Når sant skal sies, er jeg ikke så glad i folk flest. Det høres kanskje feil ut, men det er i grunnen helt OK, for folk flest er ikke så begeistret for meg heller. Og siden det er behørig dokumentert gjennom lave lesertall over lang tid at folk flest ikke leser Tweeds, så velger jeg å være relativt åpen om det. Det blir litt som et skjult handikap, egentlig, for man kan ikke se det på meg og folk flest er nesten overalt, spesielt der du minst aner det. Idag var de rett ved siden av meg på Saltholmen, for eksempel. De satt der og snakket med hverandre, eller kanskje mer hoitet til hverandre, det var nemlig mange av dem og som folk flest snakket de høyt og brautende, og med liten tanke for at andre kanskje ikke var så interessert i deres samtale eller deres versjon av barneoppdragelse eller musikken som strømmet fra den kombinerte radio- og kjølebagen deres. Jeg har lært meg å leve med dette skjulte handikappet mitt folk flest er, så jeg satt i den nye strandstolen min (som foreløpig ser ut til å tåle vekten min) leste Morgenbladet og så utover havet og den lille horden av egne familiemedlemmer, som heller ikke på noen måte kan inkluderes i begrepet folk flest. Idag reiser de hjem til Sverige, hvor de til daglig er enda mindre som folk flest enn jeg, men så er det også flere av slike som dem i Sverige, så alt i alt virker de nok mer normale.
Jeg får reise på besøk snart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar