Kongene av Kongsten Haveby

Journalist og Fredrikstad Kings-spiller Are Bye og meg selv foreviget før kampstart.  
Foto: Morten Marius M. M. Apenes.

De små sportsopplevelsene viser seg ofte å være de største. Ihvertfall gjelder det for meg, som har mine beste idrettsgleder på croquetbanen iført stråhatt og tversoversløyfe og i selskap med en håndfull likesinnede, og som syntes fotballkampene var best på gamle Fredrikstad Stadion da FFK spilte i tredje divisjon. Ikke at jeg noengang har vært direkte fotballinteressert, min far mente alltid at jeg fulgte mer med på hvor pølsemannen befant seg på tribunene enn på fotballen, men selve opplevelsen rundt blir større om omgivelsene er mindre, og det er lettere å være engasjert. Bare det at det finnes en pølsemann løfter tross alt enhver idrettssituasjon. Derfor hadde jeg et aldri så lite idrettsmomentum da Fredrikstad Kings møtte Olavs Menn i det som var et veritabelt nabobyderby på en fotballbane knappe 30 meter fra der jeg bor tidligere idag. Pølsesalget var riktignok begrenset til en bod, men siden amerikansk fotball er en tanke smalere her til lands enn sin beskjedne europeiske navnebror var det likevel en spesiell stemning blant dem som hadde møtt opp, og som forholdene tatt i betraktning var mange flere enn jeg på forhånd hadde tenkt. I fluktstoler og med bikkjer, koner ektefeller og døtre på slep heiet publikum frem favorittlagene sine, tyggende på pølser og vafler og i vennskapelig overbærenhet overfor sine nabomenn i tversoversløyfer, som fordi amerikansk fotball er bort imot umulig å forstå seg på ikke var helt oppdatert på reglene. Kampen endte 28-6 til Olavs Menn, men spør meg ikke hvorfor. På den annen side er det da heller ikke poenget.

Prosjekt Dialekt

Min mormor, som bodde i Fredrikstad i nært opptil hele sitt liv og hvis mor også var fra byen, lærte seg dessverre aldri å snakke helt korrekt. Dette til tross for at hun det meste av tiden bodde i gode arbeiderstrøk. –Adjø, sa min mormor til meg, helt uvitende om at man ikke skulle si adjø i datidens arbeider- eller middelklasse, men uttrykke seg i langt mer folkelige vendinger. Hun sa gummistøvler istedenfor pælær, boken istedenfor boka, omforlatelse istedenfor ynnskyld (sic!) og syv i stedet for sju, og det var ikke før i voksen alder jeg forstod at hun ikke bare gikk på akkord med seg selv og sin egen plass i samfunnet, men sågar overførte denne ulykksaligheten til generasjonene etter seg og antagelig er skyld i at jeg nå, mer enn 60 år senere, heller ikke snakker korrekt.

Situasjonen er heldigvis en annen for den oppvoksende generasjon, ikke minst takket være den store dialektiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land og kanskje i særdeleshet byen Fredrikstad. Nå skal det nemlig være slutt på at Fredrikstad-folk ikke snakker slik Fredrikstad-folk skal snakke, og man har endelig satt seg fore å rette opp en språkutvikling som lenge har gått i uønsket retning. Byens ledende avis kommer tidvis ut på vaskeekte Fredrikstaddialekt, til tross for dialekt ikke er et skriftspråk og vi fra før har to skriftspråk stadig flere har problemer med å mestre. På fjernsynet sendes tåredryppende programmer om folk som har vært så uheldig å få vannet ut dialekten sin.

I det hele tatt, vi skal tilbake til opprinnelsen. Men hvor langt tilbake må vi? Jeg kjente få mennesker i min oppvekst som snakket korrekt Fredrikstad-dialekt. Jeg kjente ingen som brukte ordet pælær, men jeg kjente en gammel mann som sa kakeskive når han mente brødskive og en dame som sa ista når hun mente etterpå. Jeg skjønner ikke annet enn at dette bare fører til forvirring og elendighet, men i likhetens navn må man tross alt være villig til å forsøke.

