Endelig fredag

Idag hentet jeg tolv nye cocktailglass, og dette feires med helgens aller første Dry Martini.

Rørt. Ikke rystet. God fredag.

Politisk broiler

Noen har kanskje savnet mediekommentarene mine, og jeg tenkte at jeg kunne ta opp tråden etterhvert og begynne litt forsiktig allerede idag. Jeg leste nemlig på VG Nett igår, at det skal spilles inn nye episoder av min gamle favorittserie "Dallas", eller kanskje mer presist, det blir en ny serie med mange av de samme skuespillerne, og rollefigurene er de samme. Min yndlingsrollefigur i Dallas var selvsagt JR. JR var den onde helten, og du kunne alltid føle deg trygg på at JR ordnet opp helt til sist, ingen slo ol' JR. Om det var noen som konspirerte eller på egen hånd forsøkte å ta drepen på sjarmøren, så var det altså bare et spørsmål om tid før all motstand var feiet av banen og JR igjen satt på toppen av sitt lille oljeimperium. Han var ikke så snill, men så har jeg også alltid hatt en forkjærlighet for de onde rollefigurene i filmer og serier, ja helt siden jeg hørte Kaptein Krok på lydboken min, du vet en sånn som sa "og når du hører denne lyden *plingeling* bla om til neste side", for de bøkene var jeg så glad i. Og hva var det Kaptein Krok sa? Jeg skal drepe Peter Pan om det så blir det siste jeg gjør. Og jeg hadde aldri hørt noe tøffere og jeg var helt fortapt i dette fascinerende onde.

Etterpå har det blitt mange slike mer eller mindre slemme figurer som har kommet mitt hjerte nært. Det finnes vel ikke noe mer nærliggende eksempel enn Scar i Løvenes Konge; det var kjærlighet ved aller første blikk allerede da han foraktfult spyttet ut sin første britiske setning. Og da han sang "Be prepared" sammen med sin hær av dumme hyener og til og med lærte meg uttrykket quid pro quo, nådde han helt til topp, og jeg har til og med sangen på spotify, sånn for å bli motivert.

Er det så rart jeg ble tiltrukket av politikk?

Nettvenner, antivenner og andre venner

Som jeg har fortalt tidligere, er jeg absolutt mest tiltrukket av bilder når jeg leser både aviser og blogger, og det skal være interessant om jeg gidder å lese en blogg jevnlig. Jeg har nevnt et par interessante blogger jeg følger, og som jeg ikke synes det er bortkastet tid å stikke innom. En av disse er Magnhilds Antiblogg, som jeg dessuten ikke trenger å gå innom hele tiden, for antibloggeren er nemlig på Twitter, og der kan vi ha daglig kontakt. I et innlegg for noen uker siden snakket jeg om mitt forhold til Twitter, og hvordan jeg stort sett kunne betraktes som en stalker, fordi jeg "samtalte" med dem jeg syntes var interessante ved å respondere på deres tweets. Dette kan kanskje kalles en tanke reaktivt, men det har allikevel fungert sånn passe bra for meg da, kan du si. En av disse folkene er altså Magnhild. Hun er kanskje det nærmeste jeg som Twitter-amatør kommer en Twitter-venn, fordi de andre jeg har lengre tweetutvekslinger med, stort sett er vennene mine ute i den fysiske verden også. Og nettopp dette tok hun for seg på et innlegg på bloggen sin igår, altså dette med nettvenner kontra "virkelige" venner, noe som fikk meg til å tenke litt på mitt eget forhold til vennskap. Tweeds er en ganske liten blogg, og jeg kan ikke som Magnhild si at jeg har et spesielt nært forhold til dem som gir meg tilbakemelding eller de som kommenterer. Eller rettere sagt, det har jeg, men igjen fordi de som kommenterer stort sett kjenner meg i virkeligheten. Så liten er Tweeds! Men selv om jeg ikke har så mange nye "nettvenner", mener jeg at sosiale medier styrker vennskap der potensialet er stort, og ellers gjør liten skade der potensialet ikke er så stort. Jeg er ikke en av dem som har 1000 venner på Facebook, og selv mine stusselige 280 personer er folk jeg stort sett ikke snakker med, annet enn kanskje en kommentar eller to på Facebook. De sosiale mediene gjør altså at jeg har litt mer kontakt med folk jeg ellers ikke ville hatt kontakt med. Så tilbake til dem med potensiale, altså de som er virkelig er venner men som jeg treffer altfor sjelden. Jeg har nemlig noen venner jeg nesten utelukkende snakker med på chat eller e-post, og gjør det dem til noe dårligere venner? Jeg synes ikke det. Tvert imot er det lettere å holde kontakten på denne måten, og jeg synes ikke skriftlig kommunikasjon skal gjøres annenrangs, en kanskje ikke overraskende holdning fra en blogger. Selv om det helt klart er hyggelig å treffes nå og da også.
Som person er jeg ikke fryktelig sosial, og jeg holder meg vel i grunnen mest til dem som allerede er vennene mine. Dette er forsåvidt litt annerledes med "sosiale medier", hvor det er lettere å ta kontakt og finne tonen enn det er på toget. Jeg snakker aldri med fremmede mennesker på toget, og kanskje det er fordi jeg ikke bare kan klikke vekk samtalen om den blir for dum? Jeg er ikke glad i fremmede, og sant og si liker jeg egentlig ikke engang å treffe mine venners venner, særlig ikke om det kommer bardus på. Sett i det perspektivet skulle man tro jeg var en person med ganske få mennesker rundt meg, men merkelig nok, det er jeg ikke. Noen folk har mange venner generelt, men få nære venner, mens jeg har kanskje færre venner generelt og til gjengjeld mange nære venner. Vi er en gruppe på seks gutter som møtes noen ganger i året for å spise middag og ha det hyggelig sammen, og alle sammen har vært mine bestevenner i over 15 år. Det høres kanskje rart ut, men jeg kunne fortalt hver og en av dem mine mørkeste hemmeligheter, og dem er det selvsagt mange av. I tillegg har jeg et fåtall andre, som alle mer eller mindre kvalifiserer til betegnelsen bestevenn. Og om jeg snakker med dem hver uke eller annenhver måned, så har tiden aldri gått spesielt langt når vi igjen møtes, og vi er tilbake der vi var da vi sist så hverandre.

