Sirkushesten i malerverkstedet

Det sies at en sirkushest alltid vil være tiltrukket av lukten av sagmugg. Det sies også at skuespillere er som sirkushester.

Når jeg jobber som skuespiller er jeg ofte nervøs, og spesielt like før man skal "inn" er det et ekstra adrenalinrush som går igjennom kroppen. Ulempen er at det er ubehagelig, jeg lurer alltid på når jeg står der hvorfor jeg driver med dette og ikke bare har en kjedelig jobb, og fordelen, ja rent bortsett fra at man får stillet oppmerksomhetsbehovet for en halvtimes tid, er at alle andre ubehag forsvinner. Hodepine, for eksempel, ikke en hodepine overlever adrenalinrush. Et av de stedene jeg ofte står og venter på publikum, er et gammelt malerverksted. Der er det fullt av gamle malerting, terpentin og maling og hva nå alt heter som ligger rundt omkring på et slikt sted, og på en måte er det litt fint å stå der inne og være nervøs og vente på å spille. Og alltid når jeg går inn dit i andre sammenhenger blir jeg spent og forventningsfull, selv om jeg ikke skal spille. Jo. Det er nok noe med sirkushester.

Men der andre kjenner lukten av sagmugg, kjenner jeg altså lukten av et gammelt malerverksted.

Ord på en dør

Jeg så dette skiltet hengende på en toalettdør i Oslo her om dagen. Og jeg føler vel på mange måter at ordet "ulempene" i denne sammenhengen er en tanke utilstrekkelig. Bare tenk litt på det.

I Olympens hall

Jeg var på et lite Oslo-besøk igår, og som alltid er det på samme tid en deilig og vemodig opplevelse. Deilig, fordi jeg i Oslo føler en helt annen form for frihet, frihet til å gå ut til selve livet og oppleve uten å ta del. Den delen av livet finnes ikke i mindre byer - her sitter man helst inne etter klokken fem, og det er ikke så mye så se for den som måtte finne på å vandre rundt. Kanskje sitter folk flest helst inne i Oslo også, men mindretallet er altså nok for meg. Det har jeg i grunnen alltid visst. Det er også vemodig, fordi Oslo var min by, og jeg bor der ikke lenger. Å besøke noe som en gang var en så naturlig del av dagliglivet føles rart, og jeg vil i grunnen sjelden hjem igjen. Men hjemme er jeg altså.

Birgitte og jeg spiste på Olympen. Der har jeg aldri vært, merkelig nok, men dit skal jeg tilbake ved første anledning. Jeg liker det meste som er retro, og på Olympen er det virkelig retro. En stor sal utsmykket med enorme veggmalerier, veldige lysekroner, kelnere i sort og hvitt og ikke minst utmerket mat i fokus, minnet meg om Paris og en mer kontinental spise- og drikkekultur. Deilige Paris! Deilige Oslo!

Jeg spiser altfor sjelden tartar, og jeg benyttet anledningen til en aldri så liten en til forrett, med øl og dram selvsagt. Den smakte fortreffelig, og i tillegg til eggeplomme, kapers, rå løk og rødbeter ble det også servert lodderogn ved siden av biffen, noe som faktisk passet bra til det andre tilbehøret.

Hovedretten bestod av urfelår med grønnsaker, sopp og potetstappe, og det er ikke tvil om at vi en stund lurte på hva en urf var. Ikke ble vi så altfor mye klokere da forklaringen kom heller, et urfe er nemlig en kortvokst, langhåret okse som lever på Snåsa. Feet smakte ihvertfall godt, det får være konklusjonen. Desserten hørtes urnorsk ut, og var det sikkert også - tjukkmelkpudding, kombinert med en noe mer snobbete blåbærsorbet.

Etter middagen dro vi hjem til Birgitte og hennes oppvartende og i hvertfall i barskapssammenheng svært praktiske mann Mads, som disket opp med både Old Fashioned og gin tonic, og det er vel ikke egentlig så rart jeg sjelden vil hjem når jeg blir såpass godt traktert? Sett drinker på bordet, og jeg blir en lang stund. La meg røke inne i tillegg, og du kan like gjerne re opp divanen.

Der har du meg.

