På skrivebordet

Darjeeling og bevaring, langt fra det verste en gammel, god konservativ på 34 år kan befatte seg med på en altfor kald vårettermiddag i mars. Foreningen «Gamle Fredrikstad» har røtter tilbake til 1897, da «Foreningen til Fæstningsvollenes forskjønnelse» ble stiftet, og arbeider den dag i dag for at den gamle festningsby med sine fortifikasjoner, bygninger og det som ellers hører by- og festningsanlegget til, blir bevart og vedlikeholdt som fortids- og kulturminne.

Eliminasjonsmetoden

Du vet at du har en solid tweed-sløyfe når du har vondt i fingrene etter å ha knytt den. Alternativt er du en pyse. Min nye favorittsløyfe er en amerikansk håndsydd en i fiskebensmønstret tweed, så jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er en pyse.

Jovisst lever de sitt eget liv

At solen skinner når man setter på Mozarts klarinettkonsert i A-dur har vi nylig kunnet slå fast, ihvertfall med stor sansynlighet. En av mine faste lesere i Lund, nemlig den gode Fredrik, forsøkte dette selv på en av de hustrigste vårdager nylig, og ikke bare følte han seg bedre, «det var dessutom sol och vår i luften, och morgonens fimbulvinter var åtminstone tillfälligt besegrad.» Det er altså ingen tvil om saken. Og når man først er inne på Mozarts treblæserkonserter vil jeg samtidig slå et slag for fagottkonsert i B-dur. Bli kjent med den fagotten og du har en lystig liten venn for livet. Fagotten er så frekk og struttende av selvtillitt i denne konserten, den skrøner, overbeviser og sjarmerer hvem som helst og triller en fullstendig rundt lillefingeren, spesielt i tredje sats. Luringen.

Tiger på tanken

Lykken kan man for en stakket stund finne på en liten café. Den kan ha med seg gårsdagens Aftenposten og siste utgave av Donald Duck, og kanskje, om man er riktig heldig, serverer den thé og småkaker før den bestemmer seg for å bli med hjem til barne-tv og middag.

Fra den andre siden

I bokhyllen nede i stuen står en svensk utgave av Thomas Manns storverk Josef og hans brødre. Jeg har ikke lest den, bortsett fra begynnelsen på Jakobs opplevelser, som er den første av fire bøker. Språket er intrikat og tiltrekkende, og riktignok har jeg vurdert å lete frem boken på norsk, men fordi den både er vanskelig å finne og fordi jeg fornemmer at boken fortjener å bli lest på høysvensk har jeg ikke lagt sjelen i det. Utgaven jeg har er pent men amatørmessig innbundet av en tidligere eier, kanhende (og mest sansynlig) oberstløytnant Teofil Lindberg som signerte og daterte boken den 12. juli 1952. «Djup är det förgågnas brunn. Måste man icke kalla den outtömlig?» lokker den til stadighet på meg der nede fra.

För jag har just tagit bort snön

Folk pleier å si at Mozart hjelper mot alt. Vel, egentlig er det jeg som pleier å si det, og jeg har faktisk rett. Kanskje ikke mot hissige sykdommer og elveblest og alt det der, men saker og ting som arbeider innenfra har en tendens til å gli lettere når Mozart strømmer gjennom høytalerne. Det hjelper faktisk idag også, når det snør og metereologene melder om rekordkald mars. Ikke at vi trenger metereologene til å minne oss på det. Men sett på Mozart og metereologene har ingen sjanse. Klarinettkonsert i A-dur, for eksempel. Du skal se at solen skinner likevel.

Tenn et lys. Det er lørdag.

Det er lørdag morgen, og jeg lurer på hva jeg skal gjøre med dagen. Skal jeg tilbringe den i min grønne chaise longue, lett henslengt i sjøstjerneformasjon og lese en god bok? Eller kanskje gjøre noe nyttig? Og dersom jeg skal gjøre noe nyttig, hvem skal jeg gjøre det for? Det kan være meg selv, noen i min nærhet, eller kanskje aller helst en god sak et stykke unna, i behagelig distanse til meg og min egen tilværelse.

