Unaturlig mandag

Idag har jeg ryddet kontoret. Ganske grundig også, faktisk; det var fullt av esker, tomflasker, stoler og alt mulig slags rot der inne, og det var egentlig ikke et sted man blir spesielt inspirert. Til hverken jobbing eller blogging, og begge deler må liksom til om man skal kunne sies å ha gjort det man skal i løpet av en dag. Jeg har altså båret og sortert, kastet og ryddet, og nå ser det ganske greit ut her, selv om et par småting gjenstår. Det orker jeg ikke å begynne på nå. Jeg er nemlig egentlig syk idag, og det at jeg er her og til overmål har ryddet kontoret, må sies å være ganske overmenneskelig. Ihvertfall overkjønnlig, siden det er helt atypisk for en mann å jobbe eller i det hele tatt foreta seg noe som helst nyttig om man først er syk. Og det er ikke så rart, jeg er overbevist om at menn opplever sykdommer som forkjølelse og influensa som mye mer dramatisk enn kvinner. Noen annen forklaring kan vel ikke finnes på at kvinner går på jobben med kvalme og feber, mens jeg og de fleste menn med meg, når vi rammes av denne tilstanden, ikke kan gjøre annet enn å søke tilflukt i horisontal stilling og tung selvmedlidenhet. Forklaringen kan jo ganske enkelt ikke være at vi menn tåler mindre.

Uansett, kontoret er pent og samvittigheten hvit. Nå går jeg hjem.

De florentinske kamerater

Nok en søndag er ubønnhørlig igang, og nok en gang kan jeg søke trøst i at den foregående lørdagskvelden var vellykket. Det er vel ingenting som kan hjelpe mot søndagsdepresjonene som minnene av en vellykket aften, og igår var det inget ringere enn en ordentlig herremiddag som stod på menyen. Gjestene var fire av mine nærmeste venner, en gjeng på i alt seks unge menn som har holdt sammen de siste 14 årene og som møtes jevnlig for å nyte mat og drikke og kanskje diskutere litt, om anledningen skulle by seg. Menyen bestod av risotto med chili og scampi til forrett, mørbrad med ovnsbakte poteter, champignonsaus og broccoli til hovedrett, oster og deretter en altfor stor posjon med banansplitt til dessert. De andre er nemlig ville etter is. Med dertil hørende viner og en hel del gin, kan man tenke seg at stemningen var på topp helt til en av konene stod på døren og erklærte at festen var over. Midt i kortspillet, forøvrig, som jeg for én gangs skyld vant.

Det kan nok tenkes at enkelte ville synes forsamlingen var en smule eiendommelig, for alle sammen dyrker vi våre små særegheter, og ingen hadde vel følt seg 100% komfortabel innenfor A4-formatet. Aftenens hovedkokk, Vigmund, som er avbildet øverst sammen med herr kjøkkenbetjent stipendiaten, er av utdannelse sanger, jobber med katekisme og er den i gjengen med den aller største praktiske kredibilitet. Han tok meg stadig med ut på isfiske eller ut i skogen for å brenne bål - han kledd i state-of-the-art speiderutstyr med stikkvåpen og stormkjøkken, jeg gjerne kledd i frakk, altfor tynne sko og med håret passelig pomadert. Han hadde også et kors rundt halsen han brukte til å åpne saker og ting med - det såkalte survivorkorset. Som jeg sa, praktisk sett ligger han langt foran. Stipendiaten, han er stipendiat i historie, som jo betyr at man holder på med en doktoravhandling, og ved siden av historie er hans store pasjon obskure 1700-talls operaer. Jo særere desto bedre, virker det som. Av andre interesser kan nevnes heraldikk, som er læren om våpenskjoldkunsten og såkalt historisk reenactment, som betyr å kle seg ut som soldat og føre krig.

Ole-Henrik, her avbildet med livretten iskrem og som til daglig jobber som kulturbyråkrat, er egentlig musikkviter og kan mer om kastratsangere og deres historie enn vi egentlig vil vite. En kastratsanger er en mannsperson som i ung alder har blitt kastrert, for å kunne synge lyst og fagert som en kvinne. Enda fagrere faktisk, men dette sluttet man med etterhvert. Takk og pris, sier noen, dessverre sier andre. Ole-Henrik er også av typen som ville møtt opp i skogen med håret ferdig pomadert.

