De nære ting

Dersom dere synes det var stille på Tweeds igår, kan jeg fortelle at dette kan komme av at jeg sliter litt med en av mine aller beste venner. Det er ikke greit å slite med vennene sine, og akkurat denne har jeg og har alltid hatt et spesielt nært forhold til, nemlig iPhonen min. Jeg hadde nærmest et kjærlighetsforhold til min gamle iPhone 3 også, og det var ikke fritt for at det ble vemodig i slutten av 2011 da jeg byttet den ut med en iPhone 4. Men den nye (som raskt erstattet nr. 3 som bestevenn) har i det siste hatt problemer med den fine, runde knappen sin, og måtte her om dagen rett og slett sendes avgårde for en sjekk og eventuell utbedring. Dette resulterer i at jeg har måttet invitere min gamle venn tilbake inn i gamet. Det virker ikke som om den likte å bli tilsidesatt, for nå har den satt igang en gå sakte-aksjon, og alt den gjør må nøye vurderes. Den spiller kostbar, rett og slett. Jeg på min side gjør gode miner til slett spill (for å holde ut situasjonen i en vanskelig tid), men jeg ser virkelig frem til min at kjære iPhone 4 kommer tilbake og får litt fortgang på tingene.

Så slik er det her om dagen.

Mandagsrapporten: Ned i vekt med svineribbe

Igår ble det altså svineribbe à la Østerrike, marinert i karve og hvitløk. Dette pleier vi egentlig å ha en slags krydret brunsaus til, men siden karbohydrater etterhvert er bannlyst fra hjemmet ble det denne søndagen en fløtebasert soppsaus istedet. Bildet er det forøvrig fireåringen som har tatt, på eget initiativ. Ikke så dårlig?

Ellers kan jeg, siden det er mandag og ny uke og tid for denslags, rapportere om at seks kilo fra tre uker siden og til nå er forsvunnet fra mitt gedigne korpus, grunnet nevnte karboaversjon. Kombinert med lettere mosjonering rundt festningsverkene. Så der ser man!

Østers og blåskjell - en lørdag i provinsen

Lørdagsmåltidene her i provinsen er egentlig ikke så helt gale, om jeg får si det selv. Igår var stipendiaten på besøk, og først vanket det Dry Martini og østers på oss alle, som en liten apetittvekker og for å gi oss følelsen av velvære. Og det må jeg si, ikke mye gir meg følelsen av velvære som å slurpe i meg en fersk østers, med noen dråper sitron eller kanskje litt tabasco på.

Deretter fortsatte vi vårt langsomme festmåltid med noen krabbeklør, før hovedretten avsluttet sjømateventyret for denne gang - fløte- og hvitvinsdampede blåskjell. Selvsagt med vel så mye hvitvin i glassene som i kasserollen. Og hva er en bedre måte for oss frankofile østfoldinger å avslutte et slikt måltid på, om ikke med kaffe og calvados?

Lørdagen sitter ennå i kroppen.

Og nå? Hvitløk- og karvemarinert ribbe à la Østerrike. God søndag!

Lykken er mat. Og folk som elsker mat.

Egentlig tegnet dette til å bli en innedag, for det regner nemlig. De fleste som kjenner meg fra studietiden vet at dersom det ikke er høyst nødvendig, så går jeg ikke ut når det regner, og det var nok ikke alltid lett å få meg med på forelesninger i regnvær. Men på denne regnværsdagen- idag fikk jeg så utrolig lyst på østers til middag, ihvertfall til forrett, så jeg bestemte meg for å finne ut hvor jeg kan få tak i dét på kort varsel i en liten provinsby. Til mitt store hell blir matfestivalen Matfold arrangert i Gamlebyen i helgen, og selv om jeg altså ikke hadde tenkt meg dit, tvang østershungeren meg ut i regnet. Og østers fikk jeg tak i (selv om det viste seg at de også hadde det på noe så hverdagslig som Meny, det må kanskje bo flere snobber her), og enda mer til.

Jeg koste meg med grillet sjøkreps, to glass sancerre, bratwurst og lam, og den vanligvis så folketomme Tøihusplassen bugnet av mat og mennesker med sans for det gode liv. Slik skulle alle lørdager vært!

