Hva skal du gjøre til sommeren?

Igår begynte jeg som smått med vår- og sommeroptimismen, og jeg synes ikke det er noen grunn til å slutte med det idag. Sommeren er dessverre ganske kort, noe som det betyr at man må være litt effektiv dersom man skal få gjort det man har lyst til, og da hjelper det med planlegging. Dessuten, om man planlegger sommeren på vinteren gleder man seg jo plutselig, og da skjer det noe hyggelig allikevel. Som dere skjønner har jeg gått i terapi.

Ting jeg vil gjøre til sommeren:
1. Få større grønnsakshave.
Botanikk er som nevnt hobbyen min, selv om jeg absolutt tar meg best ut i hatten min og ikke foroverbøyd over masse jord. Og jeg må innrømme at jeg nok liker tanken bedre enn selve utøvelsen. Men, det gir da resultater, i form av tomater, dill, salat, oregano, jordbær, malurt og mynte til mojitoen. Til sommeren vil jeg ha en større flekk, for å få flere jordbær. Det er mulig jeg skulle begynt på dette ifjor.
2. Dra på dannelsesferie til Hindsgavl slott.
Hindsgavl slott i Danmark disponeres av Foreningen Norden, og har siden tyvetallet drevet med konferanser og foredrag, og hvor man ihvertfall i gamle dager kunne tilbringe tid med intellektuelle skandinaver, diskutere politikk og utvikle seg som menneske. Ingenting er som å utvikle seg som menneske, dere. Jeg tror ikke de driver i samme stil lenger, men et og annet foredrag vet jeg det er, og man kan ihvertfall suge til seg litt fornem historie og flott arkitektur. Hvem blir med?
3. Få sving på køllen.
Merket dere hvor tabloid jeg var på dette punktet? Nå tror dere sikkert at jeg var litt equivoque, men neida, det var såvisst ikke golf jeg tenkte på. Jeg refererer selvsagt til treklubben man bruker når man spiller croquet, etter min mening et langt mer dannet spill en golf, som jo har blitt forderdelig mainstream. Ja, golf er nesten blitt litt TV2, og det bør man tenke over før man kjører seg fast. Uansett, croquet-clubben, altså ikke køllen denne gangen, må utvikles og en permanent bane må finnes. Vi trenger ihvertfall tre nøkkelpersoner; en direktør, en banemester og en drikkemester. Man har selvfølgelig gin og tonic med ut når man spiller.
4. Reise til Syd-Frankrike
Nå vil jeg alltid reise til Syd-Frankrike, så det er kanskje ikke overraskende, men jeg må likefullt ha det med. I fjor var vi i Spania, og det var absolutt en bra opplevelse, men jeg tror allikevel at Frankrike passer enda bedre for meg. Der sier man monsieur og poisson og selv om jeg ikke klandrer spanjolene for ikke å bruke fransk, er det nå bare et faktum at Spania ikke er Frankrike og dermed heller aldri kan bli like bra. Så var det sagt.
5. Reise til Skåne
Skåne er Sveriges desidert mest sjarmerende område, og reiser man dit og bosetter seg i Lund, slik som vi gjør, har man både Malmø og København i nærheten, begge to fascinerende og flotte byer på hver sin måte. Jeg tar med Skåne fordi jeg har levd såpass lenge at jeg vet at det ikke blir noen tur til Syd-Frankrike i år, og da vil man dra et sted som er nesten like bra. Bildet er fra Lunds Universitet, og la oss innrømme det, noe slikt hadde aldri blitt bygget i Fredrikstad. Om man ikke hadde lagt et badeland ved siden av, da. Nå sier de ikke monsieur i Skåne heller, men det er søren ikke langt unna, dessuten er det kontinentalt der nede og de skarrer ihvertfall på r'ene.

Dette ble da ikke så verst? Jeg er fornøyd. Her er det bare å sette seg ned med papir og fyllepenn, slik at planene kan legges, for i mars er det nemlig Paris-reise, og den skal jo også planlegges. Så før man vet ordet av det er croquet-sesongen igang, og da gjelder det å ikke ha ligget i hi hele vinteren igjennom. Lenge til sommeren? Mine venner, vi har bare tiden og veien.

