Slutten på en æra

Igår skjedde det altså, jeg hadde min første kjøretime siden jeg var omtrent 18 år gammel. Jeg har ikke det minste lyst på førerkort - jeg trives godt både på sykkel og i baksetet av en drosje, utenom på vinteren, da ville det være greit å kunne sette seg inn i en varm bil og kjøre direkte fra dør til dør. Men i utgangspunktet er altså ikke bilinteressen helt tilstede og jeg er helt komfortabel med konseptet å sitte på med folk. Uansett befant jeg meg igår ettermiddag klokken 13.00 inne i en 6-girs Honda Civic, i full sjåførhabitt og klar for nye eventyr bak rattet. Joda, jeg fikk startet bilen og kjørt avgårde, og selvom jeg mangler en grunnleggende forståelse for hvorfor man girer og clutcher og alt det der, tror jeg nok at jeg etterhvert skal få sving på det. Men jeg må jo si det er en fornedrelse, som 33-årig bystyrerepresentant, å måtte signere papirer på at "eleven forplikter seg til å møte opplagt og i tide." Man er åpenbart ikke ordentlig voksen før man har papirer på det fra Biltilsynet. På den annen side fikk jeg ha på både hansker, lue og solbriller, så jeg så i det minste ut som en ordentlig sjåfør der jeg satt.

Snart er det altså slutt på drosjelivet. Kanskje jeg etterhvert kan levere i barnehaven uten at de andre foreldrene tror jeg er tatt for fyllekjøring også?

Ingen snakket norsk før i tiden uansett

I Lund fant jeg et lite antikvariat som solgte gamle kart. Jeg liker gamle kart, spesielt på veggen, det ser liksom litt bedre ut enn å henge opp en moderne, laminert oversikt over E6 og jernbaneskinner fra et sted man liker godt. Et gammelt kart fungerer både som kunstverk og et minne, og er det noenlunde godt tegnet fungerer det da også som et.. ja, et kart. Kartet jeg kjøpte er fra 1652, altså fra den tiden Skåne var dansk og vi nordmenn også var danske. På den måten kan man si at det er et slektskap mellom oss og Skåne og da er det enda mer logisk at jeg liker området så godt.

Men forstå hva jeg sier, se det gjør de ikke, svenskene. Ikke om man snakker norsk. På min søsters fødselsdagsfest ble jeg anklaget for å være verre enn Skavlan i blandingen av norsk og svensk, men når alternativet er at konversasjonspartneren ser på deg, vennlig nikkende men akk så forvirret flakkende, da er det bare å hoppe i det. En gang bemerket jeg til en svensk bekjent som forsøkte å pakke bagasjen sin inn i en ventende bil, at "dén var jamen full!" Hun unnskylde seg beskjemmet og sa at bilen ikke var hennes, hun hadde dessverre bare lånt den. Men jo, direkte pen var den ikke. Hun trodde selvsagt jeg hadde sagt at bilen var ful. Så jo, det er svorsk eller å bli oppfattet som en idiot helt uten sosiale antenner.

En førsteklasses dannelsesreise

Jeg var vel aldri spesielt glad i å reise ukomfortabelt, og byr det seg en mulighet til å velge en standardoppgradering av fremkomstmiddel, gjør jeg som regel det. Derfor var det en befrielse å stige på toget i Gøteborg etter å ha sittet den siste delen av turen fra Fredrikstad i en åttemannsgruppe med syv pratsomme og velutstyrte, ja jeg tenker her først og fremst på oppakningen, studenter fra Trollhättan. Jeg skulle reise helt til Lund, og skal man først krysse et halvt land med tog vil man gjerne føle at man sitter på Orient-ekspressen eller noe tilsvarende, og studentene passet derfor liksom ikke helt inn i ligningen. I Sverige har de imidlertid en fiffig oppfinnelse som heter første klasse, et helt ukjent begrep for oss egalitære nordmenn som i beste fall får dårlig samvittighet av å få utdelt en kaffepolett i NSBs komfortavdeling, og i denne første klasse gjenfant jeg altså reiseroen. I et stort og romslig sete fikk jeg servert en enkel treretters middag og en halv flaske vin - og jeg følte meg såpass hensatt til en episode av Poirot at jeg nærmest ventet at den korpulente amerikanerinnen i setet bak meg skulle falle død av arsenikkforgiftning. Men akk, vi var fremdeles i Norden, og etter en udramatisk og svært behagelig reise kunne jeg gå av toget i vårlige Lund, hvor jeg var invitert på fest til min jubilerende søster.

