Gressklipperetikk

Mandag ettermiddag klippet jeg gresset. Jeg gjorde det på et tidspunkt som passet meg selv og min egen timeplan, for det er sedvane når man skal klippe gresset i min generasjon, eller kanhende heller den tid jeg lever i, siden det også er svært mange i generasjonen over meg som klipper gresset når det det måtte passe dem. Forrige fredag var jeg nær ved å la meg hisse opp over en av dem, som hadde valgt fredag kveld klokken tyve for sine gressklipperier, men siden jeg er frihetselskende av natur og i tillegg satt med en gin & tonic i hånden tenkte jeg at jajo, det er vel tross alt verst for ham selv, der han ikke har stort annet å gjøre på fredags kveld enn å klippe gresset sitt. På søndag, da en yngling som nok hadde ventet med å klippe gresset et par uker for lenge endelig kjente plikten kalle dypest der inne i samvittigheten, kunne jeg glede meg over å se nevnte yngling måtte starte klipperen på ny og på ny på grunn av det altfor høye gresset. Ha, tenkte det litt mindre frihetselskende og langt mer puritane jeg, der får man altså for å klippe gresset på søndager. Min far, som nødvendigvis tilhører en helt annen, men likevel nødvendigvis nær generasjon, klipper gresset når naboen klipper gresset, slik at de to til sammen skal påføre resten av nabolaget minst mulig gressklippermotorstøy. Filosofien er at man da etterpå kan innta sin middag eller sin gin & tonic og nyte stillheten. Overraskende nok forholder det seg nemlig ofte slik at når man tenker mindre på seg selv, får alle det bedre. Men det får denne generasjonen nesten finne ut av selv.

Ganske åpenbart

Mens jeg satt og funderte på hva jeg kunne bruke som tittel på de nye visittkortene som den fremragende druckermeister Wilhelmsen hos Presserommet skal lage til meg, fant jeg dette på Wikipedia:

«Flaneri er en sjanger innen litteraturen, og betegnet både på forfatterattityde og som en litterær form. Forfatteren av et flaneri er en flanør, og skriver i en uformell stil om ting «i tiden», vanligvis med personlig tilsnitt. Flanerier ble engang betegnet som «sporadiske sorgløse betraktninger av reise, uten klare mål, men med mye mening».

Noe mer enn dét trenger jeg i grunnen ikke. Både i natur og litterær uttrykksform er det altså flanør jeg er.

Det vi går og venter på

Et helt liv. Det er sommeren for meg. Lange dager, varme dager. Man kan nyte livet hvor som helst og når som helst. På vei til et møte, når man tar morgenkaffen på verandaen eller når man henter i barnehagen. Alt blir lettere, til og med problemene. For når alt kommer til alt er sommeren varm og livet er godt og inntil man ligger under jorden kan man alltids klare seg. Sier sommeren. Ellers om året kan man også nyte livet, selvsagt. Men da må livsnytelsen underbygges, tilrettelegges, manes frem og godsnakkes med. Den kommer ikke av seg selv, i et kaldt hus eller på en vinterkledd gressplen, den må lokkes frem og holdes på med makt, inntil du må slippe taket og gå tilbake til hverdagslivet og vente på neste gang. Neste gang på sommeren er hele tiden. Du reiser deg fra stolen og nyter den lille turen over gressplenen og inn verandadøren. Nyter sommernatten gjennom åpne vinduer og til og med regnet har sin begrensede sjarm. I Europa og i verden ellers har de sine problemer og spør man FN kommer man bare til et visst punkt med sommerværet hva levekår angår, men likevel klarer jeg ikke fri meg helt fra idéen om at der vi lever helt og fullstendig i kanskje tre måneder i året har europeere og verdensborgere ellers det tredobbelte å utfolde seg på. Slik sett kan vi sammenlignes med mygg her oppe i nord, mygg som lever sine fulle liv i en svært begrenset tidssperiode og suger ut det de klarer når tiden endelig er inne. 

Hvorom allting er, tiden er inne nå.