Ha en fornøyelig onsdag.

Skal det være en pels av blånende rev?

Jeg har, som den trofaste leser sikkert har fått med seg, en viss positiv inklinasjon mot norske revyskuespillere i alminnelighet og revykongen Dag Frøland i særdeleshet. Grunnen til at det ble slik er uviss, men jeg har kommet frem til dét at smaken min er såpass sær at det er umulig å begynne å nøste opp i hvorfor det er slik. Stipendiaten har det på samme måte, bare med helt obskure klassiske komponister, og en annen god venn av meg skrev hovedoppgave om kastratsangere. Så når jeg tenker over det har kanskje omgangskretsen litt å si for hvor sære interesser man kan tillate seg å dyrke. Ihvertfall, nå kan jeg faktisk sikre meg flere ting fra Dag Frølands store samling av antikviteter og kunstverk, som nemlig ligger for salg hos auksjonshuset Blomqvist i disse dager. Det hadde vel vært noe, å skaffe seg en tegning av Dag Frøland eller et maleri av Aase Bye eller kanskje en pelskåpe av typen brun persianer? Jeg har fødselsdag om mindre enn fjorten dager, så jeg bare nevner det.

Her har dere to velkledde herrer i Dag Frøland og Ole Paus, sistnevnte slik dere aldri har sett ham før.

Riktig god kveld!

Hallo, hallo! Nå blir det deilig sommervær!

Idag er det et drittvær av dimensjoner. Ikke det at det er ekstremt på noe som helst måte, nei, det er bare på mange forskjellige måter et drittvær, og det er dét som utgjør dimensjonene. Det er nemlig litt glatt, litt vått, litt grått, litt kaldt, og så regner det. Men for dem som har sett på kalenderen idag, er det ingen som helst grunn til å surmule. Det er nemlig den aller første dagen i den aller siste vintermåneden. Det er som å måtte tåle litt ekstra surmuling fra en kollega som skal slutte og har en måned igjen; vinteren er offisielt ferdig til første mars, og det som eventuelt måtte henge igjen etter det er bare rester av igjenglemte ting man må ta med seg når man skal være borte for alltid. Eller ihvertfall for noen måneder da.Som man kan forstå ut fra den positive tonen, gleder jeg meg til det blir varmere i været og til sommeren virkelig er her. Og nå kommer faktisk snart vinden ifra sør, og det er på høy tid å begynne å forberede seg litt. Det må sies at det ikke har vært noen sommer å skryte av de siste årene, men det er tross alt bedre enn dette her, og det er ihvertfall som regel periodevis mulig å sitte utendørs og spise middag under markisen, plukke seg salat fra grønnsakshaven og spise bringebær fra busk. Ja, til og med gressklipping har sin sjarm, selv om jeg ikke akkurat normalt er førstemann til garasjen. Da tar jeg gjerne på meg en fillete stråhått, for å se ekstra landlig ut, og plystrer glad som akermannen der jeg dytter rundt på det motoriserte vidunderet. Jeg fyller faktisk bensin på den også, noe som nesten er uventet avansert for en som ikke engang har førerkort. Gressklipperen er liksom min, og det nærmeste jeg har kommet et kjøretøy de siste årene. Ihvertfall fra førersetet, om man nå kan kalle det det. Bildet ovenfor er forresten fra Spania, der vi var i fjor sommer, og det er en limebusk. Eller heter det limetre? Utsiktene til å plukke sin egen lime er vel ikke stor akkurat her til lands, men jeg har mynte i grønnsakshaven som vi bruker til mojito på sommeren, og da gjør det ikke så mye om vi kjøper limen i butikken, synes jeg. Det er vel ikke noe mål å være selvforsynte heller?

Idag synes jeg alle som er skal tenke litt på sommeren og alt det hyggelige vi skal gjøre, så skriver vi tusen ord om dette til imorgen. God middag!

Står den på tvers?