Jeg tok inn på Grand Hotel - jeg syntes nesten ikke jeg kunne noe annet når jeg reiste med tog på første klasse, for jeg liker nemlig best når det er en slags kontinuitet i saker og ting. Grand Hotel i Lund er et sjarmerende og livlig hotell med vakre rom og en utmerket restaurant og bar, og siden jeg reiste alene fikk jeg rikelig anledning til å stifte bekjentskap med begge. Riktignok hadde jeg pakket med både den skotskrutete slåbråkken og kronetøflene i kofferten, men jeg kunne liksom ikke av den grunn sitte på hotellrommet hele tiden, syntes jeg. Etterhvert kom det også flere kjente til, og sammen dannet vi en hel liten delegasjon av nordmenn på en slags kulturell sosietetssafari i Skåne. Sverige kan virkelig dette kultur og dannelse. Lund er full av velkledde mennesker i alle størrelser og fasonger, og jeg følte meg slett ikke alene der jeg vandret omkring i tweed og hansker i vårluften. Man tar den gjerne ut noen ekstra centimeter i Sverige, nemlig. Jeg holdt på å gjøre det samme da jeg ville kjøpe et par enorme briller som hadde gitt meg innpass i hvilken som helst salong i Paris, men ble stanset av min noe mer fornuftige søster i siste øyeblikk. Hun er tross alt norsk på bunnen.

Festen var ikke noe unntak når det kom til dannelse og festlig kledsel; en hjertelig blanding av svenske akademikere, adelsfolk og fascinerte nordmenn. Der var velduftende og vakre damer, der var  sangere og sågar enkelte posører, der var leger i hopetall og der var helt vanlige mennesker med sans for foie gras og champagne. Jeg kunne med glede konstatere at jeg ikke var den eneste med tversoversløyfe, og en greve i rød velour lot seg også skimte i folkemengden. Jeg skulle absolutt gått for de store brillene.

En hyggelig bekreftelse på at Tweeds er for en smal, internasjonal publikasjon å regne var Fredrik, en trivelig Lund-borger som er fast leser. Vi tilbragte noen timer sammen ute i den provisoriske baren, et stort telt som var satt opp i haven og som holdt såpass lav temperatur at bare nordmennene kunne holde hoff der og således konversere alle tørste svensker. Fredrik kunne kritisk bemerke at det står for mye om Fredrikstads kommunalpolitikk i Tweeds om dagen, og sett fra en skånsk livsnyters synsvinkel kan jeg absolutt se hvordan det kan virke kjedelig i lengden. Moralen er altså: Tenk større - alltid større.

Og med det avsluttes dette syd-svenske reisebrev, med løfter om bedre tider for oss alle. Jeg tok nemlig med meg våren hjem.

Avstandsbetraktninger om småsteder

Greåker sett fra et togvindu. Aldri var det vel så vakkert som fra avstand og i full fart på vei et annet sted.