6. februar var «Samefolkets dag», noe en aktiv bruker av sosiale medier umulig kunne unngå å få med seg. Kunne dét vært noe å engasjere seg i? For det virket som en sak passe langt nok unna til å skape engasjement. Offentlige personer av ulike slag overgikk hverandre i gratulasjoner, og som politiker burde jeg kanskje ha kastet meg på bølgen. Ikke at jeg tror politikere flest ser med uinteresse på samefolket, men jeg innrømmer gjerne at dagen kom likesom julekvelden på kjerringa og at jeg personlig ikke klarte å mobilisere engasjement raskt nok. Jeg er også for slapp når det gjelder Earth Hour. Ikke at jeg ikke ser den vakre symbolverdien av bruke å en time på miljøet, og det er utvilsomt en god tanke at man skal minne seg selv om verdens elendighet en gang i blant. Tenn et lys for en god sak på Facebook. Slukk et lys for Earth Hour. Trykk «Liker» om du kjenner noen som trenger en klem. Hvor mye miljøet engasjerer oss utenom Earth Hour, eller hvor mange av oss som tenker på samefolkets rettigheter når det ikke er 6. februar, eller hvem som egentlig klemmer folk, er usikkert. Men vi er i det minste politisk korrekte.

Politisk korrekthet er blitt et ideal i dagens samfunn. Vi elsker idealer, livet blir nemlig en god porsjon enklere om man har noen kjøreregler å forholde seg til. Nå er jeg i og for seg enig i at idealer kan være gode å skjele til, men problemet er at de altfor ofte tipper over og blir moralisme. Politisk korrekthet er på en måte moralisme. For eksempel har vi et samfunn som tilsynelatende dyrker individualisme. Men hva skjer så snart individualismen beveger seg utenfor den politiske korrektheten? Still spørsmålet til en person som ikke vil ha barn. Eller til en kvinne som ønsker å være hjemme med barna. Eller en som velger å røke. Still spørsmålet til en FrP'er.

Er dette en velkommen utvikling? Jeg synes ikke det, men det er kanskje heller ikke så underlig. Jeg er nemlig overvektig, jeg lever ikke så sunt som jeg burde og jeg tilbringer mer tid lesende i min grønne chaise longue enn ute i treningsfeltet. I dagens politisk korrekte klima er jeg en potensiell belastning, og jeg burde gjøre meg selv og alle andre en tjeneste ved å komme meg opp og ut. Til overmål har jeg som uttalt filosofi at man skal nyte livet mens man har det, og dét er et besynderlig standpunkt for en som attpåtil sitter i byens helse- og velferdsutvalg. Kan man som overvektig og med god samvittighet uttale seg om helsepolitikk?

Jeg har heller ikke bilsertifikat. Med tanke på flere allerede drøftede problemstillinger, slik som a) min overvekt og b) Earth Hour og miljøet, burde dette være utelukkende positivt. Likevel høster jeg overraskende lite ros for denne avgjørelsen, snarere tvert imot. I et møte forleden dag ble det påpekt at jeg var flink fordi jeg syklet og gikk overalt. Da jeg fortalte at jeg strengt tatt ikke hadde noe valg, ble det som først var oppfattet som tiltakslyst raskt snudd til tiltaksløshet. Jeg, som altså pr. definisjon er miljøvennlig og bent frem sporty, havnet besnærende nok plutselig helt på minussiden. Det er altså ikke hva man gjør som er viktig, det er hvorfor man gjør det.

Hvordan er det egentlig med vår toleranse for andres ulikheter? Den blir etter min mening mindre, i sammenheng med at vi slutter å diskutere uenighetene våre og at det har blitt så lett å være overfladisk engasjert i sosiale medier. Det er så mye mer bekvemt å trykke «Liker» på Facebook eller markere en bestemt dag enn å måtte forsvare meningene sine overfor venner og bekjente. Substans har på mange måter blitt unødvendig, vi leser helst «På tråden» og lar Morgenbladet ligge urørt. Den gode samtalen er forskjøvet til kommentarfeltene, der de «gale» debattantene råder.

Hva er så det beste jeg kan gjøre denne lørdagen, etter mine hverdagsfilosofiske betraktninger om samfunnets forfall? Konklusjonen må være at livet er for kort til å bekymre seg over triste ting på sosiale medier. Skal man gjøre noe med elendigheten – brett opp ermene, snakk med noen eller gjør noe. Selv tror jeg at jeg velger boken. Det er tross alt lørdag.  

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 2. mars 2013. Illustrasjon: Nina Klausen