Idag har jeg vært en liten tur i byen, og da jeg gikk forbi en klesforretning fikk jeg tilfeldigvis øye på noen tversoversløyfer. Det er ikke hver dag jeg får øye på tversoversløyfer, for det er dessverre ikke så mange som bruker det lenger, men det er åpentbart på vei til å bli moderne igjen. For dette var en ganske moderne butikk, etter hva jeg kunne skjønne. Det vil si at den ikke hadde klær i min størrelse, for så store mennesker er ikke særlig moderne, tenker butikken sikkert. Ihvertfall, jeg kjøpte en sløyfe, og til min store glede var det et sett hvor det var både en sløyfe og "hanky" som det visstnok heter, nå som det er blitt moderne. Jeg pleier å si lommetørkle, men mannen i butikken var betraktelig hippere enn jeg, så jeg holdt klokelig munnen.
Jeg liker tversoversløyfler. Det er liksom litt mer sjarmerende enn slips synes jeg, og så er det etter min mening en anelse større aura av kulturell kapital rundt sløyfebrukeren. Det kan jo godt hende jeg innbiller meg dette, for det skal også sies at jeg egentlig har for lang overkropp til at slipsene mine blir pene. Jeg skulle nok hadd skredderydde slips, men det virker noe i overkant. Nå tror dere sikkert at jeg bare skriver litt om på sannheten, fordi maven er for stor, men det er faktisk slik at overkroppen min er lang og bena korte, ja realtivt sett for en mann på 188 cm, selvsagt. Det er klart at den store maven nok ikke gjør situasjonen bedre, men uansett; dette resulterer ihvertfall i at jeg har et slips med den ene enden stikkende ut, for den smaleste enden den blir altfor kort og merkelig. Dessuten blir knuten altfor liten når jeg må bruke denne tynne delen av slipset når jeg knytter den. Da har jeg altså valget mellom å se ut som en gjennomsnittlig bussjåfør, med normalstor slipsknute og slipset forøvrig stoppende rett over navelen, eller å ha en fislete liten knute og normallangt slips.

I lys av dette er det klart av det ser litt mer dannet ut å rett og slett bruke tversover.

Ha en riktig god mandags ettermiddag!

En aften på ball

Igår var jeg på det årlige festningsballet her i Fredrikstad, og det merker jeg egentlig ganske godt idag. Formemmelsen av en skikkelig god fest sitter fremdeles i kroppen, og selv om jeg har både drukket café au lait og spist tre perfekte seksminuttersegg med toast, er det ikke så lett å dra seg inn på badet for etterhvert å møte den alminnelige verden. Selv om klokken har passert halv tre, og vel så det.

Vi begynte i grunnen tidlig igår, for når man skal ankomme ballet i festhumør allerede klokken 19, så stiller det nødvendigvis enkelte krav til vorspielet. Dette resulterte i at vi allerede hadde rukket å spise både spansk spekeskinke og fylte oliven, og ikke minst drukket en hel del glass med musserende vin og gin tonics, da herolden annonserte vår ankomst til festsalen i anstendig tid. Når man er på festningsball, og andre ball også forsåvidt, så er det slik at man håndhilser på vertskapet idet man er annonsert. Når man har gjort dét, hilser man på de øvrige gjestene, som har stilt seg opp på rekke og rad bortover salen, og deretter tar man plass ved siden av den siste gjesten, for selv å hilse på alle dem som kommer etter. Den oppmerksomme leser skjønner da at man presenterer seg for samtlige gjester, og på gårsdagens ball ble det omtrent 115 presentasjoner. Dette kan man i grunnen bli litt forvirret av, ja å si navnet sitt 115 ganger etter hverandre altså. Derfor var det dessverre ikke til å unngå at jeg etter å ha hørt min kone presentere seg circa 80 ganger, klarte å presentere meg med hennes navn. Heldigvis er det ingenting som løser opp stemningen som en aldri så liten flause, så jeg bidro jo i realiteten bare til å gjøre festlighetene enda festligere. Men jeg får nok høre den en stund.

