Depollinering

Å kjøpe ny sykkel har visst hatt sin innvirkning på meg, for idag har jeg vasket den. Den var full av pollen, stakkars, og siden jeg har vendt meg til at det blinker i det svarte metallet, måtte jeg frem med svamp og slange. Faren min kommer aldri til å tro det, for jeg har aldri vasket syklene mine, og derfor har også jeg lagt ved fotobevis. Min sønn var med, og han vasket sin egen sykkel, slik at arbeidsmoralen hva gjelder sykkelvask forhåpentlig blir noe bedre enn min egen. Etterpå skal jeg unne meg noe virkelig godt, for nå er jeg fornøyd.

Lille Oslo

Jeg savner turen fra Kampen og ned den bratte bakken mot Tøyen, de store, skrånende gressplenene ved Tøyen-parken og benkene ved badet. Jeg savner den lille sushirestauranten på Carl Berners plass, som var for liten til at man satt seg ned der, men heller spiste på en av benkene i den store bakgården rett ved. Jeg savner trikk nummer 17 ned til byen, og turen over Stortorvet og Grensen til Kristian Augusts gate, hvor jeg skulle av. Jeg savner lukten av bøkene i bokhandelen der jeg jobbet, og lukten av sommer på Karl Johan når vi stengte for kvelden.

Trærne der jeg bodde før

Da vi bodde i Oslo, bodde vi i noen år i en toroms leilighet ikke så langt fra Tøyen. Den lå i fjerde etasje, og vi hadde en liten balkong med utsikt mot Botanisk have, det vil si, vi så de store bjerketrærne på Botanisk have over blokken som lå direkte foran oss på den andre siden av gaten. Men det var grønne plener, andre trær enn de botaniske, folk som luftet hundene sine, joggere og i det hele tatt alle mulige slags ting å se fra den bittelille balkongen. På den hadde vi også en elektrisk grill, og selv om det var lite, spiste vi middag på det lille blå plastikkmøblementet der ute når det var varmt.

Jeg pleide ofte å gå omkring i Botanisk have, og hvert år i slutten av mai var det vårtreff, hvor parken fyltes opp av folk som skulle vise frem blomstene sine, organisert i små foreninger. Jeg likte sukkulentforeningens utstilling, med sine nesten usansynlig små kaktuser på rekke og rad, og bonsaiforeningen med små og, til størrelsen, uforholdsmessig gamle versjoner av norske trær - utsultede små bjerker med utsprungne blader og krokete furutrær i de ubehageligste formasjoner. En gang kjøpte vi et Tempeltre på Vårtreffet, en ginko, som stod i en potte på den lille balkongen i flere år, vokste seg større og større og som det var meningen vi skulle ha i en potte helt til vi flyttet til et sted hvor vi hadde have. Men en gang visnet det bare og døde. Nå har vi plantet et kirsebærtre istedet.

Siste påskedag

Slukker sorgen

Da jeg liten var jobbet moren min som klokker i kirken. Klokkeren sitter helt foran sammen med presten under gudstjenesten, og hele familien var som regel med henne i kirken på søndagene mens hun jobbet. Søsteren min sang i koret. Jeg likte aldri søndager. Under gudstjenesten pleide jeg å være ute i våpenhuset sammen med kirketjeneren og følge med på det han gjorde, slik at tiden gikk fortere. Det var mer spennende der ute, spesielt om vi skulle opp i klokketårnet, hvor jeg kunne kikke ut fra et av kulehullene i urskiven, fra den gang noen ungdommer hadde skutt opp mot kirken. Det er bare ungdommer som skyter mot kirker.

Det var som regel alltid kjedelig i kirken, og de bøkene som fantes ute i våpenhuset, som egentlig var til for barna, var 1970-talls bøker med bibelske historier, triste tegninger av Jesus og disiplene. Og om man først var disponert for å like dem, hørte man jo til der ute, i kirkerommet sammen med de andre. Det skjønte visst ingen, for jeg ble stadig tilbudt dem som underholdning. Første påskedag var det annerledes. Da var det påskefrokost i menighetssalen, som lå i underetasjen på kirken, og ingen kjedet seg. Alle var i godt humør. Det var egg, rundstykker, godt pålegg og det var té. Det hendte til og med at en av kameratene mine var der. Under gudstjenesten etterpå var det bare salmer med fine melodier, som vi hadde lært på skolen, og som vi derfor kunne fra før. Det var mye lettere å være i kirken på første påskedag, og jeg var aldri ute hos kirketjeneren da.

«Da falt det et mørke over hele landet»

«Og straks, mens han ennå talte, gol hanen.»