Som a-sosial er jeg slik sett ganske lykkelig stilt, og er lykkelig for alle de vennene som orker å være i nærheten av meg, selv når jeg er på mitt aller verste. Og er det noen der ute som tar sjansen på et nettvennskap, som antibloggersken Magnhild, så er jeg altså betraktelig mer positivt innstilt enn om noen skulle være så uheldige å prate til meg på toget.

Bring it on!

Porno, sushi og litteraturdebatt

I forrige innlegg kom jeg inn på Hindsgavl slott, stedet intellektuelle skandinaver for noen tiår siden dro for å møte likesinnede fra alle de nordiske land, for å diskutere og utveksle tanker og idéer og selvsagt være en del av den nordiske åndseliten. Ja, det hørtes kanskje noe alvorlig ut, men det tror jeg slett ikke det var. Før i tiden kombinerte man nemlig gjerne gode tanker med god mat og god drikke, en utmerket idé man burde ta opp igjen i disse dager. Som et eksempel på viktige temaer som ble tatt opp, så hadde disse åndsmenneskene, som kunne være alt fra forretningsmenn og jurister til forfattere og andre kunstnere, på slutten av sekstitallet for eksempel en "porno-uke", der forsamlingen kikket på datidens pornofilmer i en uke, for etterpå å kunne diskturere hvordan man skulle forholde seg til fenomenet. Pornofilm og påfølgende middag, hadde ikke det vært noe idag? På Hindsgavl fantes det også mindre hytter rundt omkring på godset, hvor man med stearinslysene tent overalt samlet seg i grupper etter middag, for å samtale eller heftig diskutere over drinkene sine, og ellers alt hva man nå enn drev med langt hjemmefra. Tonen ble nok lystig etterhvert, får man ihvertfall tro og håpe, og når gjestene ringte i en liten bjelle, kom tjenestepikene gående gjennom parken med gin tonic, champagne eller hva det måtte være herskapet trengte som stimuli til den videre debatt.
Denne modellen kunne jo utviklerne av den nye Litteraturhuset som er foreslått bygget i Fredrikstad i løpet av 2012 virkelig adoptere! Nå skal dette huset ligge midt i sentrum, og jeg tviler sterkt på at man får uniformerte tjenestepiker til å servere alkohol i små hytter som er plassert rundt omkring i byen. Litt av sjarmen med å reise bort et sted i noen dager, blir det nok unektelig også vanskelig å få til. Men, Litteraturhuset kan, om de mener alvor, bli et kultursentrum og en scene for debatt og samtale. For at dét skal skje må utviklerne fra begynnelsen få med seg sentrale aktører, slik at dette vokser opp fra bunnen og ikke blir nok et hus og nok en scene som folk ikke benytter seg av. Østfold Kunstersenters filosoficafé er eksempel på vellykkede tiltak innenfor samme genre, men Litteraturhuset må nok trekke litt flere folk enn som så, om dette skal stå seg økonomisk i lengden. Det skal etableres en restaurant i huset, og det er selvfølgelig helt etter mitt hjerte, men faren er også her at man etablerer et "fint" spisested med altfor høye priser i forhold til at den ønskede målgruppen faktisk benytter seg av det. Men så har vi også muligheten for at utviklerne faktisk ikke bryr seg så mye om målgruppe og innhold, men heller ser kun på bunnlinjen. Tanken har dessverre slått meg. Jeg håper derfor på en viss balanse, slik at man kanskje til og med får plass til to restauranter? Én virkelig flott en, der man kan spise østers, drikke cocktails og feire de store anledninger, og en annen litt rimeligere der man kan spise sushi og høre på foredrag eller opplesninger samtidig som man nyter en god chablis.

