"There are no American soldiers in Baghdad"

Så er det endelig offisielt, Fredrikstad Høyres nominasjonskomité har lagt frem sin enstemmige innstilling til kommunevalget i 2011, med Rune Grundekjøn på kumulert førsteplass. Synspunktene på dette er mange, har vi lest, og spesielt trekkes det frem at Grundekjøn er et relativt ubeskrevet blad, som kanskje ikke er profilert nok eller samlende nok for dagens Fredrikstad Høyre. Som jeg har skrevet før synes jeg det er svært spesielt av en nominasjonskomité å sette partiets gruppeleder såpass langt nede på listen. Wenstøb foreslås satt på en 18. plass, og har dermed i praksis fått beskjed om at hans bidrag til partiet er uønsket. Dette er på sitt beste eiendommelig, og jeg tror ikke partiet deler komitéens mening. I det hele tatt tror jeg det som skjer i Fredrikstad Høyre nå irriterer og opprører mange, noe som i beste fall fører til at folk engasjerer seg frem mot nominasjonsmøtet, og i verste fall fører til at Høyre mister anledningen til å anvende den nasjonale (og internasjonale) høyrebølgen til å gjøre et godt valg. Fremskrittspartiet ligger per idag an til å tape mandater, og Høyre må altså gjøre det betraktelig bedre enn forrige gang dersom man skal kunne ha håp om å beholde posisjonen. Den nåværende situasjonen er ikke et skritt i riktig retning.

Høyres leder Victoria Gjelstad sier idag til Demokraten at det ikke er noen splittelse i Høyre, og minner dermed mest om den irakiske informasjonsministeren Muhammad Saeed al-Sahhaf, som med kanondrønn i bakgrunnen erklærte at "I triple guarantee you, there are no American soldiers in Baghdad". Gjelstad sier at det ikke finnes noen fløyer eller fraksjoner i Fredrikstad Høyre, og hun mer enn antyder at alle konflikter i Fredrikstad Høyre den senere tiden er medieskapt. Dette er en forunderlig og gjennomsiktig forestilling, og at hun med dette avstedkommer noe særlig mer enn komiske Ali gjorde, har jeg egentlig ingen tro på.

Hvem som nå blir partiets ordførerkandidat blir svært spennende. Grundekjøn har støtte fra Gjelstad, som nok må overbevise nominasjonsmøtet selv om at hun er tilliten verdig. Peter Kuran kommer ikke til å gi seg før siste stemme er talt, og jeg tror ikke at Fredrikstad turnforening kan regne med å få Bengt Morten Wenstøb på heltid før valgresultatet er endelig klart i 2011. Heldigvis.

Nominasjonskomitéen har gjort sitt merkelige valg. Nå er det opp til oss andre.

Si innskild!

Arbeiderpartiets Hadia Tajik kalte igår Fremskrittspartiets Mette Hanekamhaug for nødhjelpsposør, fordi hun som friviliig bøssebærer samlet inn penger for TV-aksjonen, samtidig som partiet hennes er imot u-hjelp. For KrFs Knut Arild Hareide var dette for hardt å fordøye, og han kastet seg inn i debatten til forsvar for den unge stortingsrepresentanten. I tillegg til å anklage Tajik for å komme med "politisk vissvass", vil han nå at hun skal gi Hanekamhaug en unnskyldning. Tajik på sin side mener at dersom det er noen som bør be om unnskyldning her i gården, så er det Fremskrittspartiet, overfor all verdens fattige.

Skolegårdsretorikken til Tina og Bettina er altså kommet til politikken.

Livsnyternes dag er kommet

Idag er dagen for den store TV-aksjonen, og når jeg nevnte i et annet innlegg at offentliggjøringen av skattelistene er et litt rutinepreget mediesirkus, så gjelder det dobbelte for idag. Helt siden den første TV-innsamlingen i 1974 har vi latt oss rive med, hygget oss med kjendiser på fjernsyn -artister og humorister skaper deilig stemning i studio, og kombinert med noen tårevåte innslag fra Afrika blir dette en fullkommen TV-opplevelse. Kaffekosen er sikret, og selv Fremskrittspartiet benytter anledningen til å skaffe seg litt positiv PR, kan vi lese. Og vi er ikke overrasket.