Middagen passerte uten pinligheter og dramatikk, og etterpå var det polonaise og påfølgende vals. Polonaisen er min personlige favoritt. Det er alltid like morsomt å se kommunepolitikere, rektorer og korpulente næringslivsfolk marsjere i takt med konene sine, ivrig lallende på en festmarsj og samtidig kikke litt beklemt rundt på de andre. Nå var det nok endel som kunne tenke seg å marsjere i takt med noen helt andre enn konene sine også, som jeg var inne på i en tidligere bloggpost denne uken. Men fremgangsmåten var dessverre forbausende platt; det virket som om alkoholen liksom ble brukt som erstatning for sjarmen, enda så godt de to elementene kan utfylle hverandre om man bruker dem rett. Blant annet overhørte jeg en relativt fremstående eldre forretningsmann erklære seg for en yngre kvinne, med den noe overraskende innfallsvinkelen at ikke bare kvinnen, men også kvinnens mor var et sexobjekt av dimensjoner. Nå er jo dette med preferanser noe helt personlig, men jeg kan liksom ikke tenke meg at altfor mange unge damer synes det er spesielt tiltrekkende med fulle eldre menn som klår ubeskjedent på dem, samtidig som de kommer med slibrigheter om den angjeldende unge damens mor. Men bevares, chacun à son goût, som det heter.

Jeg danser ikke så mye, så etter et par danser fra tonene Fredrikstad Storbands jazzmusikk, ble det ivrig sosialisering og oppdagelsesferd i baren, som kanskje ikke var velassortert, men desto mer velutstyrt, fordi den serverte gin tonic. Det bidro til å holde festhumøret vedlike helt ut i de små nattetimer. Ellen og stipendiaten hadde tilsynelatende også en hyggelig kveld, og selv om jeg fikk uventet ros av en ukjent kvinne for mitt staselige utseende, stakk nok Ellen av med kveldens kompliment: "Du hadde så fin kjole på deg - ifjor!"

Etter å ha festet fra oss og sagt adjø og endatil fått klem av selveste fru ordføreren, bar det hjem til nachspiel, der Ellen disket opp med min all time favourite - egg og pølser. Og en liten øl til maten selvfølgelig, og deretter en på det tidspunktet helt uunværlig kaffe. Da var klokken allerede halv fire, og vi var alle sammen så slitne etter den snart tolv timer lange festen vår, at den korte veien fra henne til meg virket minst trippelt av hva den egentlig er. Men jeg kom meg omsider trygt og fornøyd i seng, og før man visste ordet av det var det et helt år til neste festningsball. Og det er nesten litt vemodig!

Og derfor gjør det meg heller ingenting at jeg godt kan merke at jeg var på fest igår, og at jeg rett og slett er litt ekstra sliten og tung. Ja, faktisk foretrekker jeg dette fremfor de vanlige, kjedelige søndagene. For jeg er jo ikke bakfull. Det er bare det helt nødvendige fysiske minnet av en perfekt aften.

God søndag!

All dressed up

"Jag har badat, jag har duschat, luktar gott om hela kroppen. Och så börjar jag gå. Och jag tål att tittas på - dansa samba med mig."

Ikveld er det ball, og jeg er straks på vei bortover til et tidlig vorspiel. Jeg har den hvite skjorten på, mansjettknappene er festet og tversoversløyflen er snart på plass. Cornelis Vreeswijk spiller fra Spotify, og alt er duket for en strålende kveld.

Lørdag er min dag.

