Enkle løsninger

Nei, vet du, vi reparerer ikke heisen så lenge man faktisk bare kan kjøre taxi til Spor 2. Det får liksom være grenser.

Så får vi jo sysselsatt en sjåfør også!

Nomadens dagbok

Det ble ikke noen tur i skogen igår, men derimot ble det en lang spasertur i litt mer urbane omgivelser. Etter å ha raket litt, og jeg må understreke litt, for jeg begrenser som kjent hagearbeidet til bittelitt om gangen, gikk tok Ellen og jeg (nesten-nabo og medlem av trekløveret, husker dere) ferjen over til vestbredden som man sier i Gamlebyen. Vi gikk en runde i Bydalen, et sjarmerende gammelt villaområde nesten i Fredrikstad sentrum, og på hjemveien tok vi omveien rundt Bellevue, en liten gatestump full av av ekte funkishus, med utsikt mot elven.

Fredrikstad er en deilig by. Jeg savner ofte Oslo, særlig Frogner, med sin touch av Paris og nesten alltid fyllt med mennesker man kan betrakte, i motsetning til her, hvor alt er dørgende stille om man går ut etter mørkets frembrudd, rastløs etter nye inntrykk. Frogner, med sine høye bygårder, brede gater og lekre forretninger. Men det skal være sikkert, Fredrikstad, min lille by, har unektelig sin sjarm. Og spesielt setter jeg pris på det å ha en egen have å neglisjere - det er noe eget å sette seg ned i en dyp havestol, som riktignok knekker sammen annenhvertår og må fornyes, under sitt eget epletre, i år også egenhendig beskåret, og nyte en deilig sommerkveld med en gin tonic i hånden.

Jeg fikk også lest en god del etter at jeg kom hjem, i Min kamp 2, og jeg blir mer og mer overbevist om at Knausgård må være min sjelefrende. Hans betraktninger om familieliv og sosiale relasjoner er fornøyelige, og ligger nært opptil mine egne oppfattelser, og han beskriver også på en god måte mine følelser om den by man til enhver tid bor i, og som kanskje gjør at man lengter til en forandring, som jeg nå og da gjør:

"(...) lett og glad, for alt i byen var ennå nytt for meg, og lysets skiftninger på himmelen om morgenen og ettermiddagen hadde ennå ikke blitt omfattet av rutinens mette blikk."

Man skulle kanskje vært storbynomade? Ha en givende onsdag!

Forventninger

Liten tvil om hva det går mest av i lunchen på jobben! Her kjøper vi fisken en gros.

Idag er det grått og trist, men det gjør ingenting. Det er vår! Jeg skal rake i haven, og så skal jeg ut i skogen. Jada, det kommer fyldigere innlegg med tiden. Men av og til må bloggere få slappe av også, vet dere.

Om 160 dager braker det løs: VALG 2011

Om 160 dager er det valg, og det er kanskje på tide å begynne å tenke på valgkampen? Jeg står jo til og med på Høyres liste i år, og burde legge meg i selen for å bli valgt inn. Jeg tenkte egentlig jeg skulle skaffe meg en slik Facebook-side som politikere har, men det har jeg gått bort fra. For det første så har jeg Tweeds. Tweeds er liksom min lille talerstol, det, og da blir det feil å undergrave den med å lage en "personlig" side. Er dette en upersonlig side? Jeg regner selvsagt med at alle de som liker Tweeds og leser den fast, kommer til å være tilbøyelige til å gi meg en personlig stemme på valgdagen. Dette kan man jo gjøre selv om man ikke stemmer Høyre, for å få inn favorittbloggeren sin, mener jeg. Og bor man ikke i Fredrikstad, ja så har man sikkert en fetter eller elskerinne der, eller kanskje en mor, som kan la seg overtale til å slenge på et ekstra navn på listen. Dette er Tweeds-likernes hjemmelekse de neste 160 dager: Skaff meg personlige stemmer! Oj, ser man det, valgkampen har virkelig begynt. Den andre grunnen til at jeg ikke vil ha en personlig Facebook-side, er en protest mot måte Facebook har lagt opp sidene sine. Om man inviterer folk til siden sin, så kommer ikke dette opp som egen hendelse i Facebook, en slik rød greie på toppen, vet dere, som de med OCD bare MÅ trykke vekk. Slik som jeg. Det er liksom ikke viktig nok å få beskjed om at man er invitert til å like en side, men at femti perifere bekjentskaper OGSÅ gratulerer en venn med dagen, dette er viktig. Og hva skjer når ingen ser invitasjonen? Du ender opp med en side som har 21 likere. Det er lokalpolitikere som har det. Er ikke det litt flaut?

Uansett, jeg lover å skape skikkelig valgkampstemning her inne, med amerikaniserte bilder, valgflesk og det hele, så dere skal ikke føle at dere har gått glipp av noe. Og dere skal vel gjøre hjemmeleksen?