Uansett, forholdene ligger forhåpentligvis snart til rette for den gode samtale, og om det kanskje ikke akkurat blir porno-uke med det første, så gleder jeg meg allerede til kåserier og diskusjoner, og selvfølgelig til å se hvordan alle disse andre kulturinteresserte i byen vår ser ut. For de har ikke akkurat vært så synlige hittil!

Vi sees i 2012.

Hva skal du gjøre til sommeren?

Igår begynte jeg som smått med vår- og sommeroptimismen, og jeg synes ikke det er noen grunn til å slutte med det idag. Sommeren er dessverre ganske kort, noe som det betyr at man må være litt effektiv dersom man skal få gjort det man har lyst til, og da hjelper det med planlegging. Dessuten, om man planlegger sommeren på vinteren gleder man seg jo plutselig, og da skjer det noe hyggelig allikevel. Som dere skjønner har jeg gått i terapi.

Ting jeg vil gjøre til sommeren:
1. Få større grønnsakshave.
Botanikk er som nevnt hobbyen min, selv om jeg absolutt tar meg best ut i hatten min og ikke foroverbøyd over masse jord. Og jeg må innrømme at jeg nok liker tanken bedre enn selve utøvelsen. Men, det gir da resultater, i form av tomater, dill, salat, oregano, jordbær, malurt og mynte til mojitoen. Til sommeren vil jeg ha en større flekk, for å få flere jordbær. Det er mulig jeg skulle begynt på dette ifjor.
2. Dra på dannelsesferie til Hindsgavl slott.
Hindsgavl slott i Danmark disponeres av Foreningen Norden, og har siden tyvetallet drevet med konferanser og foredrag, og hvor man ihvertfall i gamle dager kunne tilbringe tid med intellektuelle skandinaver, diskutere politikk og utvikle seg som menneske. Ingenting er som å utvikle seg som menneske, dere. Jeg tror ikke de driver i samme stil lenger, men et og annet foredrag vet jeg det er, og man kan ihvertfall suge til seg litt fornem historie og flott arkitektur. Hvem blir med?
3. Få sving på køllen.
Merket dere hvor tabloid jeg var på dette punktet? Nå tror dere sikkert at jeg var litt equivoque, men neida, det var såvisst ikke golf jeg tenkte på. Jeg refererer selvsagt til treklubben man bruker når man spiller croquet, etter min mening et langt mer dannet spill en golf, som jo har blitt forderdelig mainstream. Ja, golf er nesten blitt litt TV2, og det bør man tenke over før man kjører seg fast. Uansett, croquet-clubben, altså ikke køllen denne gangen, må utvikles og en permanent bane må finnes. Vi trenger ihvertfall tre nøkkelpersoner; en direktør, en banemester og en drikkemester. Man har selvfølgelig gin og tonic med ut når man spiller.
4. Reise til Syd-Frankrike
Nå vil jeg alltid reise til Syd-Frankrike, så det er kanskje ikke overraskende, men jeg må likefullt ha det med. I fjor var vi i Spania, og det var absolutt en bra opplevelse, men jeg tror allikevel at Frankrike passer enda bedre for meg. Der sier man monsieur og poisson og selv om jeg ikke klandrer spanjolene for ikke å bruke fransk, er det nå bare et faktum at Spania ikke er Frankrike og dermed heller aldri kan bli like bra. Så var det sagt.
5. Reise til Skåne
Skåne er Sveriges desidert mest sjarmerende område, og reiser man dit og bosetter seg i Lund, slik som vi gjør, har man både Malmø og København i nærheten, begge to fascinerende og flotte byer på hver sin måte. Jeg tar med Skåne fordi jeg har levd såpass lenge at jeg vet at det ikke blir noen tur til Syd-Frankrike i år, og da vil man dra et sted som er nesten like bra. Bildet er fra Lunds Universitet, og la oss innrømme det, noe slikt hadde aldri blitt bygget i Fredrikstad. Om man ikke hadde lagt et badeland ved siden av, da. Nå sier de ikke monsieur i Skåne heller, men det er søren ikke langt unna, dessuten er det kontinentalt der nede og de skarrer ihvertfall på r'ene.