Led oss ikke

Jeg eier ikke viljestyrke, noe som er svært upraktisk når man skal følge en spesiell type diett, for jeg er så utgjort elendig på å motstå fristelser. Dette går som regel bra når det er snakk om fet mat og alkohol, for det kan jeg spise, men igår gikk jeg altså på en smell når det gjaldt junkfood. Middagen ble inntatt på McDonald's. Noen kulinarisk opplevelse var det ikke, men jeg fikk i meg brød og transfett, og jeg tror det var akkurat det kroppen trengte.

Etterpå dro jeg hjem og bakte lavkarbobrød, sånn bare for å kompensere for elendigheten. Og ja, det smakte himmelsk endelig å kunne ha litt brød under pålegget for en gangs skyld, selvom brødet falt sammen bare du snakket litt hardt til det.

Nå er jeg på vei til Oslo. Har du et hotellrom til meg så bare si ifra, jeg sover svært stille!

Luksustraktement

Gaute på jobben er en friluftsmann. Jeg går ihvertfall ut fra det, for han har oppsiktsvekkende ofte vært ute og plukket sopp, og da regner jeg med at man liker å være ute. Eller så liker man bare sopp. Uansett, jeg var ute i skogen igår, men noen sopp så jeg ikke, bortsett fra den ene traktkantarellen, eller tutkantarell som jeg liker å kalle det, som svigerforeldrene fant. Nå gikk vi i en lysløype altså, så vi gikk ikke helhjertet inn for det, men allikevel, vi var omgitt av natur på alle kanter (bortsett fra veien), og ikke så mye som et bær å se. Gaute, derimot, han kommer sjelden tomhendt hjem, og med jevne mellomrom nyter vi alle godt av hans kombinerte interesse for friluft og alt som vokser i den.

Idag: Trutkantarellsuppe til lunch.

Old fashioned, Knausgård og svineribbe

Igår ble jeg ferdig med Min kamp 4, og det er med litt blandede følelser jeg innser at dette verket ikke kommer til å vare evig. Vinteren er lang, og jeg liker det Knausgårdske selskap,så for min del kan han godt lage et syvende bind. I numrene 3 og 4 har jeg nesten vært mer opptatt av handlingen enn av ordene eller det litterære, og om det er fordi jeg er rastløs eller at det er mer driv i bøkene, er jeg usikker på. Den gode leseropplevelsen som startet i februar med En tid for alt, har ihvertfall fortsatt helt til nå, noen tusen sider senere.

Ellers var det en god søndag, for ikke å si en helt perfekt søndag, for vi gikk i skogen, denne gangen opp til Skihytta i Fredrikstad, og svigerforeldrene mine var også med, for å nyte den flotte Fredrikstad-naturen. De bor nemlig i Sarpsborg. Vi grillet pølser, og også denne gangen slapp jeg å forholde meg til båltenningen. Da vi kom hjem noen timer senere til Old Fashioned i glassene og en ribbe i ovnen, da var det bare å nyte livet resten av kvelden.

Og det sørget Knausgård for at jeg gjorde.

Det er I, herr rådmann

Denne uken har kanskje vært en liten forsmak på hvordan de neste årene vil bli: Møter hver dag og kveldsjobbing. Kveldsjobbingen er egentlig som en liten oase i hverdagen, det går som regel ut på å spille Fredrikstads borgermester anno 1715 og underholde gjester i Gamlebyen. Det er nesten alltid en takknemlig oppgave, og det er aldri kjedelig. Nå har ikke møtene denne uken vært kjedelige heller, tvert imot har det vært høy temperatur og livlig diskusjoner som har stått på programmet. De ulike utvalgene har nå blitt fordelt på borgerlig side, og det ser ut som at jeg skal sitte de neste fire årene i Fredrikstads omsorgsutvalg. Det passer fint, for jeg er som kjent ganske empatisk. Om jeg skulle velge ut fra egeninteresse ville det nok vært kulturutvalget som lå nærmest, men om jeg skal bli i politikken en stund er det helt nødvendig med innsikt i andre områder. Kulturen tilhører jeg jo tross alt om jeg vil eller ikke, som den eneste chaise longue-bloggeren i bystyret. Det må man ta inn i regnskapet.

Joda, så derfor har det blitt litt lite skriblerier i det siste, men jeg regner med at min veldige leserskare kan leve med at jeg er opptatt av og til. Jeg kommer alltid tilbake.