Et godt år for oss alle

Da vi for et år siden gikk inn i 2011, tror jeg ingen kunne tenke seg hva slags år det skulle bli. Det jeg fokuserte mest på, husker jeg, var at 2011 skulle bli et varmt år. Året da vinteren ikke skulle komme og vi skulle få sommeren tilbake. Slik gikk det også, og slik sett var 2011 et deilig år.

Men 2011 var også et vondt år. Et år som viste hvor skjørt alt sammen er, hvor raskt et samfunn kan settes ut av spill og hvor fort en sommerdag kan bli til et mørkt sted i sinnet, en sommerdag ingen ville ha.

2011 var da også et år fyllt av glede. Det var året for selskapeligheter, Paris-turer og en hel masse livsnytelse. Det var året jeg ble politiker, året jeg skulle kunne stilles til ansvar for det jeg mener og skriver. 2011 ble i det hele tatt en hel masse, og om man er fornøyd eller ikke går det inatt over i historien. Selv skal jeg feire, med gode venner, nyttårsgås og selvlaget rødkål. Forventningene til det neste året skal jeg i lys av det siste holde helt nede - men håpet, det har jeg beholdt.

Måtte 2012 bli et godt år. Et godt år for oss alle.

Når det viktigste kommer i bakgrunnen (fra Fredriksstad Blad 31.12.2011)

Av og til er det forbausende lite debatt rundt viktige saker. En av disse sakene er etter min mening plasseringen av et badeland på Kongsten, som nærmest i stillhet ble politisk behandlet under det siste bystyremøtet før jul. Dette gjør meg betenkt. Vi som er valgt til å styre denne byen sitter med et viktig ansvar. Vi har ansvaret for forvaltningen av byens ressurser på vegne av oss alle, men ikke minst på vegne av dem som kommer etter oss. Hva betyr det? Jo, det betyr at vi i større grad enn enkeltinteressenter og grupperinger må vise aktsomhet når vi tar beslutninger. Vi må tørre å være prinsipielle og vi må tørre å ta ansvar.

Nettopp derfor advarte jeg bystyret mot å gå inn for å bruke penger på å jobbe for en badelandsløsning beliggende på Kongsten. I altfor liten grad har politikerne i denne byen vist engasjement og evne til helhetstenkning når det gjelder forholdet mellom nybygg og bevaring, med Kongstenhallen som et grelt og nærliggende eksempel, der den er bygget kloss opptil et unikt kulturminne fra 1600-tallet. Fra et bevaringsståsted er dette en svært betenkelig plassering som vel ikke ville vært tillatt i dag. Jeg synes ikke vi skal gjøre den feilen en gang til, og jeg synes det er på tide at vi som er byens politikere tenker oss om i forkant av en avgjørelse og ikke bare etterpå.

Jeg tror ikke vi som er herfra byen helt forstår hvor spesiell Gamlebyen og området rundt er. Vi snakker om en festningsby, en komplett 1600-tallsfestning med vollgraver, murer og militærinstallasjoner, alt integrert i en by. Det åpne slettelandet omkring har vært vesentlig for anleggelsen av byen. Og det er helheten av alt dette som er selve kulturminnet Gamlebyen. Enkeltvis består Gamlebyen av en rekke gamle og halvgamle hus, i seg selv ikke engang fredningsverdige – nei, det er helheten som er viktig og det er den vi angriper dersom vi tillater enda mer utbygging rundt fortet.

Fylkeskonservatoren definerer området rundt Kongsten fort som kulturhistorisk svært sårbart og har pekt på at det neppe er rom for mer bebyggelse mellom det eksisterende anlegget og fortet. Hvorfor lytter vi ikke til det? Hvilke argumenter kommer de med, representantene som i praksis vil rasere et kulturminne? Når fylkeskonservatoren sier at det er uaktuelt med en utbygging som sperrer for sikten mot et kulturminne av nasjonal verdi, ja da synes jeg det er i beste fall ukultivert å ikke høre etter.

Før et badeland eventuelt skal kunne bygges skal en områdeplan for arealene like utenfor Gamlebyen gjennomgås av byens politikere, og både interessentgrupper, naboer og de bevarende myndigheter skal få uttale seg. Da håper jeg vi skal tørre å ta debatten om plasseringen, og at vi skal tørre å beslutte å la fortet få stå ifred. Noe annet vil være en beslutning vi som siviliserte og dannede mennesker ikke kan være bekjente av.

