Hagesosiologisk flaneri

Jeg sitter ute i hagen og spiser en iskrem mens jeg leser i forrige utgave av Morgenbladet at Harald Eia nå forkaster sitt tidligere akademiske idol Bourdieu, blant annet fordi legene som bor på Ullevål Hageby ikke distingverer seg ved sin kulturelle kapital. De leser krim, står det i Morgenbladet, og de skiller ikke på sine medmennesker etter hva slags nivå man er på kulturelt. Det finnes videre ingen korrelasjon mellom utdannelsesnivå og smak, ihvertfall ikke i den grad at man kan si at et høyt utdannelsesnivå er ensbetydende med å foretrekke høykultur. Like forbannet leser vi alle krim, konkluderer han. Men jøss i all verden, tenker jeg. Skal det komme som en overraskelse på en sosiolog i førtiårene at leger og ingeniører ikke briljerer med sin kulturelle kapital? Det må han da ha ant lenge før han flyttet til Ullevål Hageby. Jeg er kun hagesosiolog og kan ikke kalle meg bourdieuaner, selv om det fransk-klingende virker aldri så forlokkende. Likeledes innser jeg det hjelpeløse i å kritisere et intervju, i seg selv utvannet og potensielt forvridd, der Eia vanner ut og vrir på Bourdieu, i et format der jeg selv vanner ut og vrir på selve intervjuet. Jeg kritiserer derfor ikke, jeg fastslår bare løst og ledig at min skepsis vekkes når Eia, i et egalitært og sosialdemokratisk samfunn som Norge, tar det til inntekt for sin anti-bourdieuske nyfrelsthet at høyt utdannede i Norge foretrekker det han kaller middelveien, her kort sammenfattet med krimlitteratur og DDE som synger salmer. Analysen blir selv fra min fluktstol i hagen altfor enkel. Norge er i seg selv et relativt ukultivert land, noe som sansynligvis kan ha med nettopp det egalitære å gjøre og idealet om at alle skal være like, og når alle i tillegg har den samme mulighet til å skaffe seg en utdannelse, helt uavhengig av hvorvidt man har kultiverte foreldre eller ikke, får man uungåelig den underlige bieffekt som krimlesende leger jo representerer. På toppen av dette kan man også tenke seg at mennesker med sans for og evne til å sette seg inn i kompliserte molekylære sammensetninger eller menneskekroppens fordøyelsessystem, i mindre grad har evnen til å la seg begeistre på det mer kulturelt-følelsesmessige nivå, rett og slett fordi ikke alle liker det samme. En filolog derimot, med tilsvarende lang utdannelse som en lege, kan kanskje være mer tilbøyelig til å foretrekke noe mer motstandskraft i sin litteratur en krimbøkene gir. Det får være den midlertidige konklusjonen i en flanerende hagesosiologs umiddelbare tanker omkring den av Eia antatt døende bourdiuisme eller i det minste omkring Eias tanker om nevnte tema. Om tankene er sosialt distingverende eller ikke får være opp til leseren.

Slapp av

Ingenting er som en sommerkveld etter et langt bystyremøte. Fra høytalerne strømmer Jan Erik Volds Obstfelder-jazz og tekstene, selv om de er fulle av ord, tømmer hodet for alle de andre ordene, de som ikke behøver å være med inn i sommernatten. Jeg drikker gin og tonic og ser ut av vinduet. Det er ikke mer som skal til ikveld.

Verdis Nabucco - notater fra en benk

Premieren på Fredriksten festning igår, som egentlig var en generalprøve, var en ny og hyggelig opplevelse. Jeg følte meg som rene speideren der jeg ankom med stråhatt, tversoversløyfe og ullpledd, klar for å tilbringe et par, tre timer ute i den kalde sommernatten. Selve forestillingen, Verdis Nabucco, var bra nok, og når jeg viser en viss tilbakeholdenhet er ikke det helt tilfeldig. Fra der jeg satt, som riktignok ikke var der jeg egentlig skulle sitte, men på en benk med bedre plass en del lenger bak, hørte jeg høytalerne (sic!) fra to forskjellige steder, og fikk derfor mer opera enn jeg i utgangspunktet hadde betalt for (som siden det var en generalprøve var i dette tilfellet var ingenting). Dette var forstyrrende, når høytalerne i tillegg sprakte jevnlig og understreket at her var det svært lite akustikk inne i bildet. Jeg tillater meg i det hele tatt å være en tanke kritisk til at en utendørsoperaoppsetning som bruker såpass mye offentlige ressurser, blir en spektakulær oppsetning fremfor utmerket opera, eller kanskje mer presist at operaen blir interessant nettopp fordi det er en utendørsopera på Fredriksten festning. Det ble ikke spart på virkemidler, bevares, både kanoner og kulisser bidro til at dette var noe virkelig spesielt, men om det var god operakunst, stiller jeg meg tvilende til. Kanskje det heller burde vært et utendørsteater, der man i mindre grad er følsom for høytalerproblematikk enn i operaens tilfelle? Kulturopplevelsen skal man uansett ikke kimse av, og jeg tror strengt tatt ikke jeg tar helt feil når jeg påstår at de fleste som ser denne oppsetningen ikke først og fremst er klassisk interesserte opera-connoisseurer, men generelt kulturinteressert mennesker som vil ha en mer eller mindre unik opplevelse i sommernatten, på et av nordens flotteste festningsverk. Og det får de på Fredriksten.