Lars, vår evige student, er fotballsupporterlederen som skilte seg ut med frakk og skjerf og med cognac på innelommen på fotballtur. Da vi ble kjent husker jeg at en av hobbyene hans var å strikke bamser og slips. Han var sentral i den lille Unge Høyre-foreningen min, han var medlem av AUF og senere også KrF. Politisk sett en vanskelig person å sette fingeren på, der altså.

Fraværende var Martin, han også musikkviter av utdannelse, men han har i senere tid gjort en solid klassereise, blitt salgssjef i rikspressen og tar nå en master til på selveste BI.

Så er det meg selv, en handelsutdannet, nevrotisk livsnyter med egen blogg og en forkjærlighet for piker, gin og sang.

Som en av våre andre venner kommenterte på Lars statusoppdatering i går kveld:

Jævla raringer.

Ukens spellemann

Dagens mediekommentar idag dreier seg nok en gang om yndlingen Alexander Rybak. Kjære vene, kan det ikke bli slutt på uinteressant stoff om ham sålenge svenskene har tatt ham over og vi slipper å ha ham på skjermen en stund? Neida. Norske medier rapporterer flittig om alt han sier og gjør, og skal vi tro VG, så er det ikke så rent lite. Igår fikk vi vite at Rybak syntes det var farlig å snakke om Northug. Joda, jeg skjønner det. Men så ikke gjør det på direktesent fjernsyn i et program som ikke handler om skisport da? Forrige uke hadde han løpt ut for å kaste opp etter oppvisningen sin i svenske Skal vi danse, og jeg er definitivt ikke blant dem som oppfordrer folk til å kaste opp på jobb, og jeg er ihvertfall ikke interessert i å lese om dem som gjør det. Til alt overmål snakket han med Aftonbladet om at han sliter med psykiske problemer og har vært veldig, veldig deprimert i det siste, bare at han har vært flink til å skjule det for det store publikum. Men det har vært tøft, får vi vite. Han er som en trist klovn, liksom. Tapper og innstilt på å fullføre livsmisjonen sin; Rybak til folket. Dette er sikkert kjempebra, og selger sikkert enda bedre, men oppfordringen må nok en gang være at Rybak skal sykemelde seg om det blir for tøft.

Han trenger ikke holde ut for min skyld.

Tørst av mars

Fredag! Det passer liksom alltid. Jeg er alltid i godt humør på fredagene, ihvertfall som regel, og spesielt idag. Det har vært litt slitsomt de siste ukene å forsøke å holde vinterderpresjonen borte, og sant og si har det vel ikke vært 100% vellykket, men nå tror jeg at jeg har overvunnet den. Jeg har nemlig planene klare: Om to uker er jeg i Paris. Østers, chablis og opera på Versailles, og det er lov å håpe at våren er kommet dit. Og at den ikke er så langt unna når vi kommer hjem. Ikveld skal jeg i festligheter, ja jeg skal faktisk på herreklubb. Det er ikke hver dag, og tversoversløfen skal selvsagt på.  Imorgen blir det også herremiddag, dog i en anelse mindre setting enn i aften, når fire av mine aller beste venner kommer på middag, og neste helg kommer det også gode venner for å spise og drikke.

Jeg skjønner godt hva Cornelis Vreeswijk mente da han sa -Jag blir alltid så enormt törstig av marts.

Skål, og riktig god fredagskveld.

Klar for skuffelsen - det er vår!

Det er mars og det drypper fra taket! Solen varmer, og våren er igang. Kan det bli bedre? Nå vet jeg at mars kalles skuffelsens måned, og at det kommer til å komme kuldeperioder igjen. Men for at man skal bli skuffet, må jo først optimismen komme, og optimismen kom med solen idag. Så nå kan skuffelsen bare komme - det er vår.

Så kan skientusiastene si akkurat hva de vil om den saken.

Opera og vin på blå resept!