Det er nemlig likhet det egentlig handler om, og dialektprosjektet er i så henseende ikke akkurat nytt. I de glade 1970-årene stod tvert imot denne slags prosjekter høyt i kurs i de sosialistiske kretser, der idealet selv for ungdom oppvokst på Oslos beste vestkant var å snakke som ekte arbeidere. På denne måten ville man oppnå den nødvendige kredibilitet for å styrke samholdet i arbeiderklassen, og man ville kaste av seg det åk som en fortid i overklassen tross alt må sies å være i norsk moderne tid. I Norge skal det ikke være forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomo, og dessuten heter det heretter bare Salomo. Etternavn er i likhet med riksmål et uttrykk for dekadanse, og noe vi bestreber oss på å la ligge hjemme.

Tilbake til opprinnelsen. Jeg som ikke behersker korrekt Fredrikstad-dialekt er alltid usikker på hvor langt tilbake man skal gå for å finne den ekte dialekten. En liten gutt jeg hørte tidligere i dag, bosatt på Kongsten og således forpliktet til å snakke korrekt Fredrikstad-dialekt, ropte til sin mor. –Jeg tråkket i vann, ropte han, og han mente det ikke stakkars, han visste jo ikke at et-endelser er fy-fy når det kommer til dialekter. Han hadde sikkert bare hørt det gjennom høytlesning av feil slags skjønnlitteratur, bøker av den sorten som bruker konservativt bokmål og som egentlig ikke gavner Fredrikstad-dialektens utvikling. Snakk dialekt, skriv nynorsk, heter det. Da sier den nevnte gutten i fremtiden i hvert fall ikke tråkkET, selv om han i stedet kanskje kan komme i skade for å si vatten.

Konservativt bokmål er altså en kilde til problemet, og hjelper oss litt på vei for å anslå hvor langt tilbake man skal gå. Bokmål kommer som vi alle vet fra dansk, og dansk er ikke mye å stå etter om man ikke er riksmålsmann og per definisjon både bakstreversk og flau over dialekten sin. Har vi kommet til dansketiden har vi altså gått for langt. Svensketiden derimot, kan være nærmere sannheten. Tett på grensen som Fredrikstad ligger er det umulig å ikke la seg påvirke av naboene, og mye tyder også på at haldenserne, som er nærmere det svenske språket, er enda hardere angrepet av dette fenomenet.

Oppsummeringsvis er det altså i utgangspunktet negativt å la seg påvirke av dansk, mens det er mer plausibelt å ta etter svenskene. At det ene skal være mer genuint enn det andre, kan være vanskelig å forstå. Det samme gjelder de uskrevne regler for når man snakker om naturlig utvikling kontra en villet forfining av egen dialekt. Dette skal man ikke ta så tungt. Det viktigste er å følge strømmen og gå i takt.

God lørdag!

Trykket som lørdagskommentar i Fredriksstad Blad, 14. juni 2014. Illustrasjon: Nina Klausen

Gamlebyen har gått ut på dato

Dersom man i løpet av de siste månedene har begitt seg mot Gamlebyen per bil vil man ha lagt merke til at gravearbeider sperrer halvparten av den siste lille strekningen fra Torsnesveien og inn mot festningsbyen. Utfordringene dette medfører for handelsdrivende har sendt ringvirkninger ut i mediene, og leder oppmerksomheten mot spørsmålet stadig flere besøkende stiller seg: Bør det egentlig være biltrafikk i Gamlebyen? Spørsmålet må stilles i et videre perspektiv.

Gamlebyen har nemlig gått ut på dato. Det mest praktiske og fornuftige ville være å rive hele bydelen og erstatte den med moderne hus, forretningslokaler, luftige plasser, grøntarealer og en moderne arkitektur som speiler vår tid. Uenig? Vi sympatiserer med deg. Gamlebyen er Fredrikstads viktigste kulturbærer, stolthet og ansvar. Men at bydelen har gått ut på dato, det er sant, og der ligger etter vår mening også Gamlebyens viktigste verdi. Spørsmålet er om vi er villige til å satse på det, og rendyrke det.

Mantraet i tenkningen omkring Gamlebyen har i mange år vært at «vi vil ha en levende by». Byer med kaféer, uteliv som syder av lyd, musikk og mennesker synes vel de fleste er flott. Men vi minnes stadig om at Gamlebyen er i ferd med å dø. Det yrer ikke av liv i de gamle gatene. Butikker må legge ned. Forsvaret får ikke leid ut sine fredede 1700-tallsbygninger. Beboerne blir tynget av rigide regler for vedlikehold og bygningsvern. Gamlebyen må reddes. Vi må tenke nytt. Kanskje må vi lette på alt det rigide og vanskelige. Vi må få Gamlebyen mer «i tiden». Uttrykket «en levende by» legitimerer dermed en holdning hos krefter som ikke har til hensikt å bevare, men som søker fleksibilitet og forandring for et kortsiktig utbytte.

Men hva betyr det at Gamlebyen skal være «en levende by»? Og er det egentlig det vi vil? En levende by er der hvor mennesker bor, handler og lever sine liv i en urban og moderne kultur. En levende by er en by som utvikler seg med tiden, et sted hvor gamle og nye bygninger vokser frem, hvor det moderne lever i beste velgående med byens historiske sjel. Fredrikstad er en slik by, det er Oslo, London og Buenos Aires også.

Gamlebyen har vi derimot «historisert». Det fantes husmorvinduer og asfalt i Gamlebyen. Hus ble revet og nye bygget helt til 1930-tallet. Men så sa samfunnet stopp. Det levende, moderne livet i byen skulle stanse. Årsaken var det historiske byfestningsmiljøet. Allerede på 1930-tallet skjønte man verdien av det, og det har blitt befestet og bejublet opp til våre dager. Det er derfor Gamlebyen har sine mange og til tider rigide regler, det er derfor Gamlebyen ikke er en levende bydel. Og det er egentlig det viktigste.

For at Gamlebyen skal være den sjarmerende, historiske bydelen den er, kreves det vern, pleie og omsorg. Kanskje må det «historiserende» rendyrkes enda mer. Faktisk har man holdt på å historisere Gamlebyen i flere tiår, men ikke konsekvent. Men vil den ikke dø og bli et museum? Nei. For det er det sære og det som er annerledes, og det som er så godt bevart fra historien som gjør Gamlebyen til nettopp det den er.

Så til bilen. Skal Gamlebyen rendyrkes for sin særegenhet må man innenfor vollene være mindre bilavhengig. Beboere må selvfølgelig fremdeles kunne kjøre til og fra hjemmene sine, og varetransport er en nødvendig forutsetning for handel. Samtidig mener vi at Gamlebyen som internasjonalt kulturminne og turistdestinasjon, som handelsområde og ikke minst nærmiljø vil oppleves som et bedre sted å oppholde seg om biltrafikken reduseres, og mindre vibrasjon fra biler betyr mindre skade på grunnforholdene. Det må satses på flere parkeringsplasser utenfor Gamlebyen, det gode fergetilbudet til Gamlebyen må kommuniseres enda bedre til byens mange besøkende og det må legges til rette for mer sykkeltrafikk.

Hva så med døende butikker, vinterstille gater og tomme lokaler i Gamlebyen? Kanskje vi av og til bare må godta at loven om tilbud og etterspørsel regulerer hvilke butikker det er rom for, uten at dette betyr at Gamlebyen er død. Gamlebyen kan ikke med samme rammevilkår konkurrere med Dikeveien eller Torvbyen, og derfor bør man også tilby noe annet en det man finner i et hvilket som helst kjøpesenter. Publikum må tilbys nisjer og kvalitet, og det må satses på den fantastiske opplevelsen det er å vandre i en historisk festningsby. I Gamlebyen må det være annerledesheten – ikke det å lokke kunder inn som må være viktigst. Det må handle om vår felles identitet. Det er i dette perspektivet spørsmålet om bilens fremtid i Gamlebyen må stilles.

Trond Svandal 
Knut Thomas Hareide-Larsen

Kronikk i Fredriksstad Blad 11. juni. 

Og hvorfor skulle det være annerledes?

En katt besøker meg mens jeg spiser mitt smørbrød ved et lite bord på utsiden av den caféen jeg slo meg ned ved på vei hjemover fra byen. Den er sort med hvite detaljer, og den smyger seg inntil føttene mine, setter seg ned for å kikke arrogant og halvkjælent opp på meg, åpenbart vant til å frekventere caféen og belønnes med små matbiter av gjestene for sin charme og utstråling alene. Den får en brødbit, men lar den misfornøyd ligge på asfalten foran meg og setter potene på lårene mine en kort stund likesom for å se hva jeg har på tallerkenen før den forsvinner til et annet bord.

Den ser gravid ut, men den besøkte meg også da jeg satt her for flere måneder siden, og en venn jeg spiste sammen med bemerket hvor stor og høygravid katten var allerede den gang. Den kan altså ikke være gravid, men er stappmett og likevel aldri fornøyd.

Sonette i anledning åpning av Croquet-Saisonen 2014

En solskinnsdag i Mai vi står her klare 

i festlig Sommerskrud og Sommerhatter. 

En ny Croquet-Saison vi hilser atter 

og i vor Crets er Fred og ingen Fare. 

Som Idrætsfolk er vi kanhende rare, 

der vi flanerer Fortets grønne Matter 

med Pjolterglass og lett henført av Latter. 

Men Spilet kan vi selv beruset klare. 

Løft Glassene til skål, I idrætsvenner! 

Lat Sportens ædle vesen fylle Eder! 

Husk, aldri blande Drinkene for tynne! 

Vårt noble Commandantskab på sig kjender, 

at vi får mange flotte Sommerglæder. 

Så gjenstår kun: La Lekene begynde!

En dag i solen

»Efter Paris hade London samma verkan på mig som när man en glödhet dag plötsligt träder inn i skuggan: i första ögonblicket går en rysning genom kroppen, men snart vänjer sig ögon och sinnen.«  Stefan Zweig, Världen av igår.

Fargeblind rettferdighet

PROLOG.

Ifjor på denne dato holdt jeg min første og kanskje siste appell på et første mai-arrangement. Budskapet var klart: Det er ikke alltid de røde kjemper de svakestes kamp mot de sterke, og vi må ikke se oss blinde på politiske farger. 

I den lille byen vår er dette fremdeles aktuelt, her hvor de styrende partier kjemper næringsinteressenes sak når det kommer til vern og byutvikling, og hvor markedsinteresser, ikke kultur, er utslagsgivende for hva man er for eller imot. 

På Narnte stod enkelte med ryggen til på grunn av min politiske tilnytning, og mange med motsatt partitilhørighet ser en annen vei og later som de ikke hører når det åpenbare blir påpekt fra bystyrets talerstol. Jeg håper likevel noe har nådd igjennom, og at vi en gang i fremtiden kan styre byen vår etter hva som er det beste for dens borgere, ikke etter den rikestes lommebok. 

Slik lyder min appell på første mai, i år som ifjor. 

Ha en god første mai, det være seg hjemme, på Narnte eller i tog.

Appell på 1. mai 2013, gamle Narnte teglverk.

Kjære alle sammen! 

For et flott sted å feire første mai! Er det noe vi kan enes om, så må det vel være at det er viktig å ta vare på fortiden vår, at det er viktig å ta vare på historien? Om man mener at første mai har utspilt sin rolle i vår tid eller om man fremdeles ønsker å ta i bruk dagen som en internasjonal kampdag, så er det ingen som kommer bort fra første mais betydning opp igjennom historien. Derfor treffer dette arrangementet bredere og det inkluderer flere enn mange andre første mai-feiringer. Det tar vare på historien, både når det kommer til arbeidernes frigjøringsdag og ikke minst når det kommer til historien her vi står nå - på gamle Narnte teglverk.

Er det underlig at jeg som Høyre-mann holder en appell på første mai? Det er nok mange som synes det. Og som dere ser har jeg til og med på meg røde bukser. Er det egentlig lov? Jeg har tenkt dette en stund, om dere tillater meg å være litt personlig. I pausen på et bystyremøte kom nemlig en av Arbeiderpartiets representanter bort til meg, pekte på mine røde sko og bemerket at jeg burde «vært hos dem,» siden jeg har sans for de røde detaljer. Det er forsåvidt ikke første gang det er blitt påpekt, mer eller mindre spøkefullt, at jeg ikler meg de rødes klær. Ofte har jeg røde sko eller sokker, nå og da en genser på innsiden av jakken eller kanskje et rødt lommetørkle i brystlommen. Jeg har liksom alltid tenkt at dette er et innslag av frisk eleganse eller i verste fall eiendommelighet, og ikke egentlig som uttrykk for mine politiske tilbøyeligheter. Men at det kan tolkes slik er interessant. Har «de røde» eiendomsretten til fargen rød? Spørsmålet er relevant, også for en første mai-tale på Narnte teglverk. Som et eksempel på det motsatte var det i Frankrike før revolusjonen, på alle Ludvigenes tid, kun de eldste og mest fornemme adelsfamiliene som hadde retten til å gå med røde hæler på skoene. I USA er rødt tradisjonelt republikanernes farge. Politisk er de imidlertid «blå.»

