Man skulle nærmest tro at jeg var arvelig disponert for å like småbarn. Min søte farmor gjorde seg bemerket i rikspressen da hun som 24-åring fødte fem barn i løpet av 11 måneder, etter at både hun og farfar hadde vokst opp i en søskenflokk på åtte hver. Siden fikk hun seks barn til. Hun var svært glad i dem alle sammen og jeg husker henne som en snill og god dame. Man skulle derfor kunne tenke seg at noe av dette gikk i arv til oss etterkommerne, at kjærligheten til barn var genetisk betinget så å si. Ikke det at jeg ikke er snill eller ikke liker mitt eget barn, tvert imot, men noen stor kjærlighet til barn generelt kan jeg ikke si at jeg har arvet. Det er bare det at det hele føles mer naturlig i teorien og på avstand enn i praksis. I umiddelbar nærhet bråker de, er forkjølet og stiller uendelig mange spørsmål. Det er umulig å bli smittet av forkjølelse av en idé eller en tanke.
Jeg elsker menneskeheten, men til min forbauselse finner jeg at jo mer jeg elsker menneskeheten, desto mindre elsker jeg enkeltmennesket, skriver Dostojevskij, og jeg ler men skjønner i hemmelighet godt hva han mener. Jeg pleier likesom spøkefullt å si at jeg er mer begeistret for småbarnsmødre enn for småbarn, en tilbøyelighet jeg forøvrig mistenker å ha arvet fra min far og farfar. Så er jeg i det minste arvelig disponert for noe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar