Godt redskap er halve jobben

Jeg ønsker meg en penn. En fyllepenn som jeg kan bruke hvor som helst, for eksempel når jeg sitter på en kafé og drikker espresso eller cappucino (litt avhengig av hvilken tid det er på døgnet) og jeg skal bruke den til å skrive i notatboken min, der på kaféen, en notatbok jeg forøvrig heller ikke har men gjerne skulle gått til anskaffelse av om en slik notatbok fantes. Det må være en ordentlig penn og en ordentlig notatbok, av elegant format og god kvalitet, men det jeg skriver må i tillegg til å havne pent og pyntelig på notatbokens sider, så pent og pyntelig det er mulig for meg å skrive, bli lagret i bloggpubliseringsverktøyet som lager denne siden, Tweeds. Etter hva jeg kan forstå ville dette nærmest være en magisk notatbok og en magisk fyllepenn, og bare det ville være nok til å få meg til å håpe at denne magien ikke bare fylte pennen som ordene mine ble skrevet med, men at også ordene på like magisk vis kom til pennen.

Heisan!

Idag fikk jeg en åpenbaring. Det var riktig nok ikke en stor åpenbaring, og strengt tatt må jeg kanskje moderere meg og si at jeg heller fikk en ny forståelse av noe. Og selv dét er muligens i overkant pompøst uttrykt, men nå er det en gang slik at jeg befinner meg i en situasjon hvor det nå og da bare er fordelaktig å uttrykke seg en tanke pompøst. Saken er den at jeg i hele mitt liv, og senest for to minutter siden, har skrevet «heisann» der jeg mener «heisan». Ikke i min villeste fantasi kunne jeg forestille meg at «heisan» skrives uten dobbelt konsonant, men etter en dårlig magefølelse og en rask konferanse med Riksmålsordlisten må jeg rett og slett konstatere at jeg har rent for dårlig fantasi. Og det er da forfriskende også, i et språk der man forsøpler etter beste evne med forenklede stavemåter, moderniserer og tillater de merkverdigste sideformer slik at alle og enhver etterhvert skal klare å skrive korrekt, at man bare skjærer igjennom og sier at «heisan» får dere værsågod' å skrive på gammelmåten. Jeg har alltid likt ordet heisann, men «heisan» med enkeltkonsonant simpelthen elsker jeg. «Heisan» er en hel filosofi, en personlighet, en å se opp til. – Se så elegant og avslappet jeg er, sier «Heisan». Den letter på hatten idet den hilser og stumper sigaretten nonchalant i sigarettholderen på disken. – Jeg kommer fra gamledager og jeg har tenkt til å bli, sier den. Heisan!

Anger er livsnyterens dessert

Anger er livnyterens dessert, pleier jeg å si. Kort forklart betyr det at de valgene man tar får konsekvenser. Livsnyteren tar sine valg og angrer etterpå, og ifølge ordtaket er dette en nødvendighet. Bruker man for mye penger dukker regningen alltid opp. Spiser man for mye, må man etterhvert kjøpe nye klær eller ha hjelp til å knytte skolissene. Røker man, risikerer man å pådra seg en lei sykdom. Når det har seg slik at anger nettopp er livsnyterens dessert, er det fordi livsnyteren gjerne har en tendens til å forsyne seg med en porsjon ekstra av livets fristelser. Storsamfunnet gremmes selvsagt over en slik nonchalant holdning til livets alle farer, for den enkeltes helse er tross alt samfunnets ansvar. Derfor oppfordres man gjerne til å angre først og helst droppe fristelsen. Og det virker.

