Sent på året

De tilhørerne som måtte ha møtt frem til årets siste møte i sosial- og omsorgsutvalget i den overbevisning at de kunne sitte avslappet og uten frykt for egeninnsats følge den politiske debatten, tenker seg nok om to ganger før de overværer neste seanse i nevnte organ. De måtte nemlig pent stå oppreist og stemme vakkert i idet utvalgets blandede kor bød på både Deilig er jorden og allsang av Prøysen, iherdig akkompagnert av strengemusikken, for anledningen representert ved Kristelig Folkeparti. Det la merkelig nok ingen videre demper på stemningen, og i tillegg til avnytelse av årets julekoldtallerken fra kommunekjøkkenet samt sirupsnipper til kaffen, ble det tid til både orienteringssaker og budsjettdebatt. Posisjonspartiene var elskverdige nok til på forhånd å forsikre om at vi ikke ville få vårt forslag vedtatt, men klarte likevel å mobilisere en viss interesse da Høyre la frem sine tanker om hvordan pengene for 2013 skulle fordeles. Vi takker hjerteligst for oppmerksomheten i 2012.

Betraktninger fra Café Cicignon

Verden går fremover. En kald onsdags ettermiddag i desember kan man finne et lite hjørne av Frankrike når man spaserer nedover Ferjestedsveien på vei mot Nygaardsgaten, og dette lille hjørnet av Frankrike kan bety forskjellen på en god og en dårlig ettermiddag, eller kanskje forskjellen på en god og en dårlig by. Går man forbi vet man ikke hva man går glipp av; for dem som går forbi er verden den samme og byen stadig en vanlig norsk småby som er i ferd med å trekke dynen over hodet for kvelden, for det er så kaldt. Men går man inn døren, er det, om man er heldig, som man forflytter seg til et annet land, der selv tomatsuppe føles eksotisk og en dobbel espresso ikke er en dobbel espresso men en fransk dobbel espresso. Man blir der en stund, det kan være kort tid eller lang tid, det kan være den tiden det tar å spise en skål suppe og drikke en kaffe. Og når man setter hatten på hodet, sier farvel og går tilbake ut i den alminnelige verden, merker man at den har forandret seg. Byen er en smule større, og vi lar dynen ligge selv om det er mørkt og selv om det er kalt. Vi lever litt til.

Og verden var et hus med fire vegger

Etter bystyremøtet sist torsdag, som i alle mulige tolkninger av ordet vel må kalles relativt tørt, var jeg i førjulsselskapeligheter og huskonsert på Trara, en kjærkommen kontrast til møtevirksomheten tidligere på dagen. Huset var breddfult av venner og publikummere som hadde trosset vinterkulde og reflekshysteri for å overvære den andre semihalvårlige intimkonserten med det svært lokale jazzbandet, og for å nyte godt av vertskapets gjestfrihet og kokekunster. Hjemmelaget fingermat og håndlaget konfekt, en dram under flygelet, portvin, jazz og Julekveldsvisen som allsang. Ikke så underlig da kanskje at jeg satt godt i lenestolen hele kvelden. Forøvrig var det bare jeg som hadde møtt opp i kronetøfler. Typisk.

Herfra går det bare en vei

Fredrikstad Høyres helsepolitikk er i trygge hender når representanten Lie Christensen og jeg styrer etter de ideologiske grunnprinsippene. Dessuten har den ikke bare fått to nye ansikter men også en helt ny kropp, her avbildet under bystyrets budsjettdebatt, hvor Arbeiderpartiet valgte å ignorere vårt ønske om å bruke mer penger på brukerstyrt personlig assistanse. Alle skal med!

Foto: Representanten Terese Troy Prebesen (Arbeiderpartiet).

Essensen

Følgende utsagn gjelder neppe for alle tredveåringer: Av og til er det sannelig ikke godt å si når de gamle revyslagerne stopper og ens egen livsfilosofi begynner. Det er mye man kan si om ideologi og overbevisning, og ofte sier jeg det også. Men av og til er det greit å bare kaste inn håndkledet og si det med Leif Juster.

Fleskepølse, øl og akevitt.

Dét er idealet mitt.

Kulturfordeling

Før neste snefall. Det var fristen for når jeg skulle ha skaffet førerkort. Ikke at førerkort er så mye å ha, jeg synes egentlig at dette med bilkjøring er ganske ukultivert. Men når det er 14 kuldegrader og man må bevege seg utendørs, bevares hvor man er villig til å kompromisse med kulturen. Jeg har ennå ikke førerkort og må i et slikt ekstremvær foreløpig belage meg på drosjer og elskverdige mennesker i omgangskretsen. Man skal jo hjelpe hverandre, er det noe som er kultivert er det nettopp dét, og det får også bli noe av trøsten i det hele. De er kultiverte som kjører meg og jeg er kultivert fordi jeg ikke kjører selv.

Gjengangeren

Så kom den næsekolde tid.
Hvor alle, som har underbid,
I smug går rundt og blæser
Lun luft på frostblå næser