Jeg benytter, apropos mat og livsnytelse, også anledningen til å anbefale en helt utmerket matblogg, ferske(n)muffins, som blir skrevet av en tilsynelatende sjarmerende og norsk jente, bosatt i Cambridge. Min lille vennetrio har jo vært på dagstur til Cambridge og planlegger enda en i høst, så det kunne nesten ikke klaffet bedre når det gjelder onlinebekjentskaper. Hun var også på Matfold idag, selv om jeg nok var altfor sent ute i forhold til å få et glimt. Jeg satser på bedre tider i utlandet. Les bloggen hennes med glede, det gjør jeg.

Og nå - kaffe og Morgenbladet. God ettermiddag!

Det hendte i den gamle by

Vel, egentlig hendte det ikke i den gamle by, ikke igår ihvertfall, for da hendte det nemlig på det lille fortet som ligger rett på utsiden, Kongsten fort, min gamle nabo. Der hadde nemlig byoperetten sin førpremiere igår, og under en hel haug med klær, hatt og ullpledd - i plaskende regnvær, der satt jeg. Det var en utmerket kulturopplevelse, og selv regnværet synes jeg i grunnen bare var sjarmerende, ja det bidro nesten til å gjøre opplevelsen enda mer spektakulær, for skuespillerne taklet regnværet upåklagelig og viste seg fra sin aller mest profesjonelle side. Har du anledning, bestill billetter her og ta turen selv.

Ekstra godt var det å komme hjem til min grønne chaise longue, en bok og en kopp te, siden jeg tross all min bekledning ble gjennomvåt. Og idag morges unnet jeg meg en ekstra god frokost - omelett med tabasco, fløte og egg fra Jacobs, nystekt bacon og deilig kaffe.

Man trenger ikke alltid å dra til en hovedstad for å oppleve god kultur - av og til er den faktisk rett på utsiden av døren.

Lys i vintermørket

Ifjor var vinteren uforholdsmessig lang, og det er lov å håpe at vinteren i år blir en tanke snillere. Skulle den slå til for fullt igjen, er det imidlertid av høyeste viktighet at man er forberedt og at en viss strategi for å bekjempe uhyggeligheter foreligger.

Hyggelige tiltak for vinteren:

1. Kulturelle aktiviteter.
 Dette er viktig. Når man er kald utenpå må man bli varm innvendig, og ingenting er bedre enn kunst og kultur, ja kombinert med mat og drikke, selvsagt. 

November: Tsjaikovskijs fjerde sympfoni med Oslo-Filharmonien
November: Lars Fr. H. Svendsen i Østfold Kunstnersenters "Filosofi-Café"
Desember: Barberen i Sevillia, Den norske Opera
Januar: Macbeth, Den norske Opera
Januar: Operaorkesterets kammermusikkserie
Februar: La Bohéme, Den norske Opera
Mars: Mozarts c-mollsmesse, Oslo-Filharmonien

2. Reiser
Av og til kan det lønne seg å korte ned snøhelvetet ved å se andre steder, som generelt er mindre angrepet av snøhelvetet enn oss.

September: Dagstur til Cambridge. Det er riktignok ikke snø her i september, eller det får vi da inderlig håpe at det ikke er, men det er likevel et hyggelig tiltak man kan leve på når vinteren kommer.
Oktober/November: En eller annen slags hyttetur. Husk at nordmenn ikke ble født med ski på bena og at det er lov å bare kose seg inne.
Desember: Julehandel i Paris. Min hjertes hovedstad, jeg vet ikke et bedre sted å dra, året rundt.
Februar: TO ukers ferie til selveste kanariøyene er bestilt, og dette gjør det ekstremt mye lettere å tenke på vinteren. Der skal tines opp, leses og avnytes noe så aldeles fortreffelig.

3. Bøker
Av og til må man bare holde seg hjemme, og da må man lese bøker. Å lese om andre som er på reise, om spennende ting andre gjør og om tanker andre tenker, det blir man et bedre menneske av og det er et aldri så lite element av virkelighetsflukt i det. To for én, der altså.

Nå er det vel bare å bestille billetter, pusse litt ekstra på planen og glede seg til vinteren?

Dette skal vi klare.

Casual Friday - hele uken

- Hadde du på deg det der på jobb? Spørsmålet satt min nervøse venn Kyrre nesten ut av spill. Han var kledd i jeans og piquetskjorte, og hadde ikke regnet med å få kritikkk for måten han fremsto, og han ble naturlig nok ekstra usikker ved tanken på å ha tatt seg dårlig ut. Han jobber riktignok i en stor bank, men siden han ikke har med kunder å gjøre er det helt comme il faut å gå kledd i pent fritidsantrekk på kontoret. Til min store forundring. Eller det vil si, særlig forundret er jeg vel ikke, for jeg vet hvordan situasjonen er i "detta landet", men jeg er nok allikevel litt oppgitt over nordmenns svært uformelle klesstil.