Den langsomme voldtekten av et kulturminne

Rett utenfor Gamlebyen av Fredrikstad ligger det en liten festning oppe på en fjellknaus. Den lille festningen er egentlig et fort, for i Fredrikstad var det nemlig en festning fra før. Ja, hele byen var faktisk en festning, og når en liten festning ligger under en større festning, kalles den enkelt forklart for et fort. Fortet har også et navn, det heter Kongsten fort, og Kongsten fort har ligget der helt siden 1685. Kommandanten i Fredrikstad festning hadde nemlig lagt merke til denne lille fjellknausen, og tenkt at her er det lett for svenskene å kravle opp og skyte rett inn i byen vår. En kommandant med respekt for seg selv kunne ikke la noen kravle opp og skyte rett inn i byen, så han fikk etterhvert befestet den lille knausen og kalt den et fort. Fra festningsbyen ble det så anlagt en liten vei, som gikk fra byen og ut til fortet, og det ble laget voller og vollgraver langs den lille veien så soldatene kunne komme seg trygt fra festning til fort og fra fort til festning med beskjeder til og fra de to kommandantene. Ja, for et fort måtte selvsagt også ha en kommandant, forstår man. Og kommandanten på Kongsten fort, han bodde der oppe på fjellknausen sammen med familien sin og omtrent hundre soldater. I 129 år. I 1814 kom nemlig svenskene, som de hadde ventet på i så mange hundre år, og når de først kom, ble hele landet likegodt svensk. Da var det liksom ikke så farlig med svenskene lenger, og det var naturlig nok heller ingen som trengte det lille fortet på fjellknausen. I 1942 ble det til og med kommunalt, og når noe først er blitt kommunalt, ja da vet man at det gjerne går på stumpene løs. Men verre skulle det bli for det lille fortet.

På 1970-tallet kom det en stor idrettshall ved siden av fjellknausen, som en del av Fredrikstad Arbeiderpartis overordnede plan om å legge store betongblokker overalt der det engang hadde vært frimark eller trivelig trehusbebyggelse. Der man før kunne stå på vollene på festningen, og se ut over det tidligere så viktige militære forterrenget og opp mot det lille fortet, kunne man nå se en stor idrettshall, som med den grå hverdagstristheten kun en bygning fra 1970-tallet kunne frembringe, tiltrakk seg oppmerksomheten på det lille fortets bekostning. Det er klart det var synd å bygge en idrettshall rett ved siden av et kulturminne, men slik var det nå engang i 1970-årene, hvor det å være konservativ og bevaringsorientert ble sett på som å gå baklengs inn i fremtiden, og hvor voldtekt av kulturminner, som det å bygge en betongkloss midt i et unikt festningsanlegg tross alt er, i beste fall ble sett på som et nødvendig onde.

Idag liker vi å tro at ting er litt annerledes. Om man idag skulle velge nærmeste nabo til en idrettshall, ville man ikke valgt et 326 år gammelt fort. Det finnes jorder, det finnes parkeringsplasser, det finnes nok av elendige steder å plassere noe slikt. Men allikevel blir det lille fortet på fjellknausen i disse dager utsatt for enda et voldtektsforsøk av kulturvandaler, som med fremskrittet og felleskapets vel som argumenter vil skape aktiviteter rundt den gamle festningsbyen. Denne gang skal det bygges et badeland, intet mindre, ved siden av det lille fortet, og badelandet skal være stort nok til å bygge inn de store utebassengene som allerede finnes der idag, inkludert det ti meter høye stupetårnet, i tillegg til at nye utebasseng skal få plass. Og det lille fortet på fjellknausen blir mindre og mindre, og sier ikke et ord, for det er jo blitt kommunalt stakkars, og kan ikke annet.

Så blir spørsmålet: Skal ikke noen hjelpe det lille fortet snart, skal ikke noen redde dette unike stykke kulturminne, som bare fordi det er kommunalt og nabo med et større og enda mer unikt kulturminne forsvinner helt fra bevisstheten til travle byfolk?

Vern skapes gjennom bruk, sier utviklerne av badelandet og vil gjerne verne det lille fortet på fjellknausen ved å sperre det inne. Ingen trenger lenger å se det, for nå kommer alle de badende til å strømme til det lille fortet og leke der og spise maten sin der og all ting, for når de har vært på badeland blir de så kulturinteresserte. Ingen er slitne etter et besøk til badeland, nei alle vil gjerne oppleve mer. Og vi trenger virkelig et badeland. Alle er enige om at jo, det er nettopp badeland Fredrikstad behøver for virkelig å kunne hevde seg, for å bli attraktiv blant folk som skal velge seg en by. Nå har vi riktignok et badeland fra før, men det er tross alt en hel mil unna og dessuten er det sarpinger der.

Og man kan vel strengt talt ikke bade sammen med sarpinger?