Nå lar vi oss egentlig bare delvis rive med. For akkurat det å gå med bøsser, for eksempel, det gidder ikke de fleste av oss. Hvert eneste år mangler man bøssebærere, og selv om man får oppfordringen sikkert fem ganger i løpet av de siste dagene før den store dagen, skal det visst ikke være mulig å røre oss til tårer før vi faktisk sitter med kaffekoppen i hånden. Når sant skal være sagt så er det tydeligvis ikke så lett å røre oss da heller, for selv om det riktignok blir samlet inn en god del penger gir vi ikke mer enn rundt 35 kroner hver på landsbasis. Er ikke dette litt rart?Er det slik at vi virkelig ikke har mer penger å gi? Jeg vet jo det at det finnes mennesker som ikke er istand til å gi i det hele tatt, men det er tross alt ikke flest av dem. Faktisk er det svært få av dem, med tanke på hvor rike vi sammenlignet med de aller fleste andre er. Før i tiden het det at man som god kristen skulle gi tienden sin. Det blir vel en ca. 50.000 kroner for et gjennomsnittlig ektepar, tenker jeg, hvis man ikke tar litt i. Nå er det ikke mange som kunne tenke seg å gi bort 50.000 kroner til fattige i året, men hva med 25.000? Eller 10.000? 10.000 av en inntekt på 300.000 skulle vel gå bra. Da virker det litt rart med 35 kroner per innbygger til landets største innsamlingsaksjon.

Til sammenligning dro jeg med kone og barn på badeland idag. Jeg elsker nemlig boblebad, og er sjelden så fornøyd som når jeg kan duppe og riste legemet i 35 grader. Bortsett fra når jeg spiser, kanskje. Søndagsdepresjonen behandles med en liten dose pengekjøpt lykke, for uten å dra inn dette med global vannmangel, et voldsomt energibruk som ødelegger klimaet etc, så kan jeg jo bare nevne at vår lille famile betalte 375 kroner for å komme inn. De fleste tar seg litt mat i forbindelse med utflukten også, ihvertfall jeg, og vips er man oppe i 500 kroner på en helt vanlig søndag.

Det kan vi tåle, 500 kroner er ikke mye for å ha det hyggelig. Jeg er nemlig en livsnyter, og jeg tenker meg egentlig sjelden om to ganger når jeg får tilbud fristelser - det være seg god mat, snacks, søtsaker, brus eller alkohol. Eller boblebad. Jeg kjøper meg aviser, bøker, mellommåltider, musikk på iTunes, og bruker generelt altfor mye penger, og ofte bare på impuls.

Dette er min oppfordring til livsnyterne: la oss være like rause med andre som vi er med oss selv idag. Er du som jeg, som synes at 500 kroner er en grei investering for å slippe å kjede seg en søndag? Vel, tenk litt over hva du har råd til å gi idag. Tenk på de enorme summene vi bruker på oss selv, hele tiden, og vei dette opp mot hva du vil gi til mennesker som ikke har noenting.

Forhåpentligvis blir det mer enn 35 kroner.

God søndag!

Posten skal frem

De våte snøfnuggene lander tungt på frakken hans og suger seg inn i det mørke stoffet. Han kjenner at han er kald nå, men det er langt igjen. Vinden pisker snøen mot ansiktet, hvor huden er blitt kjølig og våt og utgjør en skarp kontrast til de peisvarme stuene han sleper seg forbi med den stadig fuktigere bunken sin. Han ser inn. Nei, han må videre, alltid videre. Kasse etter kasse åpnes med frosne fingre og fores med hvert sitt hvite, lille ark. Det har blitt hundrevis nå. Han ser på ett. Snøen faller raskere og dekker papiret, og han må børste for å kunne lese det som står der. "Invitasjon til foredrag i foreningen Gamle Fredrikstad." Han nikker megetsigende og legger den ned i den grønne postkassen, og overser visst fullstendig klistrelappen der det står "NEI til reklame, JA til Biltema".

Han går videre, videre helt til kveldens siste lapp tørker trygt i den lune kassen sin og alt blir varmt og stille. Han kan hvile seg nå.

Knut - alltid i samfunnets tjeneste.

Demokrati og VGTV

Det er trygt og godt å være norsk. Her i landet er det meste ganske forutsigbart, og selv den offentlige debatten går sin vante gang etter klokken. Eller nærmere bestemt tiden på året. Her om dagen ble jo skattelistene lagt ut, og i år som ifjor og året før der igjen ruller debatten på fjernsyn, i radio og i aviser hvorvidt det er en styggedom at man kan sniktitte på naboens ligning eller ikke, eller om superoffentlig innsyn er bra for demokratiet. VG Nett er plutselig blitt demokratiets forkjempere, og slår seg stolt på brystet i beste sendetid fordi de kjemper den lille manns krig for å kunne sjekke hva sjefen tjener. Eller svigerfar, for den saks skyld. Professor William Brochs-Haukedal hevder at skattenysgjerrigheten koster samfunnet millioner i tapt arbeidstid, og Høyre, som aldri svikter, har foreslått at man kunne innføre et system der man måtte legge inn navnet sitt dersom man ville sjekke noen, og at de som ble sjekket fikk en gjenpart. Dette er jo litt krydder i hverdagen, og jeg tror vel at noen hver ville tenkt seg om to ganger før man sjekket kollegaen av ren nysgjerrighet. Og VG Nett kunne fremdeles sove godt om natten, for selv om de kanskje ikke tjente penger på skatteklikk lenger, så var demokratiet sikret.