Andre steder, ja man trenger ikke dra spesielt mye lenger enn til Sverige, tar man gjerne på seg bukse, skjorte når man er på jobb. Og det har en Høyre-mann selvsagt sansen for. Ikke det at man nødvendigvis skal spjåke seg ut, men er det ikke noe med følelsen om å ta seg litt godt ut for seg selv og for kolleger? La det være sagt, stakkars Kyrre var pen i tøyet, det var ikke ham dette egentlig skulle gå utover.

Som et lite ulykkelig apropos satt jeg for noen måneder i et møte med en del kommunale mellomledere. Mennesker med god lønn, kontorjobb og utdannelse kledde seg slik: Flere av dem møtte i t-skjorte, enkelte med naturlig "fresh out of bed hair"-look og nesten alle hadde jeans. Én møtte opp til og med opp i ryggsekk, som nok ville fått denne BI-studenten til å riste oppgitt på blondene. Men det verste tilfellet var vel kanskje den attraktive mellomlederen som møtte opp i en signaloransje jakke med påskriften "TEKNISK DRIFT" på ryggen.

Vel, vel, kanskje det bare er meg. Det er jo ofte det.

Fra chaise longue til bystyresete

Altså, valget nærmer seg med stormskritt, og det er kanskje på tide å minne om hvorfor dere skal jobbe hardt for å skaffe meg personlige stemmer. For det må dere jo, om dere ikke bare skal følge en livsnytende chaise longue-blogger, men også en livsnytende chaise longue-blogger med sete i Fredrikstads bystyre. Og hvor mange chaise longue-bloggere har det? Nettopp.

Jeg er Høyre-mann, og slikt sett står jeg som konservativ ganske stødig. I bypolitikken er dette selvsagt viktig, men de viktigste sakene for meg er allikevel noe som bør være aktuelt også for sympatisører av andre partier:

Kultur, bevaring av Gamlebyen og byutvikling.

Jeg vil arbeide for å bygge en langsiktig kulturpolitikk for byen og jeg er overbevist om at for å få til dette må man søke politisk samarbeid og inngå brede forlik. Dette sikrer kontinuitet, og kontinuitet er avgjørende dersom man ikke vil ha et systemskifte hvert fjerde år.

Jeg vil øke den politiske bevisstheten rundt Gamlebyen. Politikerne har vært altfor lite interessert i historie og historiske bygninger, og ved å sette fokus på byens desidert største trekkplaster kan vi bidra til større kommunal tilstedeværelse, som kommer både aktører, beboere og besøkende tilgode. Politikerne må bry seg om Gamlebyen også når cruiseskip ikke legger til, en gang i året.

Jeg ønsker at Fredrikstad tiltrekker seg flere unge, velutdannede tilflyttere. For å få til det, må vi gjøre Fredrikstad attraktiv og til et godt sted å bo for alle, ikke minst gjennom byutvikling og helhetlig tankegang omkring dette. Dårlig gjennomtenkte løsninger, stygge bygninger og utrivelige sentrumsområder har preget byen vår lenge nok.

Her ser dere altså hva vi må jobbe med - og kun dersom dere skaffer meg så mange personstemmer dere klarer, blir jeg istand til å ta for meg dette i bystyret.

Og husk: Du må ikke stemme Høyre for å kunne gi meg en personlig stemme!

Moren din, søsteren din, kusinen din eller bare en du kjenner såvidt i Fredrikstad, kan enkelt sette opp navnet mitt på stemmeseddelen til det partiet de stemmer på, i et eget avmerket felt. Som nevnt, det er tross alt mulig å sympatisere med Arbeiderpartiet og fremdeles synes at jeg er en knakende kjekk kar. Det skjer meg hele tiden.

Navnet som skal på: Knut Thomas Hareide-Larsen.
Stemmer du Høyre, scroll ned til topplassering nr 33 og kryss av. Enkelt som ingenting!

Dere er min velgergruppe. Hver eneste stemme teller - jeg trenger dere!

Den brede vei

Dette er så ingenlunde en helseblogg, det har jeg understreket mange ganger, selv om de siste to ukene har hatt noe fokus på min relativt karbofrie kropp. Dette forsvarer jeg selvsagt med at lavkarbomat er maten livsnyterne helst vil ha - kjøtt uten poteter, ost uten kjeks, og ta gjerne et glass vin til maten. For meg som i alle år er vokst opp med skrekken om at - hvis du ikke passer deg snart kommer Grete Roede og tar deg med klibrød og gulrøtter, passer det ekstra godt å kunne spise seg mett på lekre retter, og fremdeles følge en slags anerkjent diett. Og det virker.