Riktig god mandag.

The Summer Without Men

I formiddag ble jeg ferdig med The Summer Without Men, og jeg skal ikveld ta fatt på min fjerde Knausgård-bok, Min kamp 2, som etter hva jeg har hørt skal være en av hans beste. Det gleder jeg meg til, jeg er nemlig ikke det spor lei Knausgård ennå. The Summer Without Men var svært god, og jeg var faktisk litt trist da den var slutt. Selv om jeg nok skulle lest den en gang til med det samme, for å få fullt utbytte av poesien og Hustvedts vakre språk, som jeg som hurtigleser har en tendens til å få for lite ut av. Jeg klarer rett og slett ikke å lese sakte og virkelig nyte språket, og det lider de fleste bøker jeg leser under. Eller er det jeg som lider? Uansett, The Summer Without Men rangeres av meg som nummer to av de fire Siri Hustvedt-bøkene jeg har lest, av hvilke Det jeg elsket fortsatt er den beste.

Jeg har skaffet meg noen nye bøker denne helgen også, for både idag og igår var jeg nemlig frivillig medhjelper på et loppemarked. Jeg sikret meg en 1903-utgave av Bjørnstjerne Bjørnsons Fortellinger, selv om jeg vel ikke er så begeistret for Bjørnson, og dessuten Holbergs Samlede populære skrifter fra 1912. Av den noe smalere litteraturen kan nevnes Den tapre soldat Svejk i to bind av Jaroslav Hasek, en roman som handler om en soldat under første verdenskrig, som stipendiaten helhjertet anbefalte og som jeg derfor bare måtte kjøpe. Alt i alt var det vel en ganske bra bokhelg? Jo. Jeg er fornøyd.

Nå venter svinestek, gin tonic og søndags aften. Måtte den bli god for oss alle.

To på gaten

Igår ble jeg altså ferdig med epletrebeskjæringen, en absolutt milepæl i min hagemesterhistorie. Jeg var full av pågangsmot etter den svært så trivelige politikerlunchen med Bengt Morten Wenstøb, og nå står treet der i all sin skjønnhet, en god del lavere enn det hadde tenkt seg for en uke siden. Wenstøb og jeg spiste på Østfold Kunstersenters café, et sjarmerende sted på Cicignon, som serverer utsøkt mat. Siden vi tilhører den dannede livsnyterminoriteten i Fredrikstad Høyre, ble det selvsagt også anledning til å røke en ciar. Det vil si, anledning er vel å overdrive, i et land som definerer livsnyteri som synonymt med helsemessig forfall. Da vi satt på cafébordet vårt ute, var vi først litt betenkte på grunn av bygningsarbeid som pågikk på taket, for hvem vil vel ha en bygningsarbeider fallende ned i kaffen mens man røker? Det viste seg å være en ubegrunnet bekymring, men bygningsarbeiderne var problematiske av andre grunner. Vi ble rett og slett jaget fra bordet vårt av hissige arbeidere, av sikkerhetsmessige årsåker fikk vi vite, og plutselig stod vi på gaten, Høyres gruppeleder og jeg, med kaffekoppen i hånden og røkende på hver vår cigar.

Vi må ha vært et sjarmerende syn.

Men sollys får man ikke kjøpt

Snøen er borte igjen, og godt er det, for en hobbygartner som jeg har virkelig ikke tid til snøvær midt i beskjæringssesongen. Idag går jeg etter planen igang med tredje omgang, så får vi se hvor lang tid det tar før jeg har kommet med rundt hele treet. Jeg snakket med familiens faste gartner her om dagen, som egentlig skulle komme og klippe treet, og han ble litt bestyrtet da jeg fortalte at jeg jeg kutter alle grener som peker oppover, slik jeg har lært av både min far og naboen. Dette var visst i beste fall legmannsmetoden å beskjære trær på, og jeg måtte nesten overtale ham til ikke å ta seg en tur innom for å se hvordan det går. Jeg føler nemlig  på meg at arbeidet står til stryk, fra et gartnerfaglig ståsted. Men, epletreet står rett ved verandaen, og jo mer jeg beskjærer, desto mer sollys slipper til, og vi er i grunnen mer glad i sol enn epler. Epler kan man i det minste kjøpe, så derfor får epletreet finne seg i å bli litt snauklipt. Ser det ikke egentlig ganske bra ut, da? Jeg er i det minste fornøyd.

Idag skal jeg på en liten politikerlunch igjen, med min venn Bengt Morten Wenstøb. Det er alltid hyggelig, det er duket for en god samtale om det dannede Høyre, som av og til synes ganske forsvunnet. Wenstøb og jeg tilhører det som må kalles livsnyterdelen av Fredrikstad Høyre, en gruppe det blir færre og færre av i hele samfunnet, også i Høyre. Nei, man må holde på formene, dere. Jeg vedder på at han har med sigarer. God fredags ettermiddag!