Sarpsborg + Fredrikstad = én harmonisk by?

Helt siden før jeg ble født har det vært rivalisering mellom Sarpsborg og Fredrikstad. Ja, faktisk begynte det lenge før dette også, og lenge før foreldrene mine og besteforeldrene mine ble født, ja i flere hundre år har det faktisk vært krangling mellom innbyggerne av disse to byene. Jeg har ikke hatt noe imot det i grunnen, jeg har bodd lenge i Oslo, og ingen er vel så patriotiske som Fredrikstad-folk når de flytter utenbys, untatt kanskje bergensere. Patriotisme er bra. Rivalisme, patriotismens bror, kan også være bra, men rivaliseringen mellom de to byene begynner å bli bad for business, og derfor har jeg bestemt meg for å se litt stort på det, og gå fra å være bypatriot til å være regionpatriot. Ting som er bad for business kan man nemlig ikke i lengden vedkjenne seg.

Hvorfor er de to byene egentlig rivaliserende? Det er ikke så rart, de to er nemlig ikke to, men én. Det er egentlig ikke komplisert: Byen Sarpsborg ble grunnlagt i 1016, av selveste Olav den Hellige, og har derfor all grunn til å være stolt av historien sin. Men, så skjedde det en dag at byens borgere var lei av at svenskene angrep og brente ned byen til stadighet, og de ville flytte. Etter litt frem og tilbake ble dette i 1567 gjort - byen Sarpsborg flyttet med mann og mus ned til Glommas munning. Jeg gjentar, og dette er viktig: Byen flyttet. Det som lå igjen var en samling fattigslige hus og omtrent halvparten av borgerne, de som av forskjellige årsaker ikke ville flytte. Byprivilegiene og bystatusen lå nå ca. en mil lenger nede, og byen het de første årene også fremdeles Sarpsborg. Så byttet den navn, uvisst hvorfor, og ble den første by i Norge som var oppkalt etter en konge, nemlig kong Frederik II, følgelig Frederiksstad. Altså: Sarpsborg byttet navn til Fredrikstad. Sarpsborg er Fredrikstad. Fredrikstad er Sarpsborg. Følger dere med? Så går det nesten tre hundre år, og noen forvirrede hoder i hovedstaden bestemmer seg for å kalle den gamle bebyggelsen der Sarpsborg en gang hadde ligget, for nettopp Sarpsborg (!), og gi den bystatus. Dette skapte naturlig nok hodebry; byen Sarpsborg lå jo nå en mil lenger nede i elven, med byprivilegiene inntakt! Skulle den nå miste historien sin, skulle det nå være to Sarpsborg? Den nye byen der oppe, og den gamle der nede, som jo også samtidig var den nye, var en og samme by, den lå bare litt spredt her og der og hadde helt ufrivillig skiftet navn. Nå het den to forskjellige ting på en gang, og da er det klart man ikke vet helt hvor man har seg selv, og følgelig ble det litt sårt mellom de to kunstig rivaliserende byene, som altså egentlig var én.

Dette var i 1839, og feilen fra dengang er ennå ikke rettet opp. Fremdeles lider den lille byen av å være kuttet opp til to byer, fremdeles krangler Fredrikstad-borgere med sarpinger, fremdeles knives det mellom de to byene om hvor et fengsel skal ligge, hvor et sykehus skal ligge og hvem som skal tiltrekke seg flest tilflyttere. Istedetfor å konkurrere med andre regioner, som Vestfold eller Akershus, konkurrerer den lille byen med seg selv; ilter og trassig er den sin egen verste fiende. Kanskje 172 år i fiendskap med seg selv er nok? Det er dessverre lite som tyder på snarlig bedring. Men et sted må man begynne.

Og nå har jeg begynt her.

Bloggeren - den femte statsmakt

Jeg hadde tenkt meg en liten mediekommentar idag også, for å utøve den korrigerende påvirkning jeg tross alt har på folks verdensbilde, men da jeg gikk igjennom nettavisene var det liksom ikke noen saker der jeg følte jeg kunne få noe ut av.

Det vil si, Fredriksstad Blads reportasje om mannen som satt på toalettet med sin batteridrevne radio fordi strømmen gikk midt i Marit Bjørgens gullspurt, har absolutt potensiale, men det spørs om ikke avisen har krystet det de kan ut av den saken allerede. Bortsett fra at jeg, som uinteressert i sport, ikke fikk vite av artikkelen hvilken øvelse dette gjaldt, men de antar vel at folk flest vet.

Fredriksstad Blad, avisen for folk flest, ikke for deg som vil lære noe ekstra. Der altså.

Apropos øvelser, VG er litt flinkere til å fortelle om lengden og slik, og de skriver idag at Northug skal droppe 15-kilometeren og at dette er et litt fiffig konkurransemessig triks for å lure konkurrentene. Jeg ante faktisk ikke at det var slik engang jeg, at man kunne velge og vrake på aktiviteter som om det var et skiseminar for kjedsommelige husmødre man var på. Jeg trodde man var med på VM, og that's it. Ha visste vel jeg?

VG, avisen for deg som vil lære noe ekstra. Der altså.

Så fikk vi en mediekommentar allikevel da, jo!

Snø nytes best innendørs

Dagens mediekommentar. Dette har skjedd: Folk er i harnisk over at det igår oppstod problemer med t-banetidene, slik at at en hel horde av publikummere ikke kom seg opp til Holmenkollen for å se VM på ski. Og når de først kom seg opp, stod de halvannen time i kø, bare for å gå glipp av løpet.

Altså. Her må hver og en av publikummerne foreta en liten reality check. De befinner seg i Norge, det er minusgrader ute, og til og med snø. Allerede her begynner dagen for fornuftige folk å fortone seg som ille. I tillegg skal de oppover i den tåkeheimen som Holmenkollen faktisk er, og de skal på et idrettsarrangement. Falt man ikke av på minusgrader og snø, burde ordet idrettsarrangement være nok til å holde folk unna. Men neida. De skal altså til et idrettsarrangement, og hvordan velger de å ta seg dit? Offentlig transport. Hva tenker man på da? Det er ille nok å ta en overfylt t-bane hjem fra jobben i Oslo, så hvordan skulle det kunne bli bra å ta den under VM?

Sammendrag: Det er snø ute og det er kaldt. Du skal til et idrettsarrangement. Du velger å ta t-banen. Dette kan aldri bli en god dag.

Aldri.

Tett på naturen

Det ble ingen direkte beverobservasjoner på gårsdagens vinterpromenade, men jeg kom så nærme jeg kunne, forholdene tatt i betraktning; husets dens. Nede i dette hullet bor det altså en bever, og jeg føler, siden jeg nå har vært såpass nærme ville dyr, at jeg derfor i det minste fikk litt igjen for å gå ut i snøen når jeg egentlig var innstilt på å være innendørs. Jeg hadde ikke en gang lue på. Jeg var imidlertid raskt inne i varmen igjen, og helt alene i biblioteket fikk jeg lest en god del i Ute av verden, som er boken jeg nå holder på med.

Min søster lager en helt perfekt fiskesuppe, med blant annet laks, torsk, gulrøtter, chili, safran og løk, og sammen med rundstykker og hjemmelavet aioli, pisket sammen av meg selv etter min søsters myndige overoppsyn - hun er tross alt storesøster, og man tar aldri igjen storesøstre, uansett hvor gammel man blir - ble dette gårsdagens middag. Vi drakk chardonnay, for både min søster og jeg elsker chardonnay, en familiesvakhet det er usikkert hvor kommer fra, siden store deler av familien er relativt nøkterne pinsevenner og vår mor var klokker i Den norske kirke.

Etter middagen ble det kortspill og gin tonic i biblioteket, og fordi man tross alt befant seg på landet, og luften der er så mye mer intens enn den i byen, eller er det kanskje  all mosjoneringen man driver med, ihvertfall - det ble en tidlig kveld på alle sammen. Noe som betød mer lesning på meg, men ikke i biblioteket, siden jeg ikke er så begeistret for spøkelser. Nå er det ikke sikkert det spøker der, men man kan tross alt aldri vite.