Onkel reisende Tweeds

På skrivebordet mitt ligger et postkort. Det ble skrevet i Spania og det var jeg selv som skrev det. Ikke til meg selv riktig nok, men til stipendiaten. Jeg bruker som regel en formiddag eller to når jeg er i utlandet for å skrive postkort, for det synes jeg hører en skikkelig utenlandsreise til. Når stipendiatens postkort ligger på skrivebordet og ikke hjemme hos stipendiaten, kommer det av at jeg sjelden får sendt fra meg postkortene. Det kan være en så grunn enkel som at det er vanskelig å få tak i frimerker, eller også blir det prokrastinert fullstendig ihjel. Mange velger å sende postkort fra flyplassen, men heller ikke dette får jeg til, for har man ikke egentlig nok å ta seg til på flyplassen om man ikke skal lete etter både frimerker og postkasse? Derfor tok jeg med meg postkortet på kontoret da jeg vel var kommet hjem, og siden har det altså ligget der.
Da jeg var på ferie for noen uker siden skrev jeg postkort i solsteken i en liten havneby. Jeg så utover seilbåtene, drakk en øl og spiste fresende hvitløksgratinerte kongereker med både godt brød og aioli til og hadde det riktig så bra, der på mitt midlertidige skrivebord. Jeg la ut i postkorts form om hvordan jeg hadde det der jeg satt og at jeg ønsket alle der hjemme alt vel og at vi nok snart sees igjen.
Postkortene ligger fremdeles samlet i en konvolutt, på soverommet her hjemme i Norge. Snart kan jeg i det minste ta dem med på kontoret.

Det er kveld i provinsen

Møtefri kveld. Men ikke arbeidsfri, for det ligger brev på kontoret, og e-poster skal sendes og folk skal engasjeres, for Gamlebyen hviler ikke selv om den er gammel, og da går det ikke an å ligge på en chaise longue og dra seg, ikke om man er ung og vil bevare verden. På vei med sykkelen ned til kontoret traff jeg stipendiaten som handlet middagen sin, for den er ikke stor den verdenen vi vil bevare, den er ikke større enn at vi møter hverandre på vei til kontoret og når vi handler middag. Og på vei opp trappen, inne i det gamle huset hvor kontoret mitt ligger, der så jeg ut av vinduet og inn i nabohuset, rett på damen som vasker huset vårt og som vasket huset vårt så sent som idag, som nå vasket nabohuset. Så liten er den.
I koppen på skrivebordet er det te med fløte og honning, selv om det ikke er bra og selv om jeg burde heller drikke vann med villbringebærsmak, som er det eneste vannet jeg virkelig liker, men skal man være på kontoret en kveld man har møtefri bør man gjøre noe mer ut av det, da bør man drikke noe annet enn vann.

De som beveger verden

Noen som har oppdaget Path ennå, det "nye" app-baserte sosiale mediet? Vel, jeg har det, og det konkurrerer på en måte med Tweeds, fordi det er lagt opp til en tanke mer øyeblikksbilder fra livet enn Facebook og det er langt mindre kommersielt. Faktisk er det foreløpig ganske smalt, og det har en viss appell til oss lidende kunstnere. Så selv om jeg kun har et titalls venner der publiserer jeg bilder og morsomheter stadig vekk, morsomheter som kanskje hører til her, men som på den annen side også kanhende er i overkant ærlig og usensurert sett fra mine kritikeres ståsted. Joda, jeg har noen kritikere også.

Men da jeg var på Østfold Høyres årsmøte nå i helgen møtte jeg faktisk en representant for det som begynner å fortone seg som en tilhengerskare i Indre Østfold; en dannet ung herremann som både er politiker og som har en eggelikørforening med eget slips og våpenskjold. Hvor stor denne gruppen er, og i hvilken grad jeg kan omtale den som mine disipler, sa den unge formannen lite om, og jeg tillater meg følgelig å overtolke signalene en tanke. Hvem vil vel ikke ha disipler? Jeg hilser derfor med dette til mine ukjente venner i Mysen og oppmuntrer til videre forening og arbeid.

At man trenger unge og engasjerte mennesker er jeg fremdeles overbevist om etter helgens årsmøte, der de yngre delegatene måtte slite hardt for å få årsmøtet til å debattere en resolusjon som gikk mer på verdivalg enn veivalg (det kan da aldri bli for mye samferdsel). Tross innsatsen tapte de, og samferdsel og forsvar er atter Østfold Høyres hovedfokus. I en situasjon der alle fylkets Høyre-foreninger har et overraskende lavt antall betalende medlemmer i forhold til stemmetall, og hvor det åpenbart er et problem å engasjere sine velgere i den grad at de melder seg inn, synes jeg det er synd at Unge Høyre ikke blir hørt i sitt ønske om mer innholdsfylte og engasjerende debatter. Det viser også hvorfor vi trenger dem.

Takk for det!