Fjelltur: Ting man ser fra veien

Man skulle kunne tenke seg at veien fra Oslo til Sjusjøen var ganske idyllisk. Det er den ikke, ihvertfall sett med mine øyne. Det kan ha noe å gjøre med at det ble bygget og rehabilitert nesten over hele strekningen, så anleggsområder var det som gjorde absolutt sterkest inntrykk. Utover dette var det bare åkre og skog. Dessuten er ikke norsk bygdebebyggelse spesielt pen - kjedelige og triste hus beliggende langs en vei, ute av stand tl å frembringe noen andre følelser en trykkende kjedsomhet. Det er det som skjer med meg når jeg kommer oppover i fjellet, jeg blir grepet av en altomfattende, trykkende kjedsomhet.

På veien opp stanset vi på en bensinstasjon på Espa, et sted som angivelig har verdens beste boller og som visstnok er kjent for dette. Jeg visste ikke noe på forhånd, uvitende som jeg er om bollestedene i bygde-Norge, og jeg vet heller ikke om jeg er helt enig i påstanden. Bollen smakte godt, det er helt sikkert, men verdens beste?
Njaaaa.

Noe som var helt på toppnivå på Espa var imidlertid veikroen som lå et stykke ovenfor, der stanset vi på hjemveien. Stedet var riktignok fylt nesten til randen med sultne japanere, et faktum uten forkleinelse for maten, som jeg i veikrokategorien vil kalle utsøkt. Jeg spiste fjellørret med ferske poteter og agurksalat. Bollene på Espa, dere har en lang vei å gå.

Vi kjørte også forbi en rekke skilt, heldigvis får man kanskje si, og det var spesielt ett som vekket min oppmerksomhet. Det gikk alt for fort til at jeg fikk tatt noe bilde, men jeg har lagt ut et illustrasjonsbilde som den oppmerksomme leser kanskje ser. Det var altså et skilt som varsler rasteplass og toalett. Men bokstavene WC var strøket over med bred, oransje veivesentape, noe som gav det motsatte inntrykk - her er det absolutt ikke noe toalett.

Jeg lurer på hva som er historien bak dét skiltet.