På grensen til premiere

Været er ifølge Yr utmerket, tversoversløyfen er funnet frem og hatten ligger klar. Om ikke lenge drar jeg avsted til sommerens første kulturopplevelse, og selv om det bare er en generalprøve er det for meg en aldri så liten premiere. For til tross for at Opera Østfold har vært på Fredriksten festning fire ganger tidligere er det i år første gang jeg har anledning til å være tilstede. Og jeg gleder meg! Verdis Nabucco, eller Nebukadnesar som den heter på norsk, står på programmet, og nå forventer jeg et fyrverkeri av en forestilling. Noe annet skulle bare mangle når kulissene er en fullvoksen festning fra 1661.

Bildet er lånt fra Opera Østfold.

Gressklipperetikk

Mandag ettermiddag klippet jeg gresset. Jeg gjorde det på et tidspunkt som passet meg selv og min egen timeplan, for det er sedvane når man skal klippe gresset i min generasjon, eller kanhende heller den tid jeg lever i, siden det også er svært mange i generasjonen over meg som klipper gresset når det det måtte passe dem. Forrige fredag var jeg nær ved å la meg hisse opp over en av dem, som hadde valgt fredag kveld klokken tyve for sine gressklipperier, men siden jeg er frihetselskende av natur og i tillegg satt med en gin & tonic i hånden tenkte jeg at jajo, det er vel tross alt verst for ham selv, der han ikke har stort annet å gjøre på fredags kveld enn å klippe gresset sitt. På søndag, da en yngling som nok hadde ventet med å klippe gresset et par uker for lenge endelig kjente plikten kalle dypest der inne i samvittigheten, kunne jeg glede meg over å se nevnte yngling måtte starte klipperen på ny og på ny på grunn av det altfor høye gresset. Ha, tenkte det litt mindre frihetselskende og langt mer puritane jeg, der får man altså for å klippe gresset på søndager. Min far, som nødvendigvis tilhører en helt annen, men likevel nødvendigvis nær generasjon, klipper gresset når naboen klipper gresset, slik at de to til sammen skal påføre resten av nabolaget minst mulig gressklippermotorstøy. Filosofien er at man da etterpå kan innta sin middag eller sin gin & tonic og nyte stillheten. Overraskende nok forholder det seg nemlig ofte slik at når man tenker mindre på seg selv, får alle det bedre. Men det får denne generasjonen nesten finne ut av selv.

Ganske åpenbart

Mens jeg satt og funderte på hva jeg kunne bruke som tittel på de nye visittkortene som den fremragende druckermeister Wilhelmsen hos Presserommet skal lage til meg, fant jeg dette på Wikipedia:

«Flaneri er en sjanger innen litteraturen, og betegnet både på forfatterattityde og som en litterær form. Forfatteren av et flaneri er en flanør, og skriver i en uformell stil om ting «i tiden», vanligvis med personlig tilsnitt. Flanerier ble engang betegnet som «sporadiske sorgløse betraktninger av reise, uten klare mål, men med mye mening».

Noe mer enn dét trenger jeg i grunnen ikke. Både i natur og litterær uttrykksform er det altså flanør jeg er.

Det vi går og venter på

Et helt liv. Det er sommeren for meg. Lange dager, varme dager. Man kan nyte livet hvor som helst og når som helst. På vei til et møte, når man tar morgenkaffen på verandaen eller når man henter i barnehagen. Alt blir lettere, til og med problemene. For når alt kommer til alt er sommeren varm og livet er godt og inntil man ligger under jorden kan man alltids klare seg. Sier sommeren. Ellers om året kan man også nyte livet, selvsagt. Men da må livsnytelsen underbygges, tilrettelegges, manes frem og godsnakkes med. Den kommer ikke av seg selv, i et kaldt hus eller på en vinterkledd gressplen, den må lokkes frem og holdes på med makt, inntil du må slippe taket og gå tilbake til hverdagslivet og vente på neste gang. Neste gang på sommeren er hele tiden. Du reiser deg fra stolen og nyter den lille turen over gressplenen og inn verandadøren. Nyter sommernatten gjennom åpne vinduer og til og med regnet har sin begrensede sjarm. I Europa og i verden ellers har de sine problemer og spør man FN kommer man bare til et visst punkt med sommerværet hva levekår angår, men likevel klarer jeg ikke fri meg helt fra idéen om at der vi lever helt og fullstendig i kanskje tre måneder i året har europeere og verdensborgere ellers det tredobbelte å utfolde seg på. Slik sett kan vi sammenlignes med mygg her oppe i nord, mygg som lever sine fulle liv i en svært begrenset tidssperiode og suger ut det de klarer når tiden endelig er inne. 

Hvorom allting er, tiden er inne nå.