Rapport for sist uke er sammenlagt 17 kilometers spasertur, og uten å gå særlig inn på det har jeg gått ned ca. 4 kg. Jeg var på vei til å gå ned en del mer, men så var jeg som sagt i bryllup og gasset meg med poteter, bryllupskake, minst TO svære stykker svinekam - dere vet den herlige kremkaken med karamelltrekk på toppen, og selvsagt potetgull med salt og pepper. Alt er lov på fest.

Oppskrift på en sliten søndag

Det var ganske tungt å komme seg opp idag, kan jeg fortelle, etter en svært hyggelig bryllupsfest i Gamlebyen igår. Som alltid, når dannelse blandes med alkohol, var stemningen høy hele veien, og det ble ganske sent før vi fikk karret oss hjem og i seng.

For meg, som ikke har spist karbohydrater på to uker, ble det et aldri så lite Mekka av ulovlig mat, og jeg synes bestemt å huske at jeg vandret omkring i Commandantgaardens stuer i de sene nattetimer, på jakt etter potetgull med salt og pepper. Og jeg fant det. Jeg fant også politiske diskusjoner, det var et interpartibryllup mellom medlemmer av Høyre og Arbeiderpartiet, jeg fant spennende mennesker med helt andre liv enn det jeg lever, jeg fant alt av mat og kaker en mann kan begjære - og jeg fant et velfylt bord med drikkevarer helt etter mitt hjerte. Det siste kan jeg garantere, for jeg merker dem ennå.

Og jeg foretrekker det absolutt slik - en søndag blir alltid så meget bedre når en utmerket lørdag stadig stitter i kroppen.

God søndag!

En dag i solen

Ny tversoversløfe er på plass, lommetørklet strøket og skoene pusset. Idag er det fest.

I Gamlebyen.

Caution: Hot

En deilig ting med at høsten nærmer seg er at det smaker ekstra godt å sitte inne og drikke en kopp utsøkt varm drikke. Igår kveld satt jeg i chaise longuen, i et stille kontor, det var mørkt ute og jeg drakk rooibushte med fløte og leste Knausgårds Min kamp 3. Jeg klagde faktisk ikke på dårlig sommervær da.

Og idag morges, da jeg satt på kontoret og drakk italiensk espresso og spiste en bit Valrhona-sjokolade med 85% cacao - vel jeg klagde ikke da heller. Sommeren er nok over, men alt det gode er det ikke.

Sashimitorsdag

Idag hadde alle på jobben sushi eller sashimi til lunch. Det er viktig å hygge seg litt ekstra selv om det er midt i uken, vet dere, og en god torsdagslunch forlenger helgen.

Igår gikk jeg 6,2 kilometer, og jeg er sliten ennå. Derfor: Avslapping i chaise longuen resten av kvelden. Kanskje med Karl-Ove Knausgård som selskap?

Mozart og Dry Martini - ingredienser i et sunt liv

Igår var stipendiaten på besøk. Vi satt oppe på det lille kontoret, hvor den grønne chaise longue'en og den røde lenestolen står, og hygget oss med Mozarts Strykekvintett i D-dur, peanøtter og Dry Martini. Slik skal en tirsdag være, hverdagen blir så mye bedre om man passer på å gjøre litt ekstra ut av den. Og dét selv om man skal gå ned i vekt, for jeg tør ikke engang tenke på hvordan humøret mitt hadde vært dersom jeg skulle leve helt sunt, spise klibrød og gulrøtter mens jeg drakk grønn te og tenkte på vekten. Og tro meg, det er nok av dem som gjør det. Dry Martini og peanøtter - det er et helt lite måltid det, og så godt som uten karbohydrater. Så får man vurdere selv hvor ofte man drikker alkohol da, det legger ikke jeg meg opp i - jeg driver tross alt en livsnyterblogg og ikke noen moral-filosofisk helseblogg. Det er nok av dem også.

Hva spiser man til frokost om man skal unngå karbohydrater? Mange lurer på det. Jeg spiser noen skiver fet ost, kanskje litt rent kjøttpålegg - gjerne fett, eller et egg. Dette holder for meg, men det er selvsagt individuelt. Trenger du mer, spiser du mer.