Som livsnyter har jeg filosofert en del over dette. Hvorledes er egentlig livsnyterens kår i Norge anno 2013? Angriper man det hele fra et teoretisk perspektiv ser det i utgangspunktet ikke så galt ut. Det blir skrevet side opp og side ned i magasiner og avisbilag om det man kan kalle rent teoretisk livsnyteri, og i trygg avstand fra alt som er farlig kan man hygge seg med alt fra vinspalter og matspalter og feriespalter til «slik tar du virkelig vare på deg selv»-spalter. Men livsnyterne, altså de som nyter livet i praksis, dem må man lete lenger etter. Før i tiden var det lettere. Man behøvde ikke å lese avisen for å vite hva som var godt i gamle dager, man kunne for eksempel bare sette seg ned på trappen og røke en sigarett. Det gjør man ikke lenger, røkning er farlig, og farlige ting dør man av og hvis man ikke dør av dem får man angst av dem. Jeg er av typen som røker filterløse sigaretter. De få gangene jeg festrøker synes jeg det liksom ser litt bedre ut og dessuten smaker de godt. Men selv vanerøkerne er nå blitt så sunne at de ser på meg som en slags kuriositet – enhver idiot vet vel at det er farlig å røke filterløse sigaretter?

Før i tiden kunne man nyte livet på veien til jobben også, på sykkelen for eksempel. Man kunne ta på seg stråhatten sin og sette avsted, plystre og nyte været og utsikten og dermed livet, en liten stund. Det går ikke lenger. Folk som ikke bruker sykkelhjelm er for lengst stemplet som minst like idiotiske som folk som røker filterløse sigaretter eller sigaretter overhodet, og bruker man først sykkelhjelm er det ikke snakk om å plystre eller nyte utsikten. Da skal man sykle som om døden var i hælene på en, for da får man trim samtidig. I tråd med egen filosofi lar jeg konsekvent være å bruke andregiret. Er det tvingende nødvendig å bruke andregiret på sykkelen, ja da sykler man rent for fort, spør du meg. Og på fjernsynet er forfallet kommet minst like langt. Før i tiden sendte de «Trim for eldre» på NRK. Det var i det minste trivelig, og listen lå i grunnen ganske lavt for oss som så på. Nå sender de «Puls», hvor publikum demotiveres ukentlig og har valget mellom å lide seg gjennom et gitt treningsopplegg eller å få angst av å la være. Jeg refererer her til den samme angsten man får om man fremdeles skulle forsøke å nyte en sigarett på trappen.

Jeg mistenker at folk ikke er så innstilt på å nyte livet lenger. Vi vil bare lese om det mens vi spiser lettyoghurten vår. Vi tyner all mulig hygge ut av et glass vin på fredag og kanskje en marinert svinefilet vi leste om i et blad på lørdag. Dette lever vi på helt til langt ut i neste uke, når vi endelig kan begynne å planlegge neste helgs utskeielser. Mest mulig hygge for minst mulig kalorier, det er lykken i 2013.

Selv tilhører jeg det stadig minkende mindretall som foretrekker å nyte først og angre etterpå. Angre har jeg selvsagt ofte gjort, jeg forbanner for eksempel alltid den forrige utskeielsen når garderoben må utvides fordi livvidden har gjort det. Jeg ønsker meg alltid mer bedre kondisjon når jeg er midt i en lang trapp enn når jeg sitter henslengt i den blå fluktstolen min ute i haven, og jeg angrer alltid på at jeg satt for lenge i den blå fluktstolen når gresset er blitt for langt. Jeg ser ut av vinduet mitt nå og angrer fordi jeg satt inne og nøt varmen istedenfor å beskjære epletreet i bitende vårkulde, der det nå står i sin grønne prakt og peker rett til værs. Og en vakker dag angrer jeg kanskje på at jeg nøt for mye som ung mann og forfektet livsnyteriet istedenfor å trimme og kanskje leve lenger. Det gjelder å finne balansen. Hvorom allting er kommer jeg nok ikke til å ta angeren på forskudd i fremtiden heller. Desserten tar vi livsnytere til sist.

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 15. juni 2013. Illustrasjon: Nina Klausen.

En juniaften i Den store kommandanthave

Arrangementskomitéen for Festningsballet avholdt igår sitt årlige sommermøte i Münsterhuset, til hygge og forlystelse slik det anstår seg et lysthus fra 1725. Men vel så interessant utover aftenen som diverse intrikate planleggingsspørsmål i anledning neste års festligheter, ble oberstinnens nye elektriske sykkel. Den vakte almen begeistring blant komitéens medlemmer, som etter tur fikk seg en overraskende rask opplevelse i det fri, omkring kommandanthavens frukttrær og annet buskas.

Og hei hvor det gikk.