Dette ble da ikke så verst? Jeg er fornøyd. Her er det bare å sette seg ned med papir og fyllepenn, slik at planene kan legges, for i mars er det nemlig Paris-reise, og den skal jo også planlegges. Så før man vet ordet av det er croquet-sesongen igang, og da gjelder det å ikke ha ligget i hi hele vinteren igjennom. Lenge til sommeren? Mine venner, vi har bare tiden og veien.

Ha en fornøyelig onsdag.

Skal det være en pels av blånende rev?

Jeg har, som den trofaste leser sikkert har fått med seg, en viss positiv inklinasjon mot norske revyskuespillere i alminnelighet og revykongen Dag Frøland i særdeleshet. Grunnen til at det ble slik er uviss, men jeg har kommet frem til dét at smaken min er såpass sær at det er umulig å begynne å nøste opp i hvorfor det er slik. Stipendiaten har det på samme måte, bare med helt obskure klassiske komponister, og en annen god venn av meg skrev hovedoppgave om kastratsangere. Så når jeg tenker over det har kanskje omgangskretsen litt å si for hvor sære interesser man kan tillate seg å dyrke. Ihvertfall, nå kan jeg faktisk sikre meg flere ting fra Dag Frølands store samling av antikviteter og kunstverk, som nemlig ligger for salg hos auksjonshuset Blomqvist i disse dager. Det hadde vel vært noe, å skaffe seg en tegning av Dag Frøland eller et maleri av Aase Bye eller kanskje en pelskåpe av typen brun persianer? Jeg har fødselsdag om mindre enn fjorten dager, så jeg bare nevner det.

Her har dere to velkledde herrer i Dag Frøland og Ole Paus, sistnevnte slik dere aldri har sett ham før.

Riktig god kveld!

Hallo, hallo! Nå blir det deilig sommervær!

Idag er det et drittvær av dimensjoner. Ikke det at det er ekstremt på noe som helst måte, nei, det er bare på mange forskjellige måter et drittvær, og det er dét som utgjør dimensjonene. Det er nemlig litt glatt, litt vått, litt grått, litt kaldt, og så regner det. Men for dem som har sett på kalenderen idag, er det ingen som helst grunn til å surmule. Det er nemlig den aller første dagen i den aller siste vintermåneden. Det er som å måtte tåle litt ekstra surmuling fra en kollega som skal slutte og har en måned igjen; vinteren er offisielt ferdig til første mars, og det som eventuelt måtte henge igjen etter det er bare rester av igjenglemte ting man må ta med seg når man skal være borte for alltid. Eller ihvertfall for noen måneder da.Som man kan forstå ut fra den positive tonen, gleder jeg meg til det blir varmere i været og til sommeren virkelig er her. Og nå kommer faktisk snart vinden ifra sør, og det er på høy tid å begynne å forberede seg litt. Det må sies at det ikke har vært noen sommer å skryte av de siste årene, men det er tross alt bedre enn dette her, og det er ihvertfall som regel periodevis mulig å sitte utendørs og spise middag under markisen, plukke seg salat fra grønnsakshaven og spise bringebær fra busk. Ja, til og med gressklipping har sin sjarm, selv om jeg ikke akkurat normalt er førstemann til garasjen. Da tar jeg gjerne på meg en fillete stråhått, for å se ekstra landlig ut, og plystrer glad som akermannen der jeg dytter rundt på det motoriserte vidunderet. Jeg fyller faktisk bensin på den også, noe som nesten er uventet avansert for en som ikke engang har førerkort. Gressklipperen er liksom min, og det nærmeste jeg har kommet et kjøretøy de siste årene. Ihvertfall fra førersetet, om man nå kan kalle det det. Bildet ovenfor er forresten fra Spania, der vi var i fjor sommer, og det er en limebusk. Eller heter det limetre? Utsiktene til å plukke sin egen lime er vel ikke stor akkurat her til lands, men jeg har mynte i grønnsakshaven som vi bruker til mojito på sommeren, og da gjør det ikke så mye om vi kjøper limen i butikken, synes jeg. Det er vel ikke noe mål å være selvforsynte heller?

Idag synes jeg alle som er skal tenke litt på sommeren og alt det hyggelige vi skal gjøre, så skriver vi tusen ord om dette til imorgen. God middag!