Jeg har alltid følt meg ganske «blå» selv, og bekjenner meg som godlynt erkekonservativ. Denne betegnelsen fikk imidlertid et skudd for baugen da jeg på et helt annet bystyremøte, nemlig forrige torsdag, etter hardt og innbitt å ha kjempet for å verne Det norske Cheviotspinderis bygninger mot de store økonomiske interesser, ble plassert i partiet Rødt av en av mine meningsmotstandere, som ikke likte at jeg utfordret markedskreftene, og med det hindret næringsutvikling. Her begynner det å bli interessant! Har «de røde» også eiendomsretten til å kjempe den gode sak? Det synes jeg blir helt feil, og det må bero på en villfarelse. En trist villfarelse, og mye mer bekymringsfull enn at «de røde» på noen som helst måte skulle ha eiendomsretten til fargen rød.

Dette kommer kanskje som en overraskelse på dere, men selv om jeg er Høyre-mann betrakter jeg meg nemlig som et godt menneske. Selv om jeg er Høyre-mann er jeg interessert i å bevare kultur og historie. Selv om jeg er Høyre-mann er jeg opptatt av mennesker.

Ser vi på arbeidernes kår i Norge, vil jeg selvfølgelig ikke at noen skal få det dårligere på grunn av den politikken Høyre fører. Ingen politikere vil det. Men der man kjempet under parolen «By og land, hand i hand» ser vi nå et mer moderne arbeidsliv, med høyere grad av samspill mellom kapital og individualitet. Ser man på de lange linjer er det selvsagt forskjell på yrkesaktives behov før og nå. Der man før var kollektivistiske, i en tid der det kanskje også var mer nødvendig å stå samlet i et offentlig kollektiv, ser man i dag et mer fleksibelt og moderne arbeidsliv, der man i større større grad har mulighet til å forme sitt eget liv. Enkeltindividet er viktig, og det betyr også trygghet for den enkelte arbeidstager. Og ser man til andre land, der utviklingen ikke har kommet like langt som her og som vi har en plikt til å hjelpe, står Høyre for en bistandspolitikk som betyr penger til dem som har det vanskelig, men som også stiller sterkere krav til at menneskerettigheter blir fulgt. Hvis vi med vår økonomiske støtte også kan være med på å spre respekt for andre menneskers ve og vel, da skaper vi trygge lokalsamfunn ikke bare her i Norge, men også i et globalt perspektiv.

Menneskerettigheter. Valgfrihet for arbeidstagere. Å skape gode samfunn vi kan leve godt i. Er disse ordene røde eller blå? 

Jeg er konservativ, det har dere sikkert allerede forstått på hatten. Høyre står for en konservativ politikk. Konservatisme betyr ikke at man skal bevare absolutt alt, i motsetning til hva enkelte bevaringsmotstandere ynder å spissformulere. Konservatisme betyr å skape gradvis endring – å endre for å bevare. Det går også på at vi skal ta vare på røttene våre og ta vare på viktige forbindelser til fortiden. Når man skal bygge et land i et moderne samfunn er det etter min mening noen viktige bærebjelker som må på plass. Det er kultur, det er industri og det er tradisjon. Kulturen skal skape innhold i liv. Industrien er viktig for å skape inntekter. Tradisjonen er viktig for å bevare de lange linjer.

Vi står nå midt i historien. Narnte teglverk var det siste teglverket som var i drift i Nedre Glomma, og et viktig stykke industrihistorie er blitt begravet er ute i skogen. Er ikke dette viktig å ta vare på, alle som er opptatt av arbeidernes rettigheter hver første mai, og som går under røde flagg og paroler? Hvorfor er ikke arbeiderhistorien viktig idag? Hadde det ikke vært for Harald Hauglin og den enorme dugnadsinnsats som dere som er her ukentlig har lagt ned, ville Narnte vært helt vekk. Nå dukker historien opp igjen, litt her og litt der, til glede for nysgjerrige turgåere. Hvordan kan vi for fremtiden unngå at slike viktige forbindelser til fortiden forsvinner? Til sammenligning nevnte jeg at vi hadde en sak i bystyret forrige torsdag. En trist sak, som handlet om rivningen av Cheviotspinderiet like her nede. Så man på ytterpunktene stod bystyret ovenfor et vanskelig valg:

Skulle vi tillate rivning av Spinderiet, den siste representanten for viktige industribygg av sitt slag i Fredrikstad? Eller skulle vi tvinge en næringsaktør til å beholde et ubrukelig og falleferdig bygg? Saken var heldigvis ikke så svart/hvitt. Dette handler selvsagt om penger. Nærmere bestemt mest mulig penger. I dag har absolutt alt en verdi ikke bare ut hva det representerer her og nå, men også ut fra hva det kan gjøres om til og selges for i fremtiden. Når vi snakker om vern, er dét et stort problem. For hvem skal bestemme hva som skal tas vare på for fremtiden når økonomiske interesser alltid vil dra i retning av å bygge nytt? Når det kommer til å omdisponere gamle hus til nye formål er det nemlig ingen tvil: Det er alltid billigere å rive.

Her kommer ordet vern inn i bildet. I Fredrikstad har vi ingen byantikvar med ansvar for byens lokale særegenheter. Fylkeskonservatoren har et regionalt ansvar og Riksantikvaren et nasjonalt. Betyr det at vi ikke har noen vernemuligheter? Nei, det betyr at politikerne, som representerer folket, skjønnsmessig må vurdere hvilke hus som skal vernes. Politikerne valgte å verne spinneriet ved forrige regulering. Men hva skjer så? En ny eier kommer inn, en som ser større potensiale ved å rive huset og bygge flere leiligheter, satt litt på spissen. En eier som kjøpte seg inn i prosjektet under den klare forutsetning og premiss ved kjøp av eiendommen at teglstensbebyggelsen skulle bevares, finner ut at det er mer penger å tjene. Om vi tillater å rive huset på bakgrunn av dette, hva er da et vernevedtak fra politikerne i Fredrikstad egentlig verdt? Ja, det er jo ikke verdt noen verdens ting. Å verne betyr som som vi vet å beskytte. Å tillate rivning fordi noen vil tjene mer penger er det motsatte av å beskytte.

I tillegg har vi miljøaspektet. Det er kanskje billigere å rive gamle hus, men miljømessig er det en klar fordel å la dem stå. Tenk bare på all murstenen som skal ned, kjøres vekk og i verste fall erstattes med nye.

Så sier man at fylkeskonservatoren ikke har noen innvendinger. Til det har jeg en innvending. Det er nemlig ikke sånn at det ikke er lov å tenke selv i denne byen. Det er ikke fylkeskonservatoren som definerer hva som er særegent ved Fredrikstad. Det er vi som gjør det. Ansvaret ligger hos oss. Og det ligger hos dere, når dere skal velge representanter til styre og stell.

Tilbake til fargene rød og blå. Det var ikke Arbeiderpartiet som ville bevare spinneriet. Det var ikke de røde. Det var ikke de grønne heller, og hvor miljøperspektivet egentlig ble av oppe i det hele, det vet jeg ikke. Det var seks representanter fra Høyre og to fra Venstre som ville bevare spinneriet. Når vi står her sammen, på første mai, midt i ruinene av gammel arbeiderhistorie, noen av oss røde og noen av oss blå, er min appell til dere:

Ikke velg politikere etter først og fremst om de er røde eller blå! Velg representanter for dere som deler deres engasjement for hva enn det måtte være. I et fungerende lokaldemokrati er det viktig at man bruker stemmeretten og påvirker sammensetningen av de folkevalgte. Det er nemlig ikke slik at de røde er gode og de blå er mindre gode, at den ene siden tenker på folket og den andre tenker på penger. I politikken som alle andre steder, og spesielt når det gjelder bevaring er vi avhengige av at den enkelte politiker tar det ansvaret som er delegert fra velgerne.

For min del må «De røde» må fravristes eiendomsretten til fargen rød. Jeg vil nemlig fremdeles sprade rundt med mine røde bukser. Men enda viktigere er at de røde fravristes eiendomsretten til å tale de svakes sak i kampen mot de sterke.

Den eiendomsretten tilhører nemlig ingen. Dét er en plikt for oss alle.