquefort og vinaigrette. Vinaigretten lagde jeg av honning, Dijon-sennep, olje og Worcestershire-sauce, dryppet den over ruccola og hjertesalat, strødde osten over og danderte biffkjøttet på toppen. Ikke spesielt komplisert, og en velsmakende tirsdagsrett. En aldri så liten mosjonsrunde etter middag ble det også tid til, så nå er jeg egentlig ganske fornøyd.

Man skal se jeg snart finner chaiselonguen.

Et rått liv

Idag har jeg vært på gruppemøte i Høyre. Bystyregruppen med alle varamennene møtes relativt jevnlig for å gå igjennom saker til formannskap og bystyre, og det er selvsagt veldig nyttig for meg som ny å ha mange å dra veksler på. Spesielt nå når det nærmer seg budsjettforhandlinger, for der har jeg helt klart en bratt læringskurve foran meg. Men det er morsomt, og selv om jeg ikke har skrevet så mye om det her på Tweeds, gleder jeg meg stort over det ansvaret jeg har fått og til å utføre den jobben jeg torsdag ettermiddag offisielt ble valgt til, som representant i sosial- og omsorgsutvalget. Jeg er tross alt en svært sosial person, derfor passer det utmerket at jeg nå er sosialpolitiker.

Og ekstra hyggelig er det at administrasjonshuset, hvor gruppemøtene avholdes, ligger i Fredrikstad sentrum, bare et stenkast unna byens desidert beste på sashimi, og når den slags herligheter står på menyen gjør det ikke så mye om middagen må serveres litt sent. For slik er altså livet for en politiker - luksusmat og sene kvelder. Jaaada.

Neida.

I samfunnets tjeneste

I en folkevalgtforsamling er det ofte symboltungt. Det er retorikk og polemiske virkemidler som råder grunnen, og de signaler man sender ut later til å være det aller viktigste, noe jeg fra Høyres syvende bystyresete torsdag ettermiddag hadde god utsikt til. Posisjonen, med Arbeiderpartiet i spissen, inntok plassene sine selvsikkert og utvilsomt etterlengtet, og slik skal det da også være etter et brakvalg og etter fire år i opposisjon.

Men. Det første vedtaket som ble gjort, mot opposisjonens stemmer, var å gi rådmannen oppdrag om å stanse konkuranseutsetting av byens sykehjem. Videre, stanse omdannelsen av kommunens kjøkkentjeneste til kommunalt foretak og ditto behandling av Boligforvaltningen. Uten tvil et symboltungt vedtak som viser en besluttsom posisjon, men er det i samfunnets interesse? Jeg tror ikke det.

I en by som Fredrikstad har jeg tro på brede forlik og på å legge de mest firkantede prinsipper til side. Jeg har tro på en god tone mellom partiene og politikerne og at alle, både posisjon og opposisjon, tenker og handler konstruktivt for å løse de problemene vi har felles. Alle er kanskje ikke enig i dette, men jeg synes at man i en såpass liten og trivelig by, i en forsamling som skal sitte sammen i minst fire år, at man kanskje skulle ta en drink sammen etter møtene - treffes sosialt og bli kjent. Vi bør diskutere, gjerne temperamentsfullt, men vi bør være venner. For hva er vi egentlig? Vi er naboer, i samfunnets tjeneste.

Mye kritikk er blitt rettet spesielt mot Fremskrittspartiet de siste fire årene, og mangel på styringserfaring har ofte blitt trukket frem. Jeg er langt ifra noen sympatisør med partiet, men jeg kunne allikevel tenke meg å trekke frem noe positivt med Fremskrittspartiet som jeg tror er viktig på lokalt plan: De har ingen etablerte sannheter. Ingen ideologi som bestemmer hva som er rett eller feil - man velger etter beste evne det som fungerer. Så kan man gjerne stille spørsmålstegn ved Fremskrittspartiets evne til allikevel å velge riktig, men et åpent sinn - det kan vi lære av.

Dette ønsker jeg meg mer av hos dagens posisjon i Fredrikstad. Kan en privat aktør, det være seg et foretak eller en ideell organisasjon, tilby et bedre sykehjem enn det storsamfunnet klarer, bør borgerne få anledning til å benytte dette tilbudet. Er det kommunale tilbudet bedre, ja da benytter man seg selvsagt av det. Vil Kjøkkentjenesten kunne bidra til kommuneøkonomien ved å bli et foretak, ja så er dette utelukkende positivt. Jeg har tro på at man finner den beste løsningen, i hver eneste sak.

De rødgrønne har bestemt seg lenge før de vet svaret. Det tror jeg samfunnet i lengden taper på.

Stolt

Og plutselig var dagen her. Dagen da jeg kunne ta tversoversløyfen og den lyseblå blazeren, cordfløyelsbuksene og de nye skoene på. Nesten som en liten gutt på første skoledag i grunnen, bare ikke. Dagen da jeg kunne gå opp trappene til bystyresalen, hilse pent og presentere meg for de politiske ringrevene, forsyne meg av møterundstykkene, ett med egg og ett med salami og agurk, ta en kopp kaffe og en flaske boblevann og sette meg ned på plassen min. Strengt tatt heter det ikke plassen min, det heter bystyresete, men blås, snobbete har man da aldri vært på Tweeds.