Forøvrig kan vi i Fredriksstad Blad under samme tema lese at "rikingen" Lars Ole Johansens formue er borte, og VG Nett, i demokratiets tjeneste selvsagt, kan melde om at prinsesse Märtha Louises arv etter kong Olav har lidd samme skjebne. VG Nett har dermed en glimrende anledning til i VGTVs form å vise oss hvordan de to med åndenes hjelp sammen finner igjen pengene sine. Bedre blir det ikke i VG, det kan jeg love deg.

Natta bloggen.

"En amerikansk tragedie"

Den hårde kjerne av mine faste lesere, da tenker jeg bestemt på de ni som leste meg selv da jeg ikke skrev noenting, har helt sikkert fått med seg at jeg er en pasjonert tilhenger av gammel norsk revy, og kanskje i særdeleshet Dag Frøland. Min sønn på tre år kommer nok til å se tilbake på en litt rar barndom, innbiller jeg meg, med Elisabeth Grannemans portrett på sjenken og Frølands parodier og viser rungende ut i stuen ihvertfall ukentlig. Dag Frøland har jo forøvrig skrevet på denne bloggen, en kommentar til den lille kjærlighetserklæringen jeg hadde til Granneman i juli 2009. Blått og Godt er nå altså også foretrukket blant revykjendisene.

Jeg bare nevner det.

Prokrastinasjon - en lidelseshistorie

"Prokrastinasjon" er et av mine favorittord, og på samme måte som man kan få enkelte melodier på hjernen, har jeg fått "prokrastinasjon" på hjernen. Det høres jo dramatisk ut, å få prokrastinasjon på hjernen, men rent umiddelbart virker det nok betraktelig mer dramatisk enn det det egentlig er. Prokrastinasjon er et svært alvorlig ord, og man må liksom være litt fet og ha litt pondus for å bruke det, innbiller jeg meg. Uavhengig av betydningen, du slenger ikke rundt deg med ord som prokrastinasjon uten videre. Det må behandles andektig, og når jeg forsøker å se objektivt på ordet tenker jeg at dette må ha noe med Jesu lidelse på korset å gjøre.

Nå har jo ikke prokrastinasjon noe med Jesu lidelse på korset å gjøre. Prokrastinasjon, eller prokrastinering, som samnorsktilhengerne ville skrevet det, er et uttrykk fra psykologien som betyr at man skyver ting foran seg og gjør andre ting istedetfor det man egentlig skulle ha gjort, altså egentlig å utsette noe. Med referanse til det jeg skrev ovenfor om å få prokrastinasjon på hjernen er jo ikke dette uttrykket så halvgalt likevel, og jeg vil stå frem her i dag som prokrastinert. Jeg lider altså av prokrastinasjon, eller om dette er klønete formulert; jeg er psykelig disponert for prokrastinasjon og har det således altså på hjernen i dobbelt forstand. Dette er alvorlig. Jeg har jo innrømmet tidligere at jeg nok var et nevrotisk barn, og dersom jeg kjenner godt etter er jeg nok litt nevrotisk fremdeles. Og dette er ikke så rart, dersom man begynner å lese litt - wikipedia skriver nemlig om lidelsen min at den kan "føre til stress, dårlig samvittighet og minsket produktivitet", og videre at den kan "være et tegn på at en psykisk eller fysisk sykdom ligger bak. Eksempel på slike psykiske sykdommer kan være fobier, depresjon og angst." Det første som slår meg er selvsagt at jeg har lidd av høydeskrekk fra barndommen av og jeg tenker også med gru på edderkoppene i kjelleren og mitt anstrengte forhold til altfor store ting. Det andre som slår meg er at dette kommer til å bli umulig å komme ut av; prokrastinasjonen fører til stress og stress fører til depresjon, som jo igjen er selve årsaken til prokrastinasjonen. Her synes jeg det er på tide å dra inn helsemyndighetene.

Verdens Helseorganisasjon arbeider ut fra en definisjon av helse som "en tilstand av komplett fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyte", og i lys av dette mener jeg det bør være mulig å kreve hjelp fra storsamfunnet dersom man i større eller mindre grad lider av utsettelsesadferd, eller procrastinus vulgaris som jeg velger å kalle det. Det må da være samfunnets fordømte plikt å sørge for at jeg gjør jobben min og at jeg som en følge av dette blir glad? Det kunne for eksempel være aktuelt å få en coach eller kanskje heller en personlig assistent på blå resept, for på den måten å være bedre rustet til å takle hverdagen med lidelsen sin. Uten å ha gitt dette noen nærmere overveielse ser jeg jo her et potensiale i en tid med økende arbeidsledighet. Ja, hvem vet, kanskje en helt ny yrkesgruppe kan se dagens lys på grunn av slike som meg.

Ha en riktig fin kveld.