Er det ikke deilig?

Scampi, fløte og wok à la Lavkarbo-kongen Knut

Som kjent er ikke dette en typisk blogg hvor man kan lese om dagens outfit, skjønt det idag kunne være ganske relevant. Jeg går nemlig med Lacoste idag, og jeg synes det er på høy tid at snobbene tar merkeklærne våre tilbake.

Dagens middag, derimot, er et kjent og kjært innslag. Siden jeg nå er blitt til Lavkarbo-kongen Knut, stod dette på menyen også idag. Og du verden som jeg nøt middagen idag. Først woket jeg løk og hvitløk i olje og hadde på masse chili. Så hadde jeg i broccoli og paprika, og etterhvert også en hel mengde scampi. Jeg elsker sjømat, og scampi er blant favorittene. Deretter ble det litt fersk asparges, før det hele kokte inn i en hel del fløte, smaksatt med salt og pepper, selvsagt, og til slutt - rett før servering, en neve eller to med oppskåret kinakål. Smakfull middag for hele familien. Det de andre bare kan spise på lørdag, kan du nå spise hver dag. Er ikke det en deilig regel?

Etterpå blir det Dry Martini, men jeg har ikke vermuth, så den blir veldig dry. Mmmhmm.

Sunt livsnyteri - en myte?

Igår gikk jeg fem kilometer. Den nye treningsappen min sier at det kostet meg 550 kalorier, og siden jeg har så utrolig mange av dem, synes jeg det i grunnen er helt ok. Nå er ikke dette en slankeblogg. Det er heller ikke en kostholdsblogg. Det skal derfor ikke bli noe Kari Jaquesson her inne eller tips i kommentarfeltene om den beste smoothien.

Men det er en livsnyterblogg, og derfor synes jeg ikke det gjør noe når jeg forteller at jeg faktisk har gått ned en hel del siden forrige uke, bare ved å fortsette å nyte god mat og drikke! Dessuten har jeg litt moro av å gi slanketips, når jeg selv veier en god del. Jeg har ikke begrenset meg noe særlig, jeg har kun holdt meg unna karbohydrater. Og sant og si, det eneste jeg savnet er potetchips, brus og juice til lørdagsfrokosten.

Gåturen er heller ikke noe problem, jeg går i relativt normalt tempo, tvunget av min egen tyngde, rundt vollen i Gamlebyen, pluss en liten runde ekstra, som vist på bildet. Man får ikke bedre turterreng. Og når jeg går tur, hører jeg på Politisk kvarter og Dagsnytt 18, som jeg aldri får med meg ellers. Jeg blir altså sunn og oppdatert på samfunnet samtidig.

Hørte vi fanatisme?

Ja.

Spis deg slank

Se dét, tabloide overskrifter hjelper visst, kanskje VG har noe for seg allikevel. Men, hvem vil egentlig spise seg slank, uansett? Jeg har bare tenkt til å spise meg litt mindre fet. Og siden vi var inne på high fat low carb tidligere idag, tenkte jeg å dele et lite tips med dere, som en av mine gode kolleger gav meg. Han savner nemlig ofte ris eller couscous under måltidet, og han fant en fiffig løsning:

Del opp et blomkålhode i passelige biter. Kjør bitene i kjøkkenmaskinen til de får en couscousaktig konsistens (eller ris om du foretrekker større biter) og varm dette i en stekepannen med litt smør, salt og pepper. Ypperlig couscous, og helt lavkarbovennlig. Jeg prøvde det for første gang idag, ved siden av wokede grønnsaker i fløtesaus og stekt ytrefilet av svin. Husk å ikke bruke rotgrønnsaker da, om du vil være litt fanatisk. Det vil man gjerne i begynnelsen.

Jeg hater vann, men vann til maten kommer man altså ikke utenom. Om man da ikke vil drikke whisky eller annet rent brennevin, som anses for å være helt okay, fra et lavkarbosynspunkt vel og merke. Jeg har løst problemet ved å ha masse isbiter i og endel limeskiver, og da hjelper det.

Så får man heller kose seg med whisky og baconsvor etterpå, vet dere.

