Ekstremvær på Østlandet

Idag tror jeg ikke det blir mye utelek. Det snør jo! Og ikke ser det ut til å stanse med det første, heller, så jeg anbefaler folk å holde seg innendørs, av hensyn til trivselen. Den synker nemlig svært raskt i snø og vind, og det skal så veldig mye til for å få den opp igjen! Det er litt som å slanke seg. Man går fort opp i vekt, men det tar uendelig lang tid å gå ned igjen. Ja, dersom man overhodet går ned igjen. Det tror jeg aldri jeg har gjort, egentlig, kanskje med unntak av noen få prosents forandringer når jeg jojo-slanker. Man går opp fem, og går ned én, liksom. Uansett, nå var det snø og vind vi skulle snakke om. Det tar altså lang tid før trivselen kommer opp på et levelig nivå igjen, om det i det hele tatt skjer! Jeg har hørt om folk som gikk ut i kulden, og aldri mer ble det samme trivelige mennesket.

Ellers er det jo hyggelig at det blåser fra Høyre, når det først blåser. Aftenposten offentliggjorde idag en undersøkelse om at Høyre er Norges største parti, og at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er like store. Nå holder vel ikke dette frem til valget, og ihvertfall ikke her i byen, men det er uansett ting som bidrar til trivselen, både ute og inne.

Ta nå advarselen min alvorlig; ikke gå ut og få forfrysninger eller verre ting. Behold slåbrokken på og les en god bok, jeg har flere å anbefale, og spesielt om fransk kongelig historie har jeg noen riktige godbiter. Drikk en kopp te, se ut av vinduet, og send heller ut madammen.

Riktig god lørdag.

Ukens kulturinnslag: Den glade ordfører

Ja, så er det fredags ettermiddag, og uken er snart over. Det har jo gått ganske greit? Selvom mandagen begynte helt elendig og tirsdagen ikke innfridde 100%, så synes jeg det tok seg opp slik mot slutten. Men det kan ikke bli noen hvilepute, bevares, for nå er det rett og slett så kaldt og trist ute at jeg frykter for trivselen. Jeg merker hvert år at jeg ikke er laget for å bo i Norge på vinteren, og jeg blir rett og slett sint og bitter på været som herjer med kroppen min. Men hva skal man gjøre, Syd-Frankrike trenger jo begrenset med nordmenn helt uten inntekt og med minimal kjennskap til det franske språk. Kanskje jeg skulle begynne med fransk kulturformidling til vinterkalde nordmenn? Ikveld skal jeg ihvertfall ta noen gin/tonics, og helt glemme alt som heter vinter.

Jeg hadde ikke tenkt til å skrive så mye her idag, men fordi vi jo har hatt nominasjonskamp om ordførerkandidatplassen i Fredrikstad Høyre, tenkte jeg å dele en aldri så liten kulturopplevelse med dere. Innslaget passer ekstra godt i denne Høyre-uken, for Elisabeth Granneman, som synger, hun var jo tidligere formann i Lørenskog Unge Høyre. Her synger hun en vise hvor hun gestalter Albert Nordengen, Oslos store Høyre-ordfører gjennom mange år. Vi kan kanskje lære noe av den alle sammen?

God fredagskveld, og god fornøyelse!

PS! Skru opp lyden, det er litt dårlig opptak. Takk. Snurr film.

2011 - året det var så bratt

Fredrikstad Høyres nominasjonsmøte er over, og jeg tror vel ingen var direkte overrasket over resultatet. Peter Kuran vant, Rune Grundekjøn tapte, og Bengt Morten Wenstøb havnet på andreplass. Jeg har jo tatt for meg situasjonen i Fredrikstad Høyre tidligere, og det er ingen hemmelighet at jeg personlig støttet Bengt Morten Wenstøb. Det gjorde jeg også på nominasjonsmøtet igår, og fikk min politiske debut som støttetaler, noe jeg synes var veldig spennende. Det er jo ikke hver dag man kan snakke til en forsamling Høyre-folk om det man mener er viktig, så den anledningen måtte jeg jo bare benytte meg av. Morsomt!

Jeg synes ikke det er nødvendig med så mye diskusjon rundt utfallet av nominasjonsmøtet; ingenting kan nå forandre på det som er skjedd, og Høyre er ikke tjent med store debatter rundt dette. Jeg vil allikevel tillate meg å komme med en aldri så liten betraktning, og det er at valget ikke ble vunnet igår. I talen min til nominasjonsmøtet sa jeg at 2011 kan bli et skjebneår for Høyre i Fredrikstad. Det kan bli et skjebneår i den forstand at det kan bli året vi gjør tidenes valg, eller det kan bli året tidenes valg gikk oss hus forbi, fordi vi ikke klarte å samle oss om den riktige kandidaten.