Slik lever vi nå

Jeg funderte her en ettermiddag over mitt flaneriske samfunnsoppdrag. Å skrive slentrende og uformelt om det som skjer i tiden. Det må jeg kunne skrive noe om, tenkte jeg, hmm hva er det som er typisk for den tiden vi lever i nå? Men alt jeg kunne komme på var om jeg ikke skulle kjøpt en båt-is, og om ikke gressklippingen egentlig kan utsettes til en annen dag, og hvor mye mygg som er blitt klekket ut iløpet av den våte våren og på hvor store humlene og ikke minst hvepsene er enda det bare er juni, og det kan vel ikke være slike saker man skal flanere om, tenkte jeg.

Lørdag ettermiddag i en svensk småby

Fra benken kikket jeg rett opp på en leiegård av den grå og kjedelige sorten, der en rekke små balkonger hadde utsikt mot gaten og den lille parken. På en av dem tronte en stor madam urørlig på sin Baden-Baden. Øynene hennes var lukket, hun kunne minne noe om en storvokst katt som satt der oppe og solte seg, og om jeg lyttet ekstra godt etter var det nesten så jeg kunne høre henne male helt ned til der jeg satt.

Hagesosiologisk flaneri

Jeg sitter ute i hagen og spiser en iskrem mens jeg leser i forrige utgave av Morgenbladet at Harald Eia nå forkaster sitt tidligere akademiske idol Bourdieu, blant annet fordi legene som bor på Ullevål Hageby ikke distingverer seg ved sin kulturelle kapital. De leser krim, står det i Morgenbladet, og de skiller ikke på sine medmennesker etter hva slags nivå man er på kulturelt. Det finnes videre ingen korrelasjon mellom utdannelsesnivå og smak, ihvertfall ikke i den grad at man kan si at et høyt utdannelsesnivå er ensbetydende med å foretrekke høykultur. Like forbannet leser vi alle krim, konkluderer han. Men jøss i all verden, tenker jeg. Skal det komme som en overraskelse på en sosiolog i førtiårene at leger og ingeniører ikke briljerer med sin kulturelle kapital? Det må han da ha ant lenge før han flyttet til Ullevål Hageby. Jeg er kun hagesosiolog og kan ikke kalle meg bourdieuaner, selv om det fransk-klingende virker aldri så forlokkende. Likeledes innser jeg det hjelpeløse i å kritisere et intervju, i seg selv utvannet og potensielt forvridd, der Eia vanner ut og vrir på Bourdieu, i et format der jeg selv vanner ut og vrir på selve intervjuet. Jeg kritiserer derfor ikke, jeg fastslår bare løst og ledig at min skepsis vekkes når Eia, i et egalitært og sosialdemokratisk samfunn som Norge, tar det til inntekt for sin anti-bourdieuske nyfrelsthet at høyt utdannede i Norge foretrekker det han kaller middelveien, her kort sammenfattet med krimlitteratur og DDE som synger salmer. Analysen blir selv fra min fluktstol i hagen altfor enkel. Norge er i seg selv et relativt ukultivert land, noe som sansynligvis kan ha med nettopp det egalitære å gjøre og idealet om at alle skal være like, og når alle i tillegg har den samme mulighet til å skaffe seg en utdannelse, helt uavhengig av hvorvidt man har kultiverte foreldre eller ikke, får man uungåelig den underlige bieffekt som krimlesende leger jo representerer. På toppen av dette kan man også tenke seg at mennesker med sans for og evne til å sette seg inn i kompliserte molekylære sammensetninger eller menneskekroppens fordøyelsessystem, i mindre grad har evnen til å la seg begeistre på det mer kulturelt-følelsesmessige nivå, rett og slett fordi ikke alle liker det samme. En filolog derimot, med tilsvarende lang utdannelse som en lege, kan kanskje være mer tilbøyelig til å foretrekke noe mer motstandskraft i sin litteratur en krimbøkene gir. Det får være den midlertidige konklusjonen i en flanerende hagesosiologs umiddelbare tanker omkring den av Eia antatt døende bourdiuisme eller i det minste omkring Eias tanker om nevnte tema. Om tankene er sosialt distingverende eller ikke får være opp til leseren.