Sangen forplikter

Jeg leste idag morges at operasangeren Anders Vangen er død, 53 år gammel. Jeg møtte ham første gang da han var i Fredrikstad for å spille operetten Orpheus i Underverdenen i 1996, den gang jeg var en ung jypling med sangerambisjoner. Vangen gav meg kompliment for min røde genser, og forklarte meg at det å være sanger forpliktet. Skulle man synge måtte man nemlig ta seg godt ut og føre seg pent, og det nyttet ikke med langt hår eller alminnelige gensere om man skulle drive det til noe. Selv var han den perfekte gentleman, en som regel ulastelig antrukket livsnyter i vest og jakke, med et varmt smil og en buldrende røst. – Jeg vil ha noe så jeg blir skikkelig mett og kvalm, brummet han til en nervøs servitrise på Restaurant Major-Stuen og bestilte seg en stor hvalbiff. Og lo. Elegant utseende, varmt humør og evnen til å nyte livet. Man kunne lære mye av Anders Vangen.

Foto lånt av TA og Arild Hansen.

Sunn ekstravaganse

Alle som kjenner meg vet at jeg flørter med low carb. Og alle som ser meg skjønner at jeg også har et heftig kjærlighetsforhold til high carb. Siden jeg er født helt uten karakterstyrke og evne til å motstå fristelser, må jeg nå og da ta i bruk visse virkemidler for å hjelpe meg selv på (den smale) vei. Luksus pleier å virke, for eksempel er tanken på å drikke Pellegrino langt lystigere enn tanken på å drikke Bonaqua, en tanke som på meg bare virker trist. Min kone synes denne fremgangsmåten er både latterlig og unødvendig dyr, men det virker. Ihvertfall for en begrenset tidsperiode. Middagen idag ble et eksempel på slik sunn ekstravaganse, siden jeg i min gressenkemannssituasjon valgte å innta måltidet på Thai Market, Fredrikstads formodentlig beste spisested, og dét selv om jeg spiste lunchen min på Café Cicignon. Men mat må man jo som kjent ha.

Herved erklæres

Croquet-Clubens andre årlige Sildebord gikk igår av stabelen, samtidig som sesongen for 2013 høytidelig ble åpnet. Og det var virkelig en høytidsstund, selv om Commandantskabet dessverre ikke fant været godt og tjenelig for croquet-spill. For hva er en bedre og mer høytidelig måte for et kommandantskap å hilse sin Club på enn med en klassisk sonett?

Commandantskabets Sonett ved åpningen av Clubens Saison for 2013:

«Vi samlet er ved Sildebordets glede 
med utsikten til mat med øl og drammer. 
Croquet-sesongens åpning fjongt innrammer 
det selskap hvor vi alle er tilstede. 

Vår lov er klar om klesskikk og om sede 
og tidspunktet for spillet den berammer. 
Men været gir oss meget katzenjammer 
så derfor vi med kortspill oss adsprede. 

Vi står her nu, vi tvende commandanter 
i ferd med å ta fatt på sildebordet, 
det taffel som i aften skal oss mette. 

I idrettsfolk i riktige gevanter: 
Velkommen! Nu skal I få føre ordet. 
Slik lyder Commandantskabets Sonette.»

Etter dette kunne det bare gå nedover. Vi spilte kort, drakk og konverserte hele aftenen igjennom. Selve croquet-spillet får vi ta en annen gang.

Vi sammen bygge vil vårt hjem

Slik så det ut da jeg debuterte som 1. mai-taler for et knippe engasjerte borgere ute i Narnteskogen. Det er nesten så jeg ikke stikker meg ut mellom de tynne løvtrærne synes jeg.

Den røde fane truet med å anonymisere meg fullstendig, men jeg kjempet den gode sak og gav meg ikke. – De røde har ikke eiendomsretten til fargen rød, sa jeg. – Men enda viktigere, de røde har ikke eiendomsretten til å tale de svakes sak i kampen mot de sterke. Den eiendomsretten tilhører ingen. Det er en plikt for oss alle. 

Levende Museum Narnte har gravd frem restene av Narnte Teglverk, som nå stikker frem litt her og der ute i skogen langs Glomma. Et fascinerende stykke arbeid er lagt ned for å vise frem historien.