En mann i slåbrokk er en lykkelig mann

En del av meg ble igjen i Oslo da jeg flyttet derfra, og selv om jeg ofte er på besøk, får jeg den aldri med meg hjem. Den er der inne blant levende gater, bygårder, caféer og forretninger og pene mennesker, og møter meg glad på stasjonen når jeg kommer, slik at den dagen jeg tilbringer i Oslo, som regel er en dag som er bra. Det var den igår også, jeg måtte nemlig innover for å handle noen småting, deriblant en ny slåbrokk, for dette ekstremslåbrokklivet som julen 2011 bragte med seg gav aller siste støt til et allerede utslitt eksemplar av arten i farven lys blå.

Jeg handlet ikke bare, nei en mann kommer ikke langt på slåbrokker og skinnhansker fra Hanske-Hallén alene. Vi spiste og drakk på en liten italiensk restaurant på Tjuvholmen og drakk cocktails i Hotel Bristols bibliotekbar. Nesten alle steder var stengt, for det er visst ikke meningen man skal kunne drikke cocktails i romjulen, men biblioteksbaren tok oss imot med relativt åpne armer og et utmerket drikkekart. Det er noe eget med steder der servitørene har hvite skjorter og tversoversløyfe, og som kombinerer bøker og gode drikkevarer. Forholdene ligger til rette for mye hygge akkurat dér.

Og går jeg avsted til toget, på vei til hyggelig selskap hos stipendiaten i Gamlebyen, med en skotskrutet slåbrokk pent innpakket i posen, en bok i lommen og med Sammy Davis' Paris is at Her Best in May syngende inne i eget hode, da vet jeg at Oslo har levert nok en gang. Den delen av meg som ble igjen i Oslo kan bare bli der. Den har det bra.

Som metter liten fugl

- Dere skal vel også merke at det er jul, sa Emils pappa og gav fuglene mat. Eller var det grisene. Ihvertfall tenkte jeg å gjøre det samme da vi kjøpte juletreet siste søndag før jul, for de solgte julenek der ved torvet i tillegg til juletrær, så jeg likegodt kjøpte to stykk. For å være god, selvsagt. De står fremdeles på verandaen, trygt innpakket i nettting, så ikke engang den ivrigste måltrost kan få tak i noe om det så skulle stå om livet. Om måltroster i det hele tatt feirer julen her til lands. Selv har jeg spist rikelig hver dag, og ikke har det stått om livet heller. Sånn er det med julen, man tenker nå mest på seg selv.

Gledelig jul

Old Fashioned-glassene er pusset, og den nye sløyfen og lommetørklet ligger klar. Venteribben er smakt på, og julesilden og julesylten og kyllingsalaten og leverposteien og alt dette andre i tillegg til det. Julepynten er på plass og pakkene ligger under treet. Alt er tilsynelatende helt som det skal være.

Gledelig jul til alle.

Når man vil

Vi er aldri helt sikre på hvor mye sild som ble laget året før, eller hvor mange ganger laken skal dobles for at det skal stemme med antall fileter, eller hvor mye tomatpuré én boks egentlig er, for en boks er tross alt ikke en boks lenger. Jeg må alltid ringe stipendiatens mor for å dobbeltsjekke oppskriften, og hvert år er hun like usikker som jeg på hvor mye jeg trenger. Men det blir alltid sild, og den smaker som regel alltid som året før.

Assistenten skar løk som en helt, til tross for tårer og en til fireåring tilpasset sløv kniv. Ah, det Tweedske pågangsmot.

Det jeg liker best

Men hvor lenge var Adam udi Paradis. Snøen kom, og plutselig sitter jeg i en drosje på vei ned til stasjonen, for jeg kan ikke sykle lenger og jeg har selvfølgelig feilberegnet tiden det tar å gå. Når jeg kjører drosje dykker jeg ned i folkedypet. Da får jeg virkelig passet påskrevet, som av den forrige sjåføren, han som snakket villig vekk om kjøreforhold og dårlig planlegging og snømåking og om de udugelige politikerne som styrer denne byen. Halvparten ikke har sertifikat engang, sa han. Jeg bare så ut av vinduet.

Men i Oslo, der søkte jeg dekning i fransk mat og cocktails på Fuglen. Med gode venner. I pulserende byliv og frostrøde nesetipper. I cafébesøk og julehandel hos velduftende damer. Alle lukter forresten godt i julen. Særlig på julehandel, ihvertfall der jeg handler. For det liker jeg aller best.