Sashimi og Bloody Mary - livsnyterens guide til et sunnere liv

Ingenting roper vel hverdag som regn og mandag. Litt nedslående, kanskje, det hadde vært hyggelig med deilig vær en stund til, så kunne man nyte sommeren etter jobb. Men man får nyte andre ting. Mat for eksempel? Jeg har, som det heter, begynt et nytt og bedre liv. Jeg har kuttet ut de farlige karbohydratene, jeg skal bli high fat low carb, i motsetning til før da jeg var high begge deler. Dette gjør at jeg kan spise nydelige middager som misosuppe og sashimi. Jeg kan spise pålegg uten brød, og ikke minst - jeg kan drikke whisky og spise baconsnacks i helgen. Si hva du vil, men et kosthold som mener baconsnacks er bedre enn kalorifattige potetskruer, det er noe for meg.

Det neste blir at jeg drikker Bloody Mary daglig for å få i meg antioksidanter.

Ha en fin dag!

Stem inn DIN blogger i Bystyret!

Så er dagen endelig her: Klokken tolv idag åpnet fru ordføreren høytidlig årets valgkamp i Fredrikstads gågate, og det er nå fritt frem for alle å bekjenne sine politiske sympatier og antipatier. Min talerstol er Tweeds, og derfor tenkte jeg selvsagt også at dere leserne skulle stå sentralt i nettopp min valgkamp. Dere tenker kanskje at det ikke er så nøye med enkeltstemmene, at det i det store og hele er partistemmen som avgjør. Men neida!

Dersom dere vil ha inn en chaise longue-blogger med sans for kunst og kultur, en sjeldenhet av dimensjoner i poltikken må jeg få legge til, så må dere faktisk stemme på meg personlig. Og hver stemme teller. Tweeds følges av over 220 mennesker på Facebook. Dersom alle skaffer én personlig stemme til meg, altså et kryss ved navnet mitt på stemmeseddelen, så voilà - Tweeds har en plass i Bystyret. Jeg kommer derfor til å være helt avhengig av dere, og hver enkelt av dere, for å få de stemmene jeg trenger. Og jeg håper dere skaffer meg mange hver, og derfor kommer valget naturlig nok til å stå endel i fokus de neste ukene. Men fortvil ikke, det blir masse plass til livsnyteri også.

Etter et møte med en av mine mest trofaste lesere i byen idag, som hadde et noe lunkent forhold til å stemme på meg, ser jeg meg nødt til å komme med følgende presisering:


Du må ikke stemme Høyre for å kunne gi meg en personlig stemme!

Moren din, søsteren din, kusinen din eller bare en du kjenner såvidt i Fredrikstad, kan enkelt sette opp navnet mitt på stemmeseddelen til det partiet de stemmer på, i et eget avmerket felt. Det er tross alt mulig å sympatisere med Arbeiderpartiet og fremdeles synes at jeg er en knakende kjekk kar. Jeg ser den.

Navnet som skal på: Knut Thomas Hareide-Larsen.
Stemmer du Høyre, scroll ned til topplassering nr 33 og kryss av. Enkelt som ingenting!

For de detaljorienterte - her er min profil hos TV2 Velgerguiden. Vis den til alle som kan stemme i Fredrikstad!

Lev som en greve - på Galeien

Etter en deilig lunch i Gamlebyen, bestemte stipendiaten og jeg oss for å sykle en tur til Kråkerøy, der vi besøkte Café Galeien på den lille øya Isegran. For et sted! Der den fryktede sjørøveren Alv Erlingsson en gang regjerte, ja selveste greven av Sarpsborg, råder idag bare idyll. Store gressplener, det gamle empirehuset, det tårnformede forsvarsverket ut mot elven og et førsteklasses spisested - Isegran kan levere. Fredrikstad Museum drev en stund denne caféen selv, i god universitetskantinestil, men har nå heldigvis overlatt roret til et vertskapspar som har skjønt seg på gjestgiveri. Hjemmelagede europeiske matretter, gode råvarer og et kontinentalt forhold til selve livet, preger nemlig Café Galeien. I tillegg til utsikten over Glomma til Gamlebyen og fri sikt ut mot Hvaler-skjærgården, selvsagt, en beliggenhet andre restauranter i byen bare kan drømme om. Selv nøt jeg bare utsikten og en hyggelig samtale med vertskapet, sammen med et glass hvitvin og en skål med oliven.

Da er det fastslått, livsnytere liker seg på Isegran. God tur!

