Siste sjanse

Som jeg skrev for en tid siden har jeg hatt en tendens til å sitte i stykker solsenger og strandstoler, på grunn av mitt korpus og min inklinasjon til å ta livet med ro. Dette har gått på trivselen løs, jeg liker nemlig ikke så godt å ligge på håndklær eller direkte på svaberg, gress eller sand - jeg foretrekker en mer elevert tilstand noen centimeter over bakken mens jeg leser eller nyter utsikten. Derfor kjøpte jeg idag en ny stol, en litt mer kostbar variant fra interiørbutikken Domino i Gamlebyen, og denne stolen er min siste sjanse til å sitte komfortabelt før jeg blir tvunget inn i vektreduksjon. Blir denne stolen ødelagt, blir det sten eller mosjon. De to ekspeditørene som hjalp meg lette lenge etter en slags vektbegrensing på den, og det var like før fabrikanten ble forstyrret midt i frilørdagen sin for at jeg skulle føle meg sikker. Butikkeieren på sin side mente at hun aldri en gang hadde tenkt på at jeg trengte å bekymre meg for den slags. Og såpass forfengelig er jeg da at jeg kjøpte stolen.

Jeg formelig sitrer av spenning.