Klarte vi å samle oss om den riktige kandidaten? Det gjenstår å se. Peter Kuran gjorde som vanlig en utmerket jobb med å mobilisere sin egen krets fremfor nominasjonsmøtet. Det tror jeg ikke er en spesielt kontroversiell utalelse - det kom ganske tydelig frem på møtet. Dette har han fått honnør for tidligere, og en del av en politikers jobb er jo nettopp å mobilisere. Jeg er i utgansgpunktet slett ikke i mot dette. Noe av problemet, slik jeg ser det, er vel at Kuran synes å være litt mer populær inne i salen enn utenfor, og jeg tror det er dét Bernt Kristian Berntsen mener når han i sitt innlegg på MittFB sier at det er en svakhet ved demokratiet "at et nominasjonsmøte lett kan manipuleres". Det er et ubestridelig faktum at det er lettere å vinne et nominasjonsmøte enn å vinne et valg, og selv om Peter Kuran kommenterer at Berntsens uttalelser faller på sin egen urimelighet, kommer ingen unna at tyve venner, polske katolikker eller ikke, kan påvirke et resultat i en annen retning enn velgerne faktisk vil. Berntsen reagerer med å melde seg ut av Fredrikstad Høyre, og det tror jeg er å gripe problemet an i helt feil ende. Ja, det gjør faktisk bare problemet verre; rundt frokostbordet i dag morges satt det svært mange misfornøyde eks-medlemmer og irriterte seg over et resultat de ikke har kunnet være med på å påvirke, fordi de i protest har latt være å betale medlemsavgiften. Da blir det feil å bare skylde på Peter Kurans etter enkeltes oppfatning kreative mobilisering. Han gjorde jobben sin, og vant.

Nå må Peter Kuran vise lederskap og vinne også valget i 2011. Alle må selfølgelig hjelpe til, men det er helt avgjørende at Peter Kuran viser at han kan mobilisere flere enn dem han kan ringe til, flere enn dem som kjenner ham og flere enn dem som betaler medlemsavgift til Høyre. Listen må legges høyt når Høyre gjør det såpass godt på meningsmålingene, og det å vinne i 2011 betyr å få ordførerplassen. Denne sjansen har nemlig ikke Fredrikstad Høyre råd til å la gå fra seg. Det har ikke Peter Kuran heller, for da tror jeg mobiliseringen om fire år blir litt i tyngste laget.

Selv havnet jeg på noenogtredevteplass, og skal hjelpe til så godt jeg kan. Valgkampen kan begynne!

Dra en laks

Tirsdagen er helt grei, noen mandag ble det virkelig ikke. Det er så utrolig kaldt; kroppen min skriker etter Syd-Frankrike, som jeg sier til sønnen min. Han hører det også.

Jeg skal i et møte nå på kvelden, som jeg ofte skal etter jobben, og da blir det litt travelt med tanke på middag. Særlig når konen er såpass arbeidsfør at hun kommer sent hjem, for da er jo jeg helt overlatt til megselv! Og hva blir det da? "Pølser," tenker du, og det er ikke så galt tenkt. Men idag har jeg faktisk lagd noe skikkelig enkelt og godt, som jeg har stjålet fra en reklame for Eksportutvalget for fisk. Jeg kappet kjapt opp litt gulrøtter og løk, stekte dette i olje før jeg hadde opp i noen biter med laks. Så helte jeg sur-søt saus over (spennende, ja?), og lot dette ha det bra sammen i stekepannen helt til jeg ikke orket å vente lenger. Et voilá - en herremiddag på én, to, tre.

Morgendagens middagstips der, altså. Vel bekomme!

Mandagen som ble helt søndag

Jeg nevnte igår at midtnovember og mandag ikke kunne bli mer hverdag, og at det var deilig. Jeg kunne tenke meg å modifisere dette utsagnet på to punkter.

1. Det kunne bli mer hverdag, det begynte nemlig i tillegg å regne.

2. Det var ikke deilig.

Nå vet jeg ikke om det var regnet som ødela, men i forhold til vanlige mandager har ikke dagen levd opp til forventningene. I motsetning til folk flest liker jeg nemlig mandager. Ja, mer enn liker; jeg står på søndagsperrongen og hilser mandagstoget velkommen som en kjær venn, en redder i nøden fra grusomme søndagsdepresjoner, ja en frelser. Idag mistenker jeg at frelseren min ble litt snurt da jeg sa offentlig i bloggen at søndagen ikke hadde vært så ille. Det er jo sikkert slik at når søndagen er dårlig, så må nødvendigvis mandagen bli bra, og da omvendt i motsatt tilfelle. Siden søndagene mine konsekvent er svarte dager har jeg jo nesten ikke opplevd en skikkelig drittmandag, og i tilfelle har jeg fortrengt den innen neste søndag borer seg gjennom sjelen min i all sin kjedsommelighet. Søndagselskerne hater sikkert mandager, har jeg tenkt, og det er vel ikke så rart? Mandagen tar jo fra dem alt som for dem er lyst og deilig, fritid og søndagsmiddag og tur i skogen og besøk hos deilige svigermor.