On Chesil Beach

Igår ble jeg ferdig med en liten bok jeg har holdt på med en stund, Ian McEwans On Chesil Beach. Den var litt uheldig med timingen, jeg hadde  knapt fått begynt på den før 22. juli kom og lesning ble lagt på hyllen for en periode. Det gjorde ikke noe for opplevelsen da jeg vel var igang igjen. Det er en nydelig liten bok, og som så mye annet av det McEwan skriver, så er det også ganske vond lesning. Jeg har lest tre og en halv av bøkene hans, og jeg likte tre av dem. Saturday syntes jeg gikk for tungt og for sakte, og On Chesil Beach står som en kontrast til dette. Nja, ikke det at det går fort, handlingen er tidvis ganske stillestående, og det er hovedpersonenes tanker og persepsjoner som står i fokus. On Chesil Beach handler om et ungt par, nygifte for bare noen timer siden, og vi kommer inn i historien når de sitter på et lite strandhotell i England. De pirker i maten, de er nervøse. For hva? Jo, selve.. ekteskapsfullbyrdelsen, og etterhvert som vi leser forstår vi at det er helt forskjellige årsaker til dette. Følelsene de har for hverandre, historiene bak dem og små antydninger av mørke, lar oss forstå at det som først virker som et lite problem, stikker dypt. Veldig dypt.

Boken er ikke lang, 167 sider, men McEwan bruker hver side godt og det er mer enn rikelig med plass til at han lar meg bli kjent med hovedpersonene, som Chesil Beach blir åstedet for et vendepunkt for. Og når boken er over, savner jeg dem -  jeg vil vite mer, høre mer. Men når siste side er ferdiglest, finnes det egentlig ikke stort mer å si.

Røk uten ild

Man er stadig oppdatert på nye ting når man er kontornabo med et reklamebyrå. Det var der jeg så og prøvde den første iPaden, det er der jeg lærer om alle mulige slags duppeditter og hvordan tekniske saker er satt sammen, stadig like interessant for en som fremdeles lar seg imponere over det faktum at man har klart å finne opp telefonen.

Her om dagen lært jeg noe nytt også på livsnyterfronten. Byråets yngstemann og eneste røker har fått seg, ja hva skal man egentlig kalle det, elektriske sigaretter. Dem røker han mens han jobber, slipper ut litt vanndamp fra lungene nå og da og gir innendørs røkning et vennlig og moderne ansikt. Den har en liten glo på tuppen og har nok nikotin i seg til å mette vel 300 magedrag. Strømmen får den gjennom en USB-port, og jeg kan liksom se for meg at det nye - Unnskyld, har du fyr om en stund blir til - Kunne jeg fått låne USB-porten din?

Grav deg ned i tide

Sommeren er fin. Det er ikke noen tvil om det, og selvom det kanskje ikke har vært supert sommervær, akkurat nå er det 11 grader her, så har det tross alt vært en del stranddager i år og jeg føler ikke at alt har vært bortkastet. Men jeg har blitt ødelagt innvendig. Det har ikke skjedd over natten, det har tatt ca fem år vil jeg anslå, med den ene vinteren fælere enn den andre, som nå har resultert i at jeg får pre-vinterdepresjoner i begynnelsen av august. Jeg klarer rett og slett ikke å glede meg 100% over sommeren, for jeg vet den snart er over og at det kommer snø. Dette sitter åpenbart inne i hodet mitt, det er det ikke noen tvil om, og det skal nevnes at det ikke er det eneste området jeg ikke klarer å velte meg i nuet av frykt for ettertiden. Det er derfor jeg sier at jeg er ødelagt, men vinteren er likefullt den skyldige part.

Egentlig liker jeg veldig godt høsten. Det trenger ikke være høst om sommeren for at jeg skal like dem, forsåvidt, så godt liker jeg den ikke. Men når den først kommer og skal være her og alt blir rødt og kjølig i luften, da liker jeg meg. Da kan man gå en tur i skogen og kjenne lukten av fuktig bark og mose, spise en deilig middag etterpå og være fornøyd. Det går an å være ute, ha på seg anstendig med tøy og allikevel ha det bra. Det er alt det som kommer etter jeg ikke liker.

I år skal jeg fylle opp programmet hele vinteren, tror jeg, slik at det rett og slett ikke kan gå galt. Det skal være så mye hyggelig å finne på at det fullstendig overskygger temperaturen og snøen og isen og skjerfet og det bustete håret og ullsokkene og alt. Jeg var inne på det ifjor: tenke positivt og nyte livet. I år skal planen perfeksjoneres. Kjære med-depresjonister, vi må begynne allerede nå.

Min engelske landsby.

Jeg bor i en liten engelsk landsby. Midt i Fredrikstad.