Dagbladet melder idag at en gruppe forskere nå har funnet ut at en god latter forlenger livet. Dette vil jeg vel påstå at de som har fulgt med har vært klar over en stund - det må da være et ordtak på alder med oldemor eller mer, men det er nå ikke alltid slik at forskerne er de første til å oppdage ting. Nå er det ihvertfall vitenskapelig bevist - å være glad har mer å si for levetiden enn fedme og mosjon, og forskerne lurer nå kanskje på om det kan være på tide å fokusere mer på livsglede enn å få folk til å slutte å røke, mosjonere og slanke seg. Altså. Dette har professor Per Fugelli sagt hele tiden, spesielt under de voldsomme anti-sukker- og røkekampanjene det til stadighet legges opp til her til lands. Det ble sagt så vakkert allerede i 1771, som gir en pekepinn på hvor bakstreberske helsepolitikerne faktisk har vært: Og skam få den som elsker tvang, og hater piker, vin og sang. Ingen blir ulykkelig av piker, vin og sang. Tenk litt på dét.

Her bør NRK kjenne sin besøkelsestid. Programmet Puls, som er ment til å skremme folk ned i vekt og opp i trærne, er for eksempel kjempeirriterende og et program jeg bare blir i dårlig humør av. Nå som det er bevist at man dør tidligere av dårlig humør, bør dette programmet snarest vekk fra skjermen. Jeg regner med at disse forskningsresultatene også raskt følges opp av hysterikerne i helsedirektoratet. Det bør lettes på røkeloven, så man ihvertfall kan nyte en god sigar i en lukket salong etter middag, og på samme måte som man har diskutert "grønn resept" for å stimulere folk til å trene, bør det legges opp til kombinerte opera- og vinturer på statens bekostning, for alle dem som faktisk blir lykkeligere av det. 

Det blir en deilig dag!

Trangviksposten

I mediekommentarene her på Tweeds kommer Fredriksstad Blad ofte ganske dårlig ut. Det kan synes urettferdig, tenker mange, ufarlig lokalavis som den er. Dessuten, kanskje er alle lokalaviser like dårlige? Jeg leser heldigvis ikke så mange, så det kan godt hende det finnes varianter der ute som langt overgår Fredriksstad Blad i elendig journalistikk. I den ene saken jeg idag skal kommentere, orket jeg ikke engang å lete etter dårlig journalisthåndverk, men jeg kan mer enn ane at det er der. De hadde rett og slett et nærbilde av en fotballspillers føtter, og da leser jeg av prinsipp ikke videre. Fredriksstad Blad, hør etter: Dette er en morgenavis. Folk spiser. Må jeg si mer? Kjære vene, for noe tull dere driver med.

 Dagens andre sak er heldigvis ikke like motbydelig. Jeg vet ikke om dette er et ledd i bladets omdømmeendringpolitikk eller noe slikt, at de først er dårlige, så motbydelige, bare for at vi skal trekke et lettelsens sukk når de bare er dårlige igjen. Dette brukte de igår plass på:

I noe som muligens kan være et forsøk på en petitartikkel, og som derfor ikke finnes tilgjengelig i nettversjon, tar en journalist for seg det som var bedre før og det som ikke var bedre før. Egentlig kommer han frem til at ingenting var bedre før, og spesielt ikke det å bli riset på bakenden av sin far. Merkelig ting å ha med i grunnen, men han fortsetter og vi forsøker å glemme det vi nettopp leste. Så kommer han til poenget, han tar for seg en av Fredrikstads mest kjente sanger, som åpner med ordene "Når lemmane faller på Flora", som oversatt til utenbysspråk betyr "Når iskremkiosken Flora åpner for sesongen."

Han skriver: Det som imidlertid IKKE er bedre nå for tiden, er en detalj i Fredrikstad som var særdeles mye bedre før i tiden. Det gjelder de forevigede "lemmane" på iskremkiosken borte på Flora. De faller ikke lenger, slik de gjorde før. Riktignok selges det iskrem der fremdeles, men aller mest kebab og slikt, og de nye driverne borte i parken ved Kråkerøybroen har både åpent hele året og lemmane åpne. Det depressive ved det, er at Tor Andersens tekst og Per Grimstads melodi fra 1980 ikke lenger gir de gode, gamle forventningene om ny vår. Trist, nå når vi trenger grunner til å holde ut.

Ikke nok med at "driverne", hva nå det betyr, selger kebab på gamle Flora, altså. De er også frekke nok til aldri å ha stengt, slik at vi ikke lenger kan glede oss til de åpner.

Jeg håper skylappene i det minste snart faller.