Gressklipperetikk

Mandag ettermiddag klippet jeg gresset. Jeg gjorde det på et tidspunkt som passet meg selv og min egen timeplan, for det er sedvane når man skal klippe gresset i min generasjon, eller kanhende heller den tid jeg lever i, siden det også er svært mange i generasjonen over meg som klipper gresset når det det måtte passe dem. Forrige fredag var jeg nær ved å la meg hisse opp over en av dem, som hadde valgt fredag kveld klokken tyve for sine gressklipperier, men siden jeg er frihetselskende av natur og i tillegg satt med en gin & tonic i hånden tenkte jeg at jajo, det er vel tross alt verst for ham selv, der han ikke har stort annet å gjøre på fredags kveld enn å klippe gresset sitt. På søndag, da en yngling som nok hadde ventet med å klippe gresset et par uker for lenge endelig kjente plikten kalle dypest der inne i samvittigheten, kunne jeg glede meg over å se nevnte yngling måtte starte klipperen på ny og på ny på grunn av det altfor høye gresset. Ha, tenkte det litt mindre frihetselskende og langt mer puritane jeg, der får man altså for å klippe gresset på søndager. Min far, som nødvendigvis tilhører en helt annen, men likevel nødvendigvis nær generasjon, klipper gresset når naboen klipper gresset, slik at de to til sammen skal påføre resten av nabolaget minst mulig gressklippermotorstøy. Filosofien er at man da etterpå kan innta sin middag eller sin gin & tonic og nyte stillheten. Overraskende nok forholder det seg nemlig ofte slik at når man tenker mindre på seg selv, får alle det bedre. Men det får denne generasjonen nesten finne ut av selv.