Vinterferie på landet

Så godt som midt inne i skogen befinner jeg meg nå, i Dalsland, i et stort hus fullt av familie. Det vil si, fullt er det forsåvidt ikke, vi er til sammen åtte mennesker med stort og smått, og huset, som er en gammel herskapsvilla fra forrige århundreskifte, har noe sånt som syv soverom, to stuer, en liten og en stor matsal samt et bibliotek. Det er et stykke igjen til det er fullt. Jeg har et ambivalent forhold til store hus, som jeg i grunnen har til så mye; jeg elsker å gå omkring i dem og se på malerier og ta inn alle inntrykkene fra en annen tid, sitte i biblioteket og lese og bare nyte stillheten - helt frem til det blir mørkt. Da kommer alle gjernferdene, først og fremst fra mitt eget indre, men hvem vet, de kan jo strengt talt være rundt omkring i de stuene jeg til enhver tid ikke befinner meg. Da nyter jeg ikke akkurat stillheten lenger, snarere tvert imot, jeg vender oppmerksomheten mot alle lyder jeg ikke kjenner opphavet til, og maleriene blir uhyggelige påminnelser om hvem som egentlig kan tenke seg å gå igjen her i traktene.

Nå er det ikke spesielt skummelt her, nå når jeg er her med så mange mennesker; vi spiser god mat, vertens selvskutte elg, drikker vin og drinker og nyter livet på landet etter alle kunstens regler. Snart skal vi ut på ski. Ja, ikke jeg, jeg har ikke hatt ski på bena siden 1991, men jeg skal ihvertfall tre støvlene på og bli med utenfor. Kanskje jeg ser noen dyr? På vei hit så vi både elg og rev, og selv om jeg håper vi ikke får se en elg sånn tett på, kunne det jo være interessant å se en bever eller noe tassende over gårdsplassen. Bevere er ikke helt uinteressante dyr. Jeg spiste en bever engang, og det absolutt ingen grunn til å være skeptisk om man skulle se en.

Jeg skal si ifra om så skjer! God fredag.

Det er viktig med pauser

Idag skal vi ut på tur. Det er vinterferie om dagen, og vi skal til Sverie, inn i de dalslandske skoger, for å besøke familie. Jeg er mer glad i å kjøre tur enn å gå på tur, egentlig. Og siden jeg ikke har førerkort, blir det altså å sitte på som for meg utgjør den største turopplevelsen. Helt siden jeg var liten har jeg i grunnen likt å kjøre tur, mye mer enn å komme frem dit vi skulle. Jeg var ikke så fryktelig opptatt av folk, og hos fremmede, om det bare var en tante eller onkel, var det unektelig litt kjedelig. Noe sosialt unikum av et barn var jeg kanskje ikke, men det å sitte i bilen sammen med familien, på vei et sted, det var som regel alltid toppen. Om vi skulle besøke familie et eller annet sted i indre Østfold, som var der en stor del av familien befant seg, hendte det ofte at vi stoppet på Rich. Bar, et gatekjøkken som ligger rett på utsiden av Sarpsborg. Dette er et av mine beste barndomsminner; pølse med chips, som vi sa til pommes frites den gangen, på Rich. Bar. Rich. Bar lager også verdens beste potetstappe, men det var jeg ikke opptatt av på den tiden, da var det bare chips som gjaldt. Nå kunne jeg godt tenke meg en potetstappe, faktisk.

Kjører man ikke den veien om man skal til Sverige?

Du er aldri alene

Da jeg gikk opp for å legge meg igår kveld hadde jeg en ubehagelig følelse av at noen så på meg. Jeg var alene hjemme. Selv om jeg tenkte på katten fra igår, skvatt jeg allikevel da jeg så ham i vinduet, intenst stirrende på meg og med potene nesten hamrende på glasset. Jeg gikk inn på kontoret, katten hoppet fra taket og over til den lille verandaen, stilte seg på to ben i verandadørvinduet og mjauet som et spedbarn i nød. Jeg gikk tilbake inn på soverommet, lukket vinduet på gløtt for å slippe inn litt av den kalde luften, men katten var straks tilbake på taket og lydene den lagde da den presset seg inntil vinduet for å se om den klarte å komme seg inn, gjorde meg urolig og innbød ikke akkurat til å legge seg. Terror.

Jeg sov nede på sofaen i natt.