Eller det vil si, jeg bor i utkanten av den, i en liten haveby etablert på 1940- og 50-tallet, med grønne sletter, høye trær og firkantede hus med frodige haver rundt. Når jeg skal til butikken sykler jeg gjennom havebyen - det tar circa to minutter, og vel inne i butikken kjenner personalet alle som kommer inn. Der kan jeg treffe på en kollega, for nesten alle som jobber sammen med meg bor i nærheten, eller jeg kan treffe på flere gode venner, som også bor her. Når jeg sykler litt lenger enn butikken, kommer jeg til glaciet, en grønn slette foran vollgravene som skiller Gamlebyen fra resten av Fredrikstad med vann, og for å komme inn i Gamlebyen sykler jeg over en bro, så over et ravelin, dere vet en slik liten øy som ligger ute i en vollgrav, så over en ny bro og inn under en sortieport, og så er jeg inne. Gamlebyen er den lille engelske landsbyen.

Dette er veien jeg sykler til jobb. Folkene jeg hilser på der inne, er nesten alle mennesker jeg kjenner, for i Gamlebyen, som i en annen engelsk landsby, kjenner folk hverandre. Der inne er husene gamle og sjarmerende, det er brosten i gatene, butikkene er små. Det er et par cafeer, noen restauranter, og en pub. Alle landsbyer har en pub, og nårsomhelst når jeg går inn der, kan jeg treffe noen jeg kjenner. Og som i en engelsk landsby har vi også en prest på puben, vi har bankfolk på puben, vi har slitne arbeidsfolk på puben, ja til og med den pensjonerte obersten kan man treffe på puben. I Gamlebyen.

Jeg savner av og til Oslo. Det å kunne gå ut på gaten en kveld og se på livet, for livet ute i gaten i havebyen vår er ikke så livlig. Det går stort sett i katter etter klokken 21, og det går man ganske fort lei. Jeg savner lukten av storby og lyden av biler og trikker på utsiden av vinduet mitt. Det er så mye man kan gjøre i Oslo som man ikke kan her.

Men å sette seg på sykkelen og tråkke seg rett inn i en engelsk liten landsby, det kan man ikke i Oslo.

Ikke akkurat. Men likevel!

Forrige fredag var jeg faktisk på en musikkfestival. Månefestivalen, som vært år blir arrangert i Gamlebyen, ble nemlig arrangert i Gamlebyen også i år, og jeg var der. For aller første gang. Nå er jeg klar over at dette ikke er høyaktuelt, i og med at festivalen var over for en uke siden og folk ikke akkurat pleier å skrive om ting som ligger en uke bak i tid, men nå er jeg altså i den situasjonen at jeg ikke har skrevet om det før, så jeg har ikke noe valg. Det må ut.

Egentlig var jeg ikke på selve Månefestivalen heller. Jeg bor rett ved, så jeg bestemte meg bare for å ta en tur bort og se på livet, fredagskveld og pent vær som det var. Jeg følte meg som den eneste Høyre-mannen der blant alle rockerne, og det var jeg kanskje også, med relativ orden på håret og i lyseblå skjorte, men jeg hadde heldigvis rettet litt på de sosiale antennene og latt stråhatten bli hjemme. Og godt var det, for da jeg kom inn på favorittcaféen min var det fullt av mennesker der og et band som spilte cubansk/latino/gladpop, så jeg fikk ikke sittet noe sted. Man kan ikke ha hatt på seg inne, spesielt ikke når folk forsøker å se på bandet, og jeg er ikke akkurat lett å se forbi fra før. Og når jeg attpåtil skulle drikke øl, hadde det rett og slett vært fortvilende å hatt stråhatten med seg. Men nå hadde jeg altså ikke det.

Etter et par øl, noen filterløse sigaretter og masse rytmer i kroppen gikk jeg videre i Gamlebyen, med ett mye mer komfortabel i forhold til folkemengden, den politisk-sosiale selvtilliten styrket av én stykk vellykket konsertopplevelse og selvsagt de to ølene. Jeg traff til og med noen jeg kjente fra før. Og det er nå vi virkelig kommer til Månefestivalen, for Valkyrien Allstars spilte nemlig i kirken, og det var det eneste bandet jeg hadde lyst til å få med meg. Jeg hadde ikke noe festivalpass eller billett eller noe, men ved å fortelle dørvakten at jeg sitter i menighetsrådet fikk jeg gå rett inn og få med meg siste del av settet. Da det var over, syklet jeg hjem, ikke så rent lite imponert over megselv og solofestivalløpet mitt.

Så sånn var det. Ikke akkurat hipster der altså, men jeg fikk da vært på min første musikkfestival.