En mann i slåbrokk er en lykkelig mann

En del av meg ble igjen i Oslo da jeg flyttet derfra, og selv om jeg ofte er på besøk, får jeg den aldri med meg hjem. Den er der inne blant levende gater, bygårder, caféer og forretninger og pene mennesker, og møter meg glad på stasjonen når jeg kommer, slik at den dagen jeg tilbringer i Oslo, som regel er en dag som er bra. Det var den igår også, jeg måtte nemlig innover for å handle noen småting, deriblant en ny slåbrokk, for dette ekstremslåbrokklivet som julen 2011 bragte med seg gav aller siste støt til et allerede utslitt eksemplar av arten i farven lys blå.

Jeg handlet ikke bare, nei en mann kommer ikke langt på slåbrokker og skinnhansker fra Hanske-Hallén alene. Vi spiste og drakk på en liten italiensk restaurant på Tjuvholmen og drakk cocktails i Hotel Bristols bibliotekbar. Nesten alle steder var stengt, for det er visst ikke meningen man skal kunne drikke cocktails i romjulen, men biblioteksbaren tok oss imot med relativt åpne armer og et utmerket drikkekart. Det er noe eget med steder der servitørene har hvite skjorter og tversoversløyfe, og som kombinerer bøker og gode drikkevarer. Forholdene ligger til rette for mye hygge akkurat dér.

Og går jeg avsted til toget, på vei til hyggelig selskap hos stipendiaten i Gamlebyen, med en skotskrutet slåbrokk pent innpakket i posen, en bok i lommen og med Sammy Davis' Paris is at Her Best in May syngende inne i eget hode, da vet jeg at Oslo har levert nok en gang. Den delen av meg som ble igjen i Oslo kan bare bli der. Den har det bra.