For noen uker siden bestilte jeg noen espressokopper, vi har nemlig en Nespressomaskin som jeg elsker, og disse koppene var ganske spesielle. De er designet av Rob Brandt, og er formet som sammenkrøllede plastkopper. Idag, etter mye venting, kom de frem, og full av forventning trekker jeg dem opp av havet av miniskumgummibananer den danske leverandøren har pakket dem inn i før han sendte dem fra seg. Og så har den fordømte danskemannen klar å sende meg feil størrelse! Jeg sitter nå med seks stykk helt ordinærstore sammenkrøllede plastkopper i porselen. Man kan jo ikke drikke espresso av sånt, og akkurat slike ting blir det dårlige mandager av. Nå fikk jeg faktisk hentelappen på lørdag, så det er en skjebnens ironi at jeg ikke hentet dem igår for å lage en litt begredelig avslutning på en ellers god søndag, men så fremsynt var jeg altså ikke.

I tillegg vil jeg bare få sagt at vi ikke hadde skikkelig te på jobben, men noe som heter "White Tea". White tea?? (....) Sånn.

Nå satser jeg alt på at det blir en herlig, grå og vanlig tirsdag imorgen, og at neste søndag blir grusom. Da skal vi kose vårs!

Napoleon med sitt skjerf

Jeg fikk en liten påminnelse fra bloggrådgiveren om at det gikk an å legge ut et lite innlegg om at søndagen faktisk var kjedelig selvom det er farsdag og cupfinale. Dette er jeg jo hjertens enig i, jeg har bare ikke tenkt spesielt mye over det selv, og akkurat den cupfinalen har jeg glemt. Hvem vinner? Hvem spiller? Hvem vant? Samme det, vel.

Farsdagen er ihvertfall ganske hyggelig. Jeg ble vekket, dog ikke at noen kom inn på soveværelset med kaffe og gave, men derimot av en liten sønn som ropte til mor at de skulle vekke meg med kaffe og gave. Og gaven var et skjerf, kunne han fortelle. Det var det jamen, også, et flott ullskjerf som jeg skal ta på meg når jeg må ut i den virkelige verden imorgen. Jeg la ved et lite bilde av skjerfet, drapert rundt keiser Napoleon. Da skjønner dere hvor fint det er.

Nå har egentlig ikke søndagen idag vært av de verste, og det bør jo ikke underslåes, de gangene søndagene faktiske er helt alright. Vi hadde til og med ribbe til middag, og da jeg var nede i kjelleren for å hente noen øl så jeg at det var en marsipankake i kjøleskapet. Ikke akkurat mat for følsomme virusmager, men herregud, det er da farsdag bare en gang i året, og man kan jo ikke leve på biola og ryvita hele uken heller.

Imorgen er det mandag, det er midt i november, og det går liksom ikke an å få mer hverdag enn dét. Deilig!

God søndagskveld.

Den mørke, tunge tiden.

Nå er det en liten stund siden mitt siste innlegg, og det er i grunnen bare sløvt. Jeg har riktignok vært "under the weather", som de sier på kontinentet, for jeg har for alvor begynt å merke at den grusomme vinteren kommer over oss. Bakteriene er allerede bak murene, og de har ikke tenkt til å gi seg før ut i april, kan jeg tenke meg. Og da kommer snart sommerforkjølelsen. Vel, nok av det. Jeg skulle snakke om at det var slapt å ikke skrive blogginnlegg. Jeg skylder litt på inspirasjon også, men det er visst ikke lov. Min gode journalistvenninne/bloggrådgiver sier at det hele dreier som om hardt arbeid og disiplin, og at inspirasjon er for pyser. Dette liker mitt katolskvennlige sinn, med sans for regler og rutiner. Det er jo nemlig litt soveputefilosofi å gå rundt å vente på inspirasjon hele tiden! Inspirasjon kommer egentlig aldri, derfor hadde jeg bloggpause på halvannet år. Litt upraktisk er det egentlig også, med regler, altså. For jeg er jo ikke bare kotalskvennlig og regeldrevet. Jeg har jo en libertiner i meg også, som ikke bryr seg så mye om regler. Det er han som egentlig er fet. Sålibertineren i meg skriker, for han liker å ligge på sofaen. Hva skal man gjøre?

Skal man tenke litt dagbokblogg (eller heter det bloggdagbok?), som jeg ikke er fremmed for, selv om jeg nok bekymrer meg litt for stilartene her i bloggen min, så vil den kommende uken bestå av endel møter, blant annet nominasjonsmøtet i Fredrikstad Høyre. Det blir et høydepunkt, uansett hvordan det går. Jeg gleder meg til det.

Nå kan jeg ikke skrive mer, for libertineren skal ha kaffe og Storbynatt. Hils!