Bedre enn sitt rykte

Javisst er det rart med januar. Den er upopulær; svært få gleder seg til januar og om de gjør det er det som regel på grunn av fødselsdagen sin eller utsikter til egen vinning. Desember derimot, den gleder man seg til helt fra oktober, og selv om den er like grå og trist som både november og januar er den på en måte opphøyet i en kategori helt for seg selv. Men når nyttår endelig kommer, hvem vil tilbake til desember da? Da er januar i sitt ess, når alle skal slanke seg og ha masse energi, komme tilbake til hverdagen etter den lange julen som sant å si var enda lenger enn man trodde, begynne på nytt og nesten bli et nytt menneske. Ingen annen måned får til alt det. Når januar først kommer, er januar helt topp.

En søndag i januar

Enkelte dager orker man knapt gjøre annet enn å lese utmerket skjønnlitteratur, holde seg innendørs og spise god mat. Kanskje man orker en forfriskning i form av noe godt å drikke også, men med det nærmer man seg også grensen for hva som er mulig. Det høres deilig ut egentlig, på slike dager,  å gå en tur, få frisk luft og se andre mennesker, men det er grått ute og litt vått og det er langt til folk uansett. Dessuten har man ikke egentlig kledd på seg ennå. Idag er en slik dag.

Det var da voldsomt

(Foto: Gaute Fleisje)
Forøvrig er det helligtrekongersaften idag, tolvte juledag. Det er faktisk ikke flere juledager igjen, så om du ikke har gitt din elskede tolv trommende trommeslagere, elleve fløytende fløytespillere, ti spretne herrer, ni dansende damer, åtte budeier, syv stolte svaner, seks vakre villgjess, fem gylne ringer, fire svarttroster, tre franske høner, to turtelduer og en bekkasin i et pæretre, så sliter du. Mildt sagt.

Julen er til ende.

Følge slekters gang

Man skulle nærmest tro at jeg var arvelig disponert for å like småbarn. Min søte farmor gjorde seg bemerket i rikspressen da hun som 24-åring fødte fem barn i løpet av 11 måneder, etter at både hun og farfar hadde vokst opp i en søskenflokk på åtte hver. Siden fikk hun seks barn til. Hun var svært glad i dem alle sammen og jeg husker henne som en snill og god dame. Man skulle derfor kunne tenke seg at noe av dette gikk i arv til oss etterkommerne, at kjærligheten til barn var genetisk betinget så å si. Ikke det at jeg ikke er snill eller ikke liker mitt eget barn, tvert imot, men noen stor kjærlighet til barn generelt kan jeg ikke si at jeg har arvet. Det er bare det at det hele føles mer naturlig i teorien og på avstand enn i praksis. I umiddelbar nærhet bråker de, er forkjølet og stiller uendelig mange spørsmål. Det er umulig å bli smittet av forkjølelse av en idé eller en tanke. Jeg elsker menneskeheten, men til min forbauselse finner jeg at jo mer jeg elsker menneskeheten, desto mindre elsker jeg enkeltmennesket, skriver Dostojevskij, og jeg ler men skjønner i hemmelighet godt hva han mener. Jeg pleier likesom spøkefullt å si at jeg er mer begeistret for småbarnsmødre enn for småbarn, en tilbøyelighet jeg forøvrig mistenker å ha arvet fra min far og farfar. Så er jeg i det minste arvelig disponert for noe.

Om hva de tenker på i Helsedirektoratet

Jeg vet vel ikke helt hva jeg synes om dette, tenkte jeg da jeg leste en sak i avisen jeg helt klart ikke likte. Jeg vet ikke helt hva jeg synes betyr nemlig som regel at man vet veldig godt hva man synes. Jeg vet derfor ikke helt hva jeg synes om Helsedirektoratets nye kampanje rettet mot av og til-røkerne. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg synes om Helsedirektoratets kampanjer generelt, men mot av og til-røkerne? Her snakker vi om ressurssterke, oppegående mennesker med evne til å ta til seg kunnskap og med helt sikkert overgjennomsnittlige analytiske evner. Det skal mye fantasi til for å tenke seg at de ikke skulle ikke ha fått med seg at sigaretter i utgangspunktet ikke er bra, men til vår  beklagelse finnes det i Helsedirektoratet ingen mangel på fantasi. Mennesket må beskyttes mot seg selv med alle tenkelige midler, og vi kan rett og slett ikke ha noe av at folk tenker selv, avveier risiko mot nytelse og kanskje velger feil. Om vi slår i en liten plate på veien, runder noen hjørner og kanskje overdriver litt, får bare være. Tenker Helsedirektoratet. Nei, jeg vet ikke helt hva jeg synes om dem  om dagen.

Om svineinfluensaens mange muligheter

Siden det på nytt er høyaktuelt, gjenbruker jeg blygselløst et innlegg fra 2009, men jeg redigerer det slik at det skal føles eksklusivt og impulsivt for dere lesere. Bildet har jeg lånt av DreamWorks.

Det er mye skriverier om svineinfluensaen om dagen, og det er ikke lett å vite om man skal være for eller mot. Det er ihvertfall ikke så greit å si om man skal være redd eller ikke, for enkelte mener  det skal bli noe alvorlig store greier av en pandemi, andre sier at mange kommer til å bli smittet men at symptomene er helt ufarlige og så har vi dem igjen som er skråsikre på at viruset kommer til å mutere og bli farlig. 227 barn ble i 2009 smittet på en leir i Canada. Det høres jo ikke bra ut, men alle var visst helt "normalt" syke. NRK-korrespondent Tore Moland ble også smittet, så heller ikke den fjerde statsmakt blir spart, og dét er spesielt. Og på tampen av det hele, for å gjøre det ekstra spennende, kunne Fredriksstad Blad kan melde om flere smittede her også.

Ja, er det rart en pessimist er i tvil? Jeg må imidlertid innrømme at noe av det verste jeg kan tenke meg er navnet. Svineinfluensa. Fugleinfluensa også, forsåvidt. Det høres liksom som fryktelig skittent ut, og det vil man jo helst ikke være. Man er jo høyremann. Før i tiden hadde man hongkongsyken, asiasyken og spanskesyken og dét hørtes ihvertfall litt eksotisk ut. Og engelsk syke høres jo faktisk ut som et kompliment, når man tenker etter?

Vi bruker milliarder på merkevarebygging over hele verden. Alt skal pusses og spikkes på til det ser best mulig ut, og selv det dårligste produktet høres sofistikert ut etter en tur i merkevarebyggingsmaskinen. Hva med å bruke litt penger på et litt flottere navn på svineinfluensaen?

Jeg foreslår for eksempel franskesyken. Da tror jeg frykten blir mye mindre. Ihvertfall hos meg.

Första vackra dan i maj

Det var nesten som om våren var i luften idag, på årets første dag. Tenk så deilig det ville vært om året alltid startet med vår, at snøen og kulden vek plassen for nye skudd, fuglesang og grønt gress hver første januar. Vinter kunne man oppsøke i innlandet eller på fjellet om man absolutt ønsket, men her nede ved kysten skulle våren starte med det samme og ingen skulle behøve tenke på vinter mellom nyttår og desember. Da ville jeg ikke bodd noe annet